Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Gud som poesi

19.11.10

Hvor finnes det en litteratur i aktiv bruk, som spenner over så lange tidsrom og så ulike historiske epoker – som i salmene? I en vanlig, norsk gudstjeneste glir uttykket fra gammeltestamentlig poesi over middelaldertradisjoner til barokken, romantikken og nåtiden – det er ikke verst i løpet av 60 minutter! I vår egen kirke, Den katolske, synges David-salmer, hymner, gregorianske, barokke og romantiske tekster i en jevn strøm messen igjennom.

Skribent

Hans Fredrik Dahl

La oss vandre litt i dette skattkammer - fra dagen og barokken og bakover til Bibelen og dens Gamle testamente. Bakover til de 150 salmer som står nedtegnet i vår Bibel, så vel som i jødenes hellige skrifter, som Salmenes Bok. Også kalt Davidsalmene. I vår bibel står de mellom Jobs bok og Visdommens bok – i den seksjon av GT vi kaller Visdomsbøkene. 

Ja, hvorfor ikke gå bakover?  Barokken står vi allerede i. Barokken er en levende del av den norske salme-arv, slik vi kjenner den i dag. Noen av oss ville ha enda mer av både Engelbretsdatter, Dass og Kingo enn det som i dag brukes av dem. Men de finnes, og synges.

HVA DE TRE HAR GJORT og betydd som salmediktere, er vel kjent. La meg likevel trekke fram ett bestemt trekk ved våre tre store barokke salmediktere:  Deres arv fra den gammeltestamentlige tradisjon.

Bibelske personer, allusjoner, navn, hendinger, og uttrykk er rikelig med i Dorothe Engelbretsdatters diktning. Men bibelske fakta er bare én side ved denne salmedikter, skriver Laila Akselen om henne i Norsk Biografisk Leksikon. ”Mykje av bibelstoffet finn vi att som allegorisk tolka tekstar, tekstbitar og litterære bilete.” Særlig ser vi mange spor av “brudemystikken” og “pasjonsmystikken” sier Akselen, og viser med dette til den allegoriske tolking av Høysangen (bruden som kirken eller sjelen, og brudgommen som Kristus) som går igjen i mange av Dorothe Engelbretsdatters dikt. Med andre ord: salmedikteren har ikke bare i tematikk, men også i språk, uttrykk og tankefigurer, hentet stoff fra GT. 

Petter Dass er i dag mest kjent for Nordlands  Trompet. Men slik har det ikke alltid vært. På 17- og 1800-tallet var han først og fremst religiøs dikter, som påpekt av mange forfattere. Det var Dass’ religiøse sanger og salmer som fant størst utbredelse og som nådde ut til et allment publikum.. De forekommer hovedsakelig i fire bøker: Aandelige Tids-Fordriv eller Bibelske Viise-Bog; Katekismesangene; Evangeliesangene, eller som de heter: Episteler og Evangelier Sangviis Forfattet; og endelig de Trende Bibelske Bøger. Salmene i dette corpus er tematisk delt mellom NT og GT. De er uansett holdt i en lettfattelig form, beregnet på å synges til kjente melodier i samtiden, både religiøse og verdslige. Det er i denne forstand Petter Dass' diktning kan betegnes som folkelig - hva enten den er nytestamentlig eller gammeltestamentlig eller noe av begge deler.

Nå vet vi at da Dass kom inn i den nasjonalt offisielle kirkesang med Landstads salmebok fra 1869, ble han utsatt for språklig og innholdsmessig revisjon. Dette var kanskje både teologisk og stilistisk begrunnet. Med sin ortodokse teologi kunne de være problematiske i en mer ”moderne”  teologisk sammenheng, og med sin steile barokk-stil kunne han virket fremmed etter hvert som uttrykksmåten generelt ble mer romantisk.

Den av Dass-salmene som i dag er kjent under tittelen Herre Gud, ditt dyre navn og ære, er klassisk gammeltestamentlig - ja den klinger som en parafrase over sentrale strofer i Salmenes Bok. Men den er drastisk modernisert – ja, man kan si gjendiktet – i de ulike utgavene av salmeboken. Da den 1926 ble tatt inn i Landstads reviderte salmebok var det stiftsprosten i Oslo, Gustav Jensen, som redigerte revisjonen og stod for gjendiktningen. Dagens versjon, som er kortet ned til kun tre moderniserte strofer, avviker i høy grad fra de 16 opprinnelige strofene vi finner i de første utgavene av Katekismesangene.

Og om det tredje store salme-barokkdikter, dansken Thomas Kingo, skal jeg bare kort minne om  at hans Aandelige Siunge-koor, første part (1674), omfatter morgen- og aftensanger, samt gjendiktninger av Davids botssalmer. Av morgensalmene er særlig ”Rinn nå opp i Jesu navn” og ”Nå rinner solen opp”, kjent. Sjungekorets annen part som kom noen år etter, inneholder bl.a de berømte ”Far, verden, far vel” og ”Sorgen og gleden”. Kingo fikk som kjent kongelig befaling om å utarbeide en ny salmebok; og den kirkesalmebok som omsider utkom 1699, inneholdt 86 av hans egne salmer.

Kingos kraftige billedbruk og strenge lutherske ortodoksi har de hatt en stor betydning for menighetene i Norge, om det vitner bl.a. de tallrike folketoner som finnes bevart til hans salmer. Ja, det er som de norske litt melankolske, mollstemte folketoner passer perfekt til barokkens formspråk – de eksistensielle bilder av mennesket overfor den store Gud - altså klassiske, gammeltestamentlige bilder. I den første utgaven av Landstad var det 188 salmer av Kingo, i den reviderte 64, mens det i Norsk Salmebok (1985) bare er beholdt 24, rapporterer Store Norske Leksikon.

SELV OM MANGE AV OSS gjerne skulle sett flere, må vi tross alt glede oss over det innslag av barokkens stil og språk som fortsatt finnes. For i kirkenes salmesang, der lever ennå denne tidsalder! Side ved side med andre uttrykk, selvfølgelig. Der er elementer særlig av romantikkens spesielle tankegang i de salmer som synges i dag. Og de som skrives nå, vil jeg tro. Men en rekke av dem skriver seg direkte tilbake til salmene i GT, og parafraserer dem. ”Etter Salme nr så og så” står det da over teksten , i hvert all i min samlebok. Andre – og mange flere – kan for sine metaforer og idiomer, sine ideer og begreper, føres tilbake til salmene i Salmenes Bok.

Og det kan få oss til å spørre i hvilken forstand disse eldgamle jødiske vers klinger igjen i dagens salmer – i de som synges og skrives i dag, barokkens og dagens?

Jeg tror svaret må være at det er i GTs  salmer at de grunnleggende idiomer om Gud er lagt – de som klinger igjennom i all poesi om Herren, til alle tider. For hva rommer ikke de av uttrykk:

- Gud som klippe, fjell – Han står når alt annet vakler

- Gud som borg, festning – den som trygger og beskytter; som er ein fester Burg...

- Gud som far, fører og veileder - Han tørker våre tårer, setter oss på rett vei, fører oss på sikker sti mellom fjellene

- Gud som lyset i mørket – Han overvinner nattens gru, sprer lys og synlighet

- Gud som hjelper til seier, overvinnelse -- Han som hjelper oss til å beseire ytre og indre fiender, støtter oss i kampen, hjelper oss til å vinne

Alt dette er grunnlagt i Salmenes Bok!    

Og tilsvarende da - mennesket som lite, villfarent barn, som virrer rundt i mørke, omgitt av truende krefter, maktesløst – de grunnleggende svakheter i menneskets liv – dette er også derfra.

Vi kan altså si at de grunnleggende metaforer om Gud og mennesket, er grunnlagt i bibelens salmer. Gud som poesi er, kan man si, fundamentert i bibelens GT. Og innenfor GT igjen, der mye er skrevet i poesis form, i den samling av 150 korte dikt som utgjør Salmenes Bok.

AT SALMENES BOK TRADISJONELT har vært tillagt stor betydning, er klart nok. En kirkefader har ment at salmene var den viktigste i Bibelen - nest etter evangeliene, da. Kristus selv sa at ”alt som står skrevet om meg – i Moseloven, hos profetene og i Salmene – måtte oppfylles” (Luk 24) – han regnet altså salmene som en selvstendig profeti.

Hva skal vi så mene om dem  – i dag?

Først og fremst dette, at GTs salmer taler til oss ved en forbausende moderne appell. Forbausende, fordi man ikke venter seg slik, når man kjenner  glimt av ”gammel-sivilisatorisk” poesi som Rigveda, Gilgamesj eller Håvamål eller Nibelungkvadet: disse er jo ikke moderne.

Men Salmene er moderne – fordi de er subjektive, og derfor eksistensielle på en direkte måte.

Hva skal man f eks si om en tekst som denne:

“Leg meg, Herre, jeg er rystet i mitt indre.?     

Min sjel er grepet av redsel.?        

Herre – hvor lenge??     ( …)

Jeg er trett av å sukke,?        

med tårer væter jeg mitt leie,?        

jeg gråter hver natt,

så sengen blir våt.” (6,1 og 3)

Eller denne:

“Frels meg, Gud!?        

Vannet når helt til halsen på meg,?     

jeg har sunket ned i en bunnløs myr,?        

hvor det ikke er feste for foten.?        

Jeg er kommet ut på dypet,?        

og strømmen river meg bort.” (69,1)

Man kan ha ulik smak, og ulikt mottakapparat for en poesi som dette. Men at den er personlig rettet, kan ingen bestride. Og det personlige er jo moderne, fordi det peker mot en livserfaring. Også de S som har et religiøst, filosofisk innhold, kan være slående subjektivt vinklet, med et jeg som taler  på en gang i tankedype og enkle bilder. For min egen del knapt noen tekst jeg har lest, så inngripende som de enkle ordene her fra Salme 139:

“Herre, du ransaker meg og kjenner meg.    

Om jeg sitter eller står, så vet du det,      

langt bortefra merker du mine tanker.   

Du så meg den gang jeg var et foster,       

i din bok ble alt skrevet opp;       

mine dager ble dannet        

før en eneste av dem var kommet.” (139, 1 og 3)

 

For en nykommer til troen, som meg, er GTs S forbausende, frapperende, gripende – som poesi.

Enda ett tema slår en moderne leser med undring: den sosiale radikalisme som preger mye av salmelitteraturen. Det er de små i samfunnet som skal beskyttes; enker, faderløse og fattige. Om Herren heter det at

“Han reiser de ringe opp av støvet       

og løfter de fattige fra asken.    

Han lar dem sitte sammen med stormenn,        

med høvdingene i sitt folk.     

Barnløs kvinne lar han bo i huset        

som lykkelig mor til en barneflokk.” (113)

“Herren fører saken for de arme        

og hjelper de fattige til deres rett.   

Ja, de rettferdige priser ditt navn,       

de rettsindige får bo for ditt åsyn”. (140)

Endelig, mitt siste punkt  denne lille reisen i salmeboken – for en leser av i dag:  Forutskikkelsen, forventningen, troen på en frelsende Messias.

Dette er selvsagt et kjernepunkt, og peker ut over det vi vanligvis forstår som ”håp”. Mye poesi uttrykker jo håp – om bedre tider, om soloppgang og varme, om endring til det bedre... Salmenes håp er av et dypere slag. De er, for den troende, forutskikkelser av hva som skal komme. Ja de er på mysteriøst vis foregripelser ikke bare av Jesu komme. De er også nokså presise forutsigelser av hans virke og lidelseshistorie. Salme 22 taler i disse ord :

“Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg

Min strupe er tørr som et potteskår,       

og tungen klistrer seg til ganen ...

en flokk av voldsmenn omringer meg;

de gjennomborer mine hender og føtter.

Hvert ben i min kropp kan jeg telle,        

folk stirrer på meg med skadefryd.

De deler mine klær mellom seg        

og kaster lodd om min kappe.”

 

Og i nr 69:

“for tørsten gav de meg eddik å drikke.

La det bli mørkt for øynene på dem,     

så de ikke kan se!”

Er det Jesus som på korset snakker i salmenes ord – eller er det Salmen som tusen år før foregriper det som skal skje? Vi kan forstå at dette kan ses ikke som “vanlig poesi”, men som innvidde tekster, som binder sammen den jødiske og den kristne tradisjon til et sammenhengende teppe av trosforestillinger. Ja  Salmene er et vitnesbyrd om enheten gjennom tre, kanskje fire tusen år.

HVA SÅ MED GTs salmer i dagens situasjon?

Det er slett ikke så opplagt at Davidsalmene skulle spille noen rolle for våre salmer i dag. Vi vet jo at det store tradisjonsbruddet, fornyelsen i vår salmeskatt, går fra Reformasjonen, spesielt fra Luther, og fram til dagens salmer  – og ikke direkte fra GT. Det er Luthers salmer som står ved inngangen til vår egen tid, i alle fall her i Nordeuropa.

De lutherske salmene skiller seg fra eldre salmetyper på flere vis. De er inspirert av folkelige viser, de er strofiske og har enderim slik som folkevisene - men de har selvfølgelig en religiøs tematikk. De er dessuten i mangt & mye inspirert av NTs sentrale Frelses-begrep – altså Kristus-skikkelsen, og alt hva den innebærer for troen og dens symboler. I GT finnes jo ikke Messias annet enn som en forventning.

I GT handler salmene om  Gud - Gud og mennesket, for å si det litt mer presist. Nå sier det seg selv at det poetiske uttrykk for Gud har forandret seg over tid. De spenner over 3-4000 år, og det skulle bare mangle at de ikke forandrer seg. Gud og det gudommelige er ikke den samme i det poetisk uttykk i de klassiske jødiske, altså Davidsalmene, som han er i de tidlig-kristne hymner, for eksempel de ambosianske. Uttrykket er igjen et annet i høymiddelalderens ’gregorianske’ salmer; og endret igjen i reformasjonens innerlige bibelske salmer. Så har vi rokokkoens og barokkens salmer, hos oss representert ved Engelbretsdatter-Kingo-Dass; og så kommer vi til det særlige uttrykk i romantikkens salmer, altså Gundtvig-Wexels-Landstad-Blix ---, før vi ender i dagens salmer, som er så mangfoldige at vi har vondt for å sette navn på dem, men la oss si Ellefsens, Bjerkrheims og de mange andres salmer.

Selv om de utgår fra én og samme poetiske brønn, bærer de selvfølgelig på forskjeller i hvordan de uttykker Gud. Språklige uttrykk og vendinger endrer seg jo over tid – helt bortsett fra at også Gud har forandret seg, og antatt vekselvis strengere og mildere former.

Men likevel er det en kontinuitet her, i bruk og aktualitet, som kan gjøre en nesten fortumlet. For noe er det med de opprinnelige salmene, som gjør dem ’evige’ i uttrykket. Dette ’evige’ må være deres tilfredsstillelse av religiøse behov – av nåde, godhet og frelse, av alt’et og det evige - slik vi kjenner dette i vår egen kulturkrets. Og disse behov igjen, betjener seg av språklige uttrykk – av symboler, mataforer, grep som nok kan veksle over tid, men som likevel  er forbausede stabile.

Brønnen var altså de opprinnelige salmene, det følte ikke minst barokkens diktere. De våget normalt ikke å kalle sine kirkelige sanger for ”salmer”, for salmene, det var de klassiske, gammeltestamentlige, de jødiske lovprisninger av Herren. Petter Dass kalt sine samlinger ”Aandelige Tids-Fordriv eller Bibelske Viise-Bog”; eller sanger: ”Katekismesangene”; ”Evangeliesangene”, eller som de heter: Episteler og Evangelier Sangviis Forfattet; og endelig de Trende Bibelske Bøger. Bare noen av enkeltsangene ble kalt ”salme”; de fleste var bare sangerelle viser.  Etter hvert ble det imidlertid alminnelig å kalle all kirkelig sang-poesi for ”salmer”, og vi fikk en sammenhengende tradisjon.

En tradisjon som altså begynner med GT og salmene der, og hvor vår egen sang hver søndag bare er en stasjon på veien.

 

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH