Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Et evig liv? Dialog med en tviler

06.04.09

- Hør du Dahl, tror du virkelig på det evige liv? At vi skal gjenoppstå en gang ved en Dommedag, og så leve videre for bestandig, enten som evig frelste i himmelen eller som fortapte der nede? Tror du det?

Skribent

Hans Fredrik Dahl

Jeg gjør vel det, ja. Gjenoppstandelsen etter Dommens dag kan en kristen knapt se bort fra, så ofte som det går igjen i tekster og prekener. Hele den religiøse tankegangen innbyr til noe i denne retning, gjør den ikke. Tror man først at Gud er evig og uforgjengelig, ”Gud fra evighet til evighet”, så er det jo ikke så fjernt å tenke seg at ett eller annet  ”evig” tilfaller menneskene også. Etter døden, hvorfor ikke. Vi kan jo ikke utelukke at ting skjer da som unngår oss i levende live. At vi på én eller annen måte møter evigheten i det vi synker sammen rent fysisk ...

 

-  Men tror du på det? Er det derfor du er blitt katolikk for eksempel? Fordi du fant det uutholdelig å se de 70-80 år på jorden som tilstrekkelig? Eller tar du det med på kjøpet omtrent som ufeilbarligheten, prevensjonen og alt det andre?

 

Si det. Du har visst rett i at jeg knapt kjøper alle Kirkens dogmer og påstander bare fordi jeg betrakter meg selv som troende. Jeg kjenner meg forpliktet til å sette meg inn i Kirkens lære og forstå dens begrunnelser, men hvilke dogmer jeg tar til meg rent personlig, avhenger blant annet av egen samvittighet. Noe må man vel også kunne utsette til en senere anledning. Jeg burde kunne si: Jeg vet sant å si ikke, dette med  udødeligheten står litt uklart for meg foreløpig, så det får vi snakke om senere ...

 

Men spørsmålet om evig liv kan da íkke utsettes? Du er en eldre mann, det haster. Dessuten må det uansett fortone seg som viktig.

 

Jeg må gi deg rett i det. Finnes det evige liv, er det jo en svært betydningsfull ting å ha med seg i troen; et evig liv etter Dommens dag åpner svimlende perspektiver. Finnes det ikke, i den forstand at jeg ikke klarer å få noen forståelse av det, blir det betydningsfullt på en annen måte. Da vil det rokke ved så mye at kanskje også andre ting i den kristne tro løsner og glir unna for meg. Kort sagt, spørsmålet kan vel ikke utsettes likevel.

 

Men hva mener du så?

 

Jeg får begynne med begynnelsen.  For meg er kristentroen en del av jødedommen. At jeg i det hele tatt fester lit til Jesus som Guds barn, og anser hans lære som mer enn en lærd rabbiners paradoksale og svimlende tankevekkere; ja at jeg se ham som guddommelig og evangeliene om ham som åpenbaringer  - det skyldes at jeg oppfatter ham som den jødiske Messias. Jeg tror altså på ham som den som det står så mye om hos profetene i Det gamle testament, som Salmene vitner om, som jødedommens historiske skrifter forutsier - overhodet slik han fremtrer i den jødiske hellige bok eller bibel slik jeg kjenner den. Jeg tror derfor at han på én eller annen måte har fantes helt fra opphavet av, slik Kirken sier, på linje med Den hellige ånd – som det jo også står atskillig om i jødenes bibel.

 

Nå er det en vanskelighet her. I den jødiske forståelse er Messias en forventning om en fremtidig frelser, tror jeg, ikke en evig eksisterende skikkelse. Jødene tror heller ikke på Den hellige ånd som vi gjør. Når jeg leser Moses Maimonides’ vakre trosbekjennelse fra rundt år 1200, ser jeg at jeg som  kristen kunne gjøre den til min unntatt den ene setningen der det sies at det utelukkende er Gud som er evig. Moses tok altså utrykkelig avstand fra Treenigheten. Jødene betrakter ikke Den hellige ånd på samme måte som vi gjør, selv om det står mye om den i deres bibel. Det samme gjelder Messias. Han skal komme. Og fordi Gud en gang sender ham, skal hans gjerning bli hellig. Men han er ikke  fra evighet til evighet, etter det jeg forstår. Når jeg altså holder min kristentro for å være en del av jødedommen, må jeg innse at slik tenker ikke jødene ...

 

Unnskyld avbrytelsen - men hva har dette med det evige liv å gjøre?

 

På den måten at Dommens dag, som jo er innstiftet av Jesus, danner utgangspunktet for min forståelse også av det evige liv. Det er ved dommen at vi får en rettferdig ordning, og derfor en ordning i det hele tatt, av hvordan vi skal eksistere videre - sannsynligvis uavhengig av tid og rom. Både dommens dag, dies irae , og det evige liv er rett nok foregrepet i jødenes bibel. Men jeg forstår det slik at det er først ved Jesu ord og virke at vi fikk grunnlag for en systematisk tro om dette, som igjen ble til Kirkens lære om det nye pakt og verdens forandring gjennom den. I hele gammeltestamentlig tid var jo spørsmålet om det evige liv mer flytende. Profeten Elias ble tatt opp til himmelen rundt år 850 f.Kr. Men hva med andre profeter, enn si med vanlige mennesker? Det sier Det gamle testamentet mindre om. Først mot slutten av Den gamle pakts tid ble spørsmålet åpnet. Makkabeer-brødrene trodde rundt år 150 f.Kr. at gode mennesker levde videre i himmelen og kunne anropes om forbønn. Men fariseerne på Jesu tid trodde det ikke, i motsetning til sadduseerne - hva enhver bibelkommentar forteller deg. I denne forstand er både Dommens dag og det evige liv innstiftet av Jesus, ved at han avdekket dem som del av Guds plan for menneskene. Ja det er spørsmål om ikke dette for oss mennesker er den viktigste delen av denne plan.

 

Dermed skulle saken være klar. Du ikke bare tror på det evige liv, du anser det som helt sentralt i den kristne lære om Gud og verden?

 

Nettopp. Men la meg tilstå at dette er en teoretisk betraktning. Om jeg greier å tro på dette, virkelig tro, slik at det gjennomstrømmer bevisstheten og styrer viljen, det er en annen sak. Der har jeg nok visse vansker. Blant annet kan jeg ikke la være å tenke på dette som et historisk fenomen. Jeg leser om den tidlig-kristne eskatologi og tenker: Jaha, de trodde altså på gjenkomsten som en snarlig hendelse. Evangeliene taler éntydig om Dommedag som nær forestående. Men siden er det gått 2000 år og dagen er ennå ikke kommet... Og når jeg ser for meg middelalderes fromhet, ja menneskelig fromhet helt opp til våre dager, så kan jeg ikke la være å ta i betraktning at det fysiske liv her på jorden har vært så strevsomt og grunnleggende urettferdig at en ”lønn i himmelen” måtte fortone seg forjettende - i motsetning til livet i Vesten nå, i velferds- og overflodsamfunnet.

 

Du ser med andre ord troen på et evig liv, eller motivet for den, som historisk betinget. Det blir litt tynt, blir det ikke. Hva med egne, personlige tanker?

 

Et evig liv er dragende,  i den forstand at det gir en klangbunn og kanskje noe enda mer, til de tanker jeg har om avdøde personer. Jeg tenker ofte på de døde, på de kjente og kjære naturligvis, men også på de fjerne som jeg vet om og bare kjenner av omtale eller fra bøkene. Felles for dem alle er at jeg ser dem for meg som eksistenser i én eller annen form. De eksisterer i min bevissthet, selvfølgelig, men mon ikke også uavhengig av meg? I alle fall føler jeg en slags lettelse eller betryggelse når jeg tenker på at de ”lever videre” og kan tilskrives en etter-jordisk eksistens. Det gir dem økt mening for meg. Denne lettelse, eller følelse av trygghet, er mitt eksistensielle svar på spørsmålet om det evige liv.

 

Men jeg vil ikke si at det dreier seg om noen helt beroligende trygghet. Tvert imot reiser den nye og vanskelige spørsmål. For eksempel dette: hvorfor går menneskenes evige liv bare én vei - fra unnfangelsen og så fremover i det uendelige. Hvorfor er ikke også mennesket der ”fra evighet til evighet”? Og mer presist: hvis menneskelivet har en konkret begynnelse, kan det vel også tenkes å ha en slutt ? Vel - Kirken har sikkert gode svar på sånne spørsmål. Teologien kan forklare det meste. For egen del nøyer jeg meg med å vende meg til  Salme 139 i jødenes bibel:

 

“Herre, du ransaker meg og kjenner meg.

Om jeg sitter eller står, så vet du det,

langt bortefra merker du mine tanker ...   

Du så meg den gang jeg var et foster,

i din bok ble alt skrevet opp;

mine dager ble dannet

før en eneste av dem var kommet.”

 

Disse ord tyder på at jeg lever fra evighet til evighet likevel. Er de sanne, gir de meg faktisk en betydning som ingen annen tekst jeg kjenner til. Hva mer har jeg rett til å forlange ?

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH