Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

"YES, WE CAN!" Gnostisisme før og nå

25.04.14

"I begynnelsen var Ordet ... og Ordet ble kjød, og tok bolig iblant oss." Denne begivenheten - inkarnasjonen - innleder vår tidsregning (enten vi vil det eller ikke). Få århundrer senere var det vi i dag kjenner som den europeiske sivilisasjon kristnet. Vår sivilisasjon har sprunget ut av flere kilder fra denne tiden: hellenske, romerske og jødiske. Men kristendommen utviklet seg snart til en sterk og altoverskyggende enhet, en egendefinert majoritetskultur som avviste og til dels forfulgte alle utfordrere. Heresier ble grundig refusert - og størst blant dem var gnostisismen.

Skribent

Eirik A. Steenhoff, student og leder i Katolsk studentlag

Hans Jonas snakker om gnostisismen som en alternativ historie, "uten en Michelango eller Dante til å fortelle den", tilsidesatt av kristendommen. Den representerer likevel én av mulighetene som en gang bød seg ved de ulike bekjennelsers veikryss. Nå er den glemt, og mye ville vært annerledes hvis den ble valgt. I dag befinner den seg på vår sivilisasjons skraphaug, sammen med alle de refuserte tankesystemer vi har kastet fra oss på veien; uten annen interesseverdi enn den akademisk-historiske.

Eller er det egentlig slik? Eric Voegelin (1901-1985) var en østerriksk-amerikansk filosof som mente annerledes. Voegelin mente at gnostisismen har fulgt med på lasset. Hele veien, frem til vår tid. Og den er sterkere enn noensinne. Voegelin er riktignok ikke alene om å identifisere gnostiske trekk ved moderniteten: Hans Jonas trekker frem parallellen mellom gnostisk tankegods og Heideggers eksistensialisme. Hans Urs von Balthasar diagnostiserte i 1937 Die Apokalypse der deutschen Seele som et i hovedsak gnostisk fenomen. I vår egen tid og kulturkrets har Magnus Malm skrevet om moderne gnostisisme, i Fotspår i glastrappan. Jeg trekker veksler på alle disse, og noen til, men kveldens hovedgjest er altså Voegelin.

Mer senere om ham. La meg nå si noe om gnostisismens historiske opphav. Deretter litt om de ulike gnostiske retninger og en del om det tankegods vi kan beskrive dem som å ha til felles. Først etter å ha etablert hva den gnostiske tanke er, kan vi lettere nærme oss Voegelins tese.

 

GNOSTISISMENS FØDSEL

Et vesentlig kulturelt utgangspunkt for gnostisismen er den hellenistiske periode, som begynte med Aleksander den Stores erobring av Nærorienten i år 323 f.Kr. Aleksanders Stor-Hellas kom i løpet av de neste tusen år til å representere en enhetskultur langt mer omfattende enn noen annen i historien. Øst - det vil si de gamle sivilisasjoner fra Egypt til grensen mot India - og vest - den greske verden - var forenet til ett rike. Hellenismen ble navnet på kulturutviklingen i de land utenfor Grekenland som nå var blitt del av det stor-hellenske rike.

Da Aleksander den Store kom til makten, hadde den greske kultur antatt en slik grad av kosmopolitanisme til enkelt å kunne assimileres i ellers vidt forskjellige land. Pindar kunne aldri blitt forstått av Nebukadnessars hoffmenn. Men gresk tenkning hadde utviklet seg. Fra å være provinsiell og særgresk, var den blitt universell. I den platoniske rasjonalisme ligger kimen til universalisme: Alle mennesker, uavhengig av deres etniske og sosiale opphav, er fornuftsvesener, og kan delta i en felles rasjonell politisk orden. (Sokrates underviste en fremmedlandsk slavegutt i dialogen Menon.) I Aleksanders Stor-Hellas kunne derfor enhver borger bli en virkelig hellener, uavhengig av bakgrunn. En inndeling av mennesker i raser, fantes ikke. Man ikke bare tenkte, men giftet seg og beveget seg på tvers av sine opprinnelseslands grenser. Det hellenske menneske var blitt hê kosmopolítês, verdensborger.

Hellenismen var egentlig en sekulær konsepsjon, og selve Grekenland et ikke spesielt religiøst interessert samfunn. Men i århundrene like etter Kristi fødsel, i hellenismens såkalte "annen fase", formelig sydet det av religiøst liv i det østlige Middelhavsområde. Til dels skyldtes dette politisk uro. Både fønikiske og hellenske bystater gikk tapt. Israel mistet sin uavhengighet. Demografisk endring over hele det hellenske rike, som vi har vært inne på, førte først til kulturell-religiøs sammensmeltning - dernest desorientering og meningstap, kollektivt og individuelt. Det er ikke bare greit å være kosmopolítês: for hvem er man når man er verdensborger? Mennesker trenger identitet. I hellenismens annen fase, blir det i økende grad snakk om en religiøs identitet.

ULIKE GNOSTISKE RETNINGER

Fra begynnelsen av var gnostisismen kontroversiell. Den ble definert i opposisjon til den gryende kristne sivilisasjon. Blant anførerne for anti-gnostisk polemikk talte Clemens av Alexandria, Tertullian og særlig Irenaeus. Det er først og fremst gjennom kirkefedrenes angrepsskrifter vi er gjort kjent med gnostisk tankegods. (Men dette betyr ikke at det ikke er korrekt gjengitt.) Ingen forsvarsskrifter foreligger. I det hele tatt syntes lite gnostisk skriftlig materiale å ha overlevd oldtiden, inntil man i 1945 fant et komplett gnostisk bibliotek ved Nag Hamadi i Egypt.

Man vet ikke riktig hvilken sekt som "eide" dette biblioteket. Det har stort sett et "kristent" preg. Særlig Valentinus regnes blant de mer "kristne" gnostikere. Det såkalte Sannhetens evangelium, som ble funnet i Nag Hamadi, er tilskrevet valentinierne av Irenaeus. Det valentinianske system er litt annerledes enn øvrige gnostiske systemer. "Uvitenhet" er her et objektivt eksisterende ontologisk prinsipp som har forårsaket den materielle verden. For å foregripe: Gnosis - "kunnskap" - blir frelsesveien ut av den. Kunnskapen er potent: Hver gang det enkelte menneske forstår, foregår det en endring i selve det værende. Objektet blir en del av subjektet. Gjennom en fullstendig begripelse av det universelt værende, kan det indre menneske frelses fra uvitenhetens verden.

Markion er en annen figur innenfor den kristne horisont. Han er kjent som den som ville løsrive den hebraiske bibel fra det kristne evangelium. Markion er mer kristen enn de fleste gnostikere. Han tok det spesifikt kristne frelsesbudskap på alvor. Men han fortolker det likevel gnostisk: Kristus har frelst oss fra verden og dens Gud for å gjøre oss til den "nye og fremmede Guds" barn. Her klinger det umiskjennelig av værensdualisme.

Den persiske profetskikkelsen Mani gir navnet til manikeismen, som fremfor alt Augustin gjorde berømt (eller beryktet). Han var disippel av manikeerne noen år før han ble en disippel av Jesus Kristus. Skriftet Poimandres er helt utenfor den kristne horisont. Hermes Trismegistos var angivelig kilde til denne religionsblandingen. Den greske guden Hermes ble identifisert med den egyptiske guden Thot. Hermetismen er for det meste "helt gresk", som vi sier, men ispedd egyptisk mytologi, med opphavssted i det helleniserte Egypt.

Noen viktige gnostiske retninger er nevnt. Det finnes andre. Men la oss nå se på hvilke ideer som kjennetegner gnostisismen som samlebegrep.

DEN GNOSTISKE TENKEMÅTE

De gnostiske sekter er alle, som nevnt, sterkt religiøse. De er alle sterkt opptatt av muligheten for frelse. Religionstypen på denne tid er i det hele en frelsesreligion. Og de er alle sterkt transcendentalistiske i oppfatningen om Gud og frelsen. Til sist: de er alle radikalt dualistiske. Det er kanskje dette vi sterkest assosierer med gnostisismen. Den tenker fundamentalt i to-het: Gud og verden, ånd og materie, kropp og sjel, liv og død, godt og ondt. Samtidens religionstype er en dualistisk-transcendentalistisk frelsesreligion.

For å oppnå frelse, må mennesket tilegne seg gnosis, kunnskap, jf. valentinierne. Menneskesjelen er sovende, og i en ubevisst tilstand. Oppvåkning og frigjøring skjer gjennom kunnskap. Her må "kunnskap" ikke identifiseres med den greske rasjonelle kunnskap. Gnosis er først og fremst kunnskap om Gud, og om veien til frelse. Men kunnskapen er ikke alment tilgjengelig. Dette skiller gnostisismen vesentlig fra for eksempel kristendommen. Gnostisismen fremholdt at kirkens tro kun er "symbolikk for de enkle". De innvidde derimot, de som besitter gnosis, forstår hva som ligger bak symbolene. Irenaeus fastholder mot den gnostiske påstand at det ikke finnes noen "hemmelig lære" bak Kirkens trosbekjennelse, som i selve sitt vesen er offentlig.

Hvem er så gnostikernes Gud? Gud er fullkomment transcendent. Gud har hverken skapt universet eller styrer det. Vår verden er snarere skapt av laverestående krefter kalt árchontes (sg. árchon). En ond skapergud blant disse, som tilsynelatende liker å spille oss et puss, har skapt den materielle verden, som er helt fordervet. Gnosis om den fullkomment transcendente Gud er umulig som en naturlig tilstand for mennesket. Men det er mulig å komme til kunnskap gjennom de gnostiske profeter og frelsesskikkelser, kort sagt: gjennom den gnostiske åpenbaring.

Menneskene bor i en lukket kokong, uten tilgang til den overopphøyede Gud. Universet, som altså er skapt av árchontes, er som et stort fengsel der jorden er det innerste fangehull. Gnostikeren Basilides mente at det var 365 "himler" mellom oss evigheten. Alt dette uttrykker symbolsk den gnostiske grunnidé om Guds fjernhet og menneskets forlatthet. Inkarnasjonsmysteriet blir umulig for gnostikeren: Gud kan ikke senke seg ned til materien.

Árchontes styrer verden gjennom heimarmene, Skjebnen. Skjebnen har to aspekter: ett fysisk og et psykisk. Det fysiske aspekt ved Skjebnen er naturlovene som rår over tingene i verden. Det psykiske aspekt er opprettholdelsen av Moseloven, det vil si: den universelle moralske orden, som lenker mennesket fast til samvittigheten. Det pneumatiske (åndelige) menneske skiller seg ut fra de moralbundne menneskene. Gnostisk opplysning sørger ikke bare for kunnskap, men for opplyst handling. Den pneumatiske moralitet er fiendtlig innstilt til verden og alt verdslig.

Fra dette kan en imidlertid utlede to forskjellige etiske holdninger: den asketiske og den libertinske. Asketen frigjør seg fra verden ved å begrense kontakten med den og dens fristelser til et minimum. Libertineren ser derimot på seg selv, i kraft av å være et pneumatisk menneske, som frigjort fra Skjebnen, og dermed fra den universelle moralske lov. Han er fri til å gjøre hva han vil. Ingenting har moralsk valør - ikke i denne verden.

Det greske dydsbegrep - arete - blir følgelig ikke assimilert i gnostisismen. Frelsen skjer ikke gjennom rett livsførsel, for det pneumatiske menneske er "åndelig av natur". Irenaeus er inne på dette idet han (i Adv.Haer. I.) snakker om hvordan gnostikerne mener at mens de kristne burde føre et moralsk liv, slipper det åndelige (gnostiske) menneske dette, i kraft av å være åndelig. De kristne har ikke i tilstrekkelig grad tatt avstand fra det materielle. Og Irenaeus føyer til: "Godt og ondt, sier de, er bare et spørsmål om personlig synspunkt. ... Ingenting er ondt i seg selv."

VOEGELINS SEKS PUNKTER OM GNOSTISISME

Vi har etablert en del stoff om gnostisismen som idéhistorisk fenomen. Vi går nå over til Eric Voegelins tese. Først må jeg si noe om Voegelins utgangspunkt, nemlig: vanskeligheten med å forstå moderne politiske fenomener. Han ville årsaksforklare de totalitære bevegelser i det 20. århundre først og fremst, men også den moderne liberalisme. Han mente å kunne identifisere gnostiske trekk i flere av samtidens såkalte massebevegelser: progressivisme, positivisme, marxisme, psykoanalyse, kommunisme, fascisme og nasjonalsosialisme. Et par av disse bevegelsene er i dag avleggs som politiske faktorer. Andre er høyst vitale. Det gnostiske utgangspunkt har de felles.

Mange av de gnostiske tankerekkene ligner til forveksling på nyere eksistensfilosofi, påpeker Voegelin. I de gnostiske symbolfortellinger hører vi gjenklang både av Heideggers Geworfenheit og den hegeliansk-marxistiske fremmedgjorthet. Mennesket er i det gnostiske verdensbilde fremmed, og alene. "Hvem bragte meg inn i det onde mørke?" heter det i en gnostisk tekst. "Frels oss fra denne verdens mørke som vi er kastet inn i." Vi nevnte fengselssymbolikken: "Den forpinte sjel har forvillet seg inn i en pinens labyrint og vandrer rundt uten en utvei ... Den søker å flykte fra det bitre kaos, men aner ikke veien ut."

Men fellestrekkene er flere, og dypere. For å hjelpe til på veien til en mer fullstendig analyse, vil jeg nevne seks elementer Voegelin fremhever som betegnende for den gnostiske innstilling. Også for å oppsummere det som hittil er sagt. For det første: Gnostikeren er misfornøyd med sin situasjon. For det andre: Denne situasjonen forklares med at verden grunnleggende er dårlig organisert. For det tredje: Frelse fra verdens ondskap er mulig. For det fjerde: Gnostikeren tror at tingenes orden kan forandres i den historiske prosess. En god verden må vokse frem av den onde. Dette i motsetning til kristendommen, som mener at verden forblir som den er og at det enkelte menneske frelses gjennom nåde i døden. For det femte: Muligheten for endring av tingenes orden ligger innenfor menneskelig handling. For det sjette: Det blir gnostikerens oppgave å finne metoden for en slik endring. Å tilegne seg kunnskap - gnosis - om denne endring av tingenes orden, blir hovedanliggendet. Den selvopplyste gnostiker står frem som en profet som vil proklamere sin kunnskap om menneskehetens immanente frelse. Målet er alltid ødeleggelse av den gamle verden og en løfterik overgang til den nye. Uansett hvilke former den måtte ta.

"DET TREDJE RIKE"

Voegelin mener at gnostisismen overvintrer gjennom kirkens første århundrer og dukker delvis opp med Johannes Scotus Eriugena på 800-tallet og helt opp med Joachim av Fiore på 1100-tallet. Inntil da hadde Augustins historiesyn vært dominerende. Samfunnet og det enkelte menneske var allerede gitt frøet til sin guddommeliggjørelse: Augustin mente at Kristi komme utgjorde historiens sjette og siste historiske epoke: saeculum senescens, det vil si: den "senile", eller "aldrende", tidsalder. Nåtiden har ingen spesiell retning eller mening. Vi bare venter: På Kristi annet komme, som skal føre til dommedag og den jordiske histories ende.

Men likevel vokste det ut av dette samfunn, med sitt system av symboler, den spesifikt moderne idé om "den immanente eskatologi". For Eric Voegelin representeres denne utvikling først og fremst ved Joachim av Fiore, en mystiker og munk som levde i Syd-Italia på slutten av 1100-tallet. Joachim anvendte treenighetssymbolet på historien. Han mente at menneskehetens historie har tre perioder som korresponderer til hver av personene i Treenigheten. Den første periode var Faderens tidsalder, den annen periode er Sønnens tidsalder. Men dette blir ikke den siste. Den tredje periode er Åndens tidsalder. Disse tre epoker svarer til hvert sitt utviklingstrinn for mennesket som åndelig vesen. Den første periode svarer til legmenneskets liv, den annen periode svarer til prestens liv, den tredje til munkens fullkomment åndelige liv. Og hver epoke har sin leder, eller profet. Den første periode Abraham, den annen Kristus; og i den tredje vil en Dux e Babylone stå frem.

Ut av dette endetidsskjemaet vokser det noen symboler som ifølge Voegelin fortsatt styrer det moderne politiske samfunns selvinterpretasjon. Jeg skal omtale to av dem: 1) Forestillingen om historien som en utvikling i tre separate trinn. Allerede renessansehumanisten Biondo delte verden i tre: det antikke Rom og Hellas kom først, så "mellomalderen" (medium aevum); til sist hans egen tid, den fremskrittsoptimistiske antikke gjenfødsels epoke. Encyclopedistene foretok en tilsvarende inndeling. Comtes historiesyn er også slik. Hegels dialektiske historie er delt i tre, og i den marxistiske variant er de tre trinn primitiv kommunisme, klassesamfunnet og tilslutt den endelige (radikale) kommunisme.

2) Lederen er det annet symbol. Frans av Assisi ble av mange sett på som den Dux e Babylone som mange hadde ventet på. Den religiøse vekkelse han bidro til, bidro også til å fremheve hans posisjon som en åndelig leder som skulle innlede en ny tid for mennesket. I den sekulære gnostisisme snakker vi om det marxistiske eller comteianske positivistiske menneske.

Den historiske erfaring viser at mennesket formelig tørster efter en dennesidig frelse. Det kristne løfte om hinsidig frelse kunne derfor bare gi sivilisasjonen en midlertidig (men sterk) ekstase. Den augustinske "senile tidsalder" er det ingen som holder ut med, særlig ikke i så teknisk avanserte, velstående og raskt utviklende samfunn som vårt eget. Det blir for kjedelig. Og: Det er jo tross alt mye lettere å skape et jordisk paradis enn å vente på et himmelsk et.

Men Voegelin opponerer mot dette historiesynet med nebb og klør. Først og fremst fordi historien ikke har en egen idé (eidos). Fremtiden er først og fremst ukjent. Historiens mening er en illusjon, og det knytter seg ikke en spesiell mening til ulike historiske epoker. Å konstatere at vi lever i 2014, innebærer bare å konstatere at vi lever i 2014. Vi kan ikke si: "Men vi lever jo i 2014!" og mene at dette av nødvendighet innebærer det-og-det. Joachim av Fiore satte en historiens eidos inn i den augustinske historiefilosofi. Dermed ble det kristne transcendentale frelseshåp immanentisert, det vil si: aktualisert i verden.

TELEOLOGISK-AKSIOLOGISK SYMBOLIKK

Jeg vil nevne et siste sett med symboler. De er en slags variant av den kristne idé om fullkommengjørelse. Voegelin skiller mellom en teleologisk ("målrettet") og aksiologisk ("verdirettet") komponent i frelsens immanentisering. Den teleologiske antyder en bevegelse mot et mål. I kristendommen er dette pilegrimens vei mot det endelige mål, frelse gjennom nåde i døden. Og det jordiske liv formes av helliggjørelse gjennom nåde. Den aksiologiske komponent antyder en bevegelse mot perfeksjon, eller fullkommenhet. (Vi forestiller oss en vertikal og horisontal akse.)

Denne symbolikken leder til tre muligheter: Den første er den rent teleologiske: progressivisme i alle tapninger. Det vil si: fremskrittsoptimistisk politisk liberalisme og scientisme. Den annen mulighet er den rent aksiologiske: utopisme.

Den tredje er begge komponentene sammen: Det finnes både en forestilling om et dennesidig endelig mål og om en dennesidig fullkommengjørelse. Denne tredje mulighet kaller Voegelin for aktivistmystisisme, eller bare aktivisme. Til dette hører bevegelser som stammer fra Comte og Marx. Fullkommenhetsidealet er tydelig formulert hos Comte i et endelig industrisamfunn, hvor byråkrater styrer den timelige og positivistintelligentsiaen den åndelige sfære. Hos Marx er idealet presentert, selvsagt, i det klasseløse frihetsrom. Hos Comte foregår forvandlingen til et slikt siste samfunn gjennom forvandlingen av mennesket til dets høyeste form, det positivistiske menneske; hos Marx gjennom proletariatets revolusjon og forvandlingen av mennesket til det kommunistiske menneske.

GNOSTISK DRØMMEVERDEN OG DISKUSJONSFORBUD

Gnostikernes historiesyn er, som vi har sett, radikalt annerledes fra de kristnes. "Alt har sin faste tid / alt som skjer under himmelen, har sin tid," osv. (Eccles. 3,1). Det som blir til, vil ta slutt. Og denne tingenes gang er dypest sett uutgrunnelig. Gnostikerens spekulasjon konkluderer med det motsatte: Ideen om et siste rike som vil bli til, men aldri ta slutt. Uutgrunneligheten ved tingenes gang "løses" ved hjelp av spekulativ kunnskap om tingenes mål.

Dermed har gnostisismen skapt en drømmeverden - som samtidig er et sterkt prinsipp. Den motiverer holdninger og handlinger i de gnostiske massebevegelsene. La meg helt til slutt forklare hva ideen om denne gnostiske "drømmeverden" innebærer, og hva den fører til. Voegelin mener at den er et naturlig produkt av en eskatalogisk forståelse av historien. Den har også å gjøre med den gnostiske frykt og forakt for livet, og ønsket om å flykte vekk fra denne verden.

Alle samfunn, sier Voegelin, har en tendens til å utvide den rådende samfunnsordens mening til et eksistensielt faktum. Det vil si: Når et samfunn har hatt en lang og ærverdig historie bak seg, vil den ta sin egen eksistens for gitt som orden: "Vi vil alltid eksistere som samfunn." Men i gnostisismen er denne tendensen blitt et ubendig prinsipp. Dvs. riket som aldri tar slutt (nevnt over). Dette er gnostisismens manglende anerkjennelse av virkeligheten.

Hvordan gjennomfører så de gnostiske aktivistene sin revolusjon? De må for det første ha en sak. Saken forener dem og agiterer dem. Så danner man et sosialt fellesskap rundt en slik sak. Så kodifiserer man sine ideer i en gnostisk hellig tekst. Men aktivistenes politiske gjennomslagskraft får problemer, dersom den utsettes for kritikk! Derfor må det settes et tabu på selve kritikkens instrumenter, slik at personen som bruker slike instrumenter, besvares med sosial og politisk boikott, eller moralsk fordømmelse.

Men den liberale intellektuelle sikrer seg en trygg posisjon ved gnostikerlederens hoff. Han er langt forbi både filosofi og kristendom. Han har vitenskapen: etter den gnostiske revolusjon definert som noe som gjør deg sofistikert nok til ikke å tro på Gud. Og siden hvert menneske har tilgang og krav på frelse, finnes det for lederen og hans hoff intet annet samfunnsproblem enn den immanente tilfredsstillelse av folkemassene.

De som måtte mene noe annet, avfeies som relevante aktører i debatten. Den politiske analyse forteller deg hvem som blir vinneren, så det er ingen vits å opponere. Debatt vil alltid være et spill med blybelagte terninger - de lander alltid med den ene siden opp. Uansett hvor godt ens ytringsfrihet er beskyttet og pressens frihet ivaretatt, uansett hvor sterke teoretiske argumenter man måtte bringe til torgs. For vi lever, som nevnt, i den gnostiske drømmeverden, som har en prinsipiell avsmak for teoretisk argumentasjon. Det hjelper fint lite om friheten til teoretisk debatt er konstitusjonelt beskyttet, så lenge teoretiske argumenter ikke anerkjennes.

"Totalitarismen," skriver Voegelin, "forstått som de gnostiske aktivisters totale kontroll over virkeligheten, er den progressive sivilisasjons endelige form."

 

Foredrag i møterekken "Teologi på tapp", Katolsk studentlag 13.2.2014

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH