Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Kirken og kulturradikalismen

13.10.09

Det p√•g√•r for tiden en debatt om kulturradikalismen og dens status i offentligheten. Kulturradikalismen sies √• v√¶re pass√©, forvitret, slutt, men ogs√• √• v√¶re levende, frisk og provoserende som aldri f√łr.

Skribent

Hans Fredrik Dahl

For √• sirkle inn hva denne radikalismen egentlig st√•r for, kan det synes naturlig √• holde den opp mot kirken, Den katolske kirke. 

Det er lett √• se motsetningene her. Der Kirken krever respekt for overleveringen og troskap til tradisjonen, vil den kulturradikale gjerne vil rasere institusjonene og gjennombore illusjonene. Der Kirken krever fromhet og ydmyke holdinger, vil den kulturradikale leter f√łrst og fremst etter hykleri og tendenser til dobbeltmoral hos sine motstandere, noe som med n√łdvendighet stiller de troende svakt. Og videre: der kirken krever underkastelse - under biskopen, abbeden eller til syvende og sist Paven - kjenner den kulturradikale forakt for all lydighet. I stedet fremheves dyder som uavhengighet og egen integritet - kulturradikaleren bryter sin lanse i den gode strid mot hva som helst av autoriteter. 
Hvordan en katolikk kan st√• seg mot dette, fortjener en n√¶rmere gjennomtenkning av begrepene og deres innhold. Det f√łlgende er en skisse i s√• m√•te.

Historisk sett fortoner kulturradikalismen og Kirken seg som motsetninger til 100 prosent. ‚ÄĚKnus uhyret‚ÄĚ, sa Voltaire, den f√łrste kulturradikaler, og siktet vel med det f√łrst og fremst til Kirkens dogmer, som han mente m√•tte nedkjempes for at sannheten skulle vinne fram. At den katolske kirken sto mer laglig til for hogg i s√• m√•te enn de protestantiske, l√• p√• hans tid i sakens natur. De store reformasjoner p√• 1500-tallet med den lutherske i spissen, fosset fram som revolusjon√¶re oppbrudd fra Romerkirkens den gang stivnede struktur og tilpassede dogmer. Senere brakte selvsagt motreformasjonen mange reformer i det katolske trosarrangement og ga ting en rettere plass enn f√łr. Likevel fortonte Roma seg for 1700-tallets opplysningsfalanks som - om ikke et uhyre, s√• i alle fall som inkarnasjonen av tradisjon, fanatisme og motstand mot vitenskapen, fremfor alt naturvitenskapen, den nye gud.
Med den franske revolusjon kom dette til syne for fullt, og n√• ikke bare som en filosofenes og forfatternes oppr√łr. Den folkelige vrede mot kirken som institusjon, og mot prelatene som dens h√•ndgangne menn, ga seg uttrykk i voldsomme billedstormer, men ogs√• fryktelige overgrep, rene massakre i blant, av kirkens munker og nonner, av prester og kanniker. Man kan her bare vise til Simon Schama‚Äôs fremstilling Citizens, s√• vil man forst√• at revolusjonen fra 1789 og framover brakte den frykteligste katastrofe noen sinne over kirken, og attp√• til i dens ledende land Frankrike. 
Det jordskjelv som ble satt i gang, ble nok midlertidig temmet og stanset under restaurasjonen etter Napoleonstiden. Frankrike fikk annet √• tenke p√•, under inntrykket av 1800-√•renes industrialisme og kolonialisme. Men som langsiktig b√łlge holdt den kulturradiale antiklerikalismen seg helt inn i 1900-√•rene, da den i kj√łlvannet av de konstitusjonelle forandringer som skilte kirken helt fra staten, fikk til f√łlge at alle ordensgeistlige ble fordrevet fra fransk jord 1904. Over hele Europa holdt 18- og 1900-tallets kulturradikalisme minnene om den store revolusjonen h√łyt, ogs√• n√•r man rundt 1870/80 gikk inn i det moderne gjennombrudd for human- og sosialvitenskapene, positivismen. Motsetningen mellom den gamle, klerikale og den nye, positivistiske tid er sl√•ende tematisert i Ibsens dramatikk, s√¶rlig i Gjengangere med sine uforglemmelige scener mellom fru Alving og pastor Manders.
De er mange ganger sagt, og hver gang med stor rett, at den kulturradikalismen som ble grunnlagt under det moderne gjennombrudd, var s√• potent at den fikk f√łlger langt fram i tiden, ja like til 1930-√•renes marxisme, slik vi i Norge kjenner den gjennom trekl√łveret Hoel-Krog-√ėverland - med forgreninger langt ut i den allmenne kultur- og skolepolitikken. Rett nok kunne 1930- og 40-√•renes generasjon selv f√łle seg som b√•ret fram p√• en ny, sosial b√łlge, nemlig den seirende arbeiderbevegelse og dens l√¶re om sosialismen. Men det var nok heller Kiellands, Ibsen og Bj√łrnsons ideer som fortsatt var mest levende hos dem, som Pater Hallvard Rieber-Mohn ofte framholdt.
Hva er s√• det grunnleggende innhold i arven fra den store franske revolusjon? Libert√©, egalilt√©, fraternit√© sa de revolusjon√¶re selv, og med dette opprinnelig enkle og radikale slagord spredte dens ideer seg ut over verden. Frihet - fra tvang og undertrykkelse. Likhet - i behandlingen av enkeltmennesker like fullt som i resultat av behandlingen. Broderskap - ‚ÄĚekte‚ÄĚ relasjoner mellom mennesker til forskjell fra underkastelse, tradisjon og hierarki. S√• enkelt ble det sagt, og der kan ogs√• vi ta v√•rt utgangspunkt i dag. For disse verdier lever og virker, ja de gjennomstr√łmmer skolen, mediene, regjeringsinformasjonen, det offentlige liv som grunnleggende dogmer. 
De har selvf√łlelig ogs√• preget den Katolske kirke, disse ideene, ja de har endret den like mye som de har endret andre. Ofte vil det generelle i revolusjonens budskap kunne ses som et grunnlag for allianser eller i alle fall for sammenfallende posisjoner mellom Kirken og den politiske radikalisme, i eller utenfor arbeiderbevegelsen. 
Kirken er i dag mot slaveri, mot d√łdsstraff, og mot voldelige forf√łlgelser uansett - tre saker som lar seg underbygge med Gudsfryktens barmhjertighetsargumenter, men som reelt har f√•tt sitt politiske moment fra arven etter 1789. Og Kirken sier ja til menneskerettighetene - etter at den opprinnelig stilte seg imot. Dette siste inneb√¶rer at det opprinnelig revolusjon√¶re krav om en sekul√¶r kodifisering av reglene for moralsk atferd mellom mennesker i et samfunn, har sl√•tt helt igjennom - selv om Kirken opprinnelig holdt p√• at en verdslig kodifisering ikke var √łnskelig. Ja Kirken forsvarer s√•gar i prinsipp velferdsstaten, og har forlengst avfunnet seg med det syn som opprinnelig ble motsagt av mange geistlige, at statlig omsorg kunne f√• en legitim plass i ekte barmhjertighetsarbeid. Her vil riktig nok Kirkens egen sosiall√¶re komme inn som tungtveiende for katolikkers syn p√• statens oppgaver - og begrensninger. Men enhver som leser den siste, store encyklika ‚ÄĚCaritas in veritate‚ÄĚ vil se at det her gis rom for en sosial og politisk radikalisme som holder broderskapet h√łyt - ‚ÄĚbroderskap‚ÄĚ da i betydning solidaritet og omsorg ogs√• i politisk forstand.
Vatikankonsilet 1962-65 reformerte Kirken og gjorde trosfriheten til en menneskerett. Dermed ble ‚ÄĚfrihet‚ÄĚ i religi√łs forstand knesatt. Det skjedde naturligvis ikke uten strid. Flere av de delegerte biskopene representerte tradisjoner hvor tvang og statlig represjon mot avvikere ikke bare ble t√•lt, men til og med ble ansett som en n√łdvendighet. Men flertallet gikk inn for frihetsretten, og dermed var prinsippet om frihet knesatt fullt ut. 
F√łrti √•r etter har vi f√•tt ‚ÄĚCaritas in veritate‚ÄĚ, som legger grunnen for et solidarisk brorskapssamfunn i praktisk politikk, ja som forutsetter finansflyten temmet og kapitalismen lagt i lenker. Encyklikaen √•pner for fordelingsmekanismer som vil gj√łre ‚ÄĚbroderskap‚ÄĚ til noe langt mer enn velmenende nestekj√¶rlighet i tradisjonell kristen betydning.
Men hva med likhetsidealet ? Hvordan stiller Kirken seg til kulturradikalismens kamp for denne verdi? For likebehandling av borgerne uansett kj√łnn, etnisitet eller seksuell legning? 
Dette blir tema for neste tekst, som kommer p√• dette sted i februar 2010. 

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH