Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

Vinter-OL ved Svarthavet. Sport, politikk og etniske konflikter.

02.02.14

Det er lenge siden Olympiade i første rekke dreide seg om sportslige prestasjoner, langt viktigere er politikk og nasjonal prestisje.

Skribent

Prof. Pål Kolstø, Universitetet i Oslo

Når Putin satset så hardt på å få vinter-OL 2014 til Russland at han møtte opp personlig i Guatemala City for å påvirke IOC, var det neppe for å slå et slag for de olympiske idealer om sunn kappestrid, men for å skape positiv reklame for sitt land og regime. Han fikk sitt OL, men mange har spurt seg om ikke dette lett kan bli en pyrrhosseier. For det første har utgiftene sprengt alle budsjetter: med over 300 milliarder kroner i investeringer blir dette uten sammenligning de dyreste vinterlekene overhodet. Da Russland ble tildelt Vinter-OL i 2007, hadde finanskrisen ennå ikke slått inn og Russland vasset fortsatt i oljepenger. Siden har russerne måttet lære seg å stramme inn livremmen, men OL-budsjettet har vært skånet.

Og Putin har fått erfare at ikke all PR nødvendigvis er god PR. Det russiske regimet har i de siste årene satset stadig mer på å presentere seg som en forkjemper for såkalte ’tradisjonelle verdier’, herunder tradisjonelle familieverdier. I 2012 vedtok Dumaen en lov mot ’homofil propaganda’ som i praksis vil gjøre det straffbart å vise noe som helst uttrykk for homofili i det offentlige rom. Dette har fått menneskerettighetsforkjempere i Vesten til å se rødt, og en boikott-kampanje er satt i gang: om ikke utøverne blir hjemme, bør i hvert fall demokratiske politikere fra andre land la være å delta på åpningsseremonien. De positive vib-ene som OL skulle skape, holdt på å drukne i fyropene fra homoaktivister, og Putin nedla forbud mot alle demonstrasjoner i Sotsji så lenge OL varte. Men dette gav regimekritikerne bare enda mer vann på mølla, Russland fikk enda mer bad press som et autoritært regime, og demonstrasjonsforbudet ble til sluttet lempet på.

Men enda mer foruroligende er faren for nye etniske konflikter og terrorhandlinger utført av kaukasiske islamister. Én ting er at Russland for nesten enhver pris ville ha vinter-OL, men hvorfor i all verden vil de arrangere det i Sotsji? Sotsji er i første rekke kjent som et ferieparadis for russiske sommerturister, det ligger ved Svartehavet aller lengst sør i Russland, i februar er det normalt plussgrader der. Hadde det ikke vært mer naturlig å arrangere vinterlekene i Nord-Russland eller Sibir? Noe av forklaringen er nok at de vil legge lekene der de kan få best mulig etterbruk ut av de enorme investeringene. Dersom de klarer å skape nok blest om stedet, og ny moderne infrastruktur, vil svartehavskysten kunne bli et russisk svar på Rivieraen. Og mange av øvelsene vil bli arrangert oppe i fjellene som stiger nokså bratt opp rett bak kysten. De fleste av skiøvelsene, både nordiske og alpine grener, vil bli avholdt rundt Krasnaja Poljana (’Den røde skogslysningen’) oppe i fjellene.

Men enda viktigere har det nok vært å sende et signal om at Kaukasus er en fullverdig del av Russland som myndighetene ønsker å holde på, og utvikle videre. Dette har ikke vært umiddelbart klart. Russland er en multinasjonal føderasjon med etnisk definerte delrepublikker i mange deler av landet, men det er bare i Kaukasus at den lokale befolkningen er dårlig integrert. Befolkningen her har dårligere russisk-kunnskaper enn andre steder, levestandarden er lavere, og den kulturelle avstanden til russerne oppleves som stor. Følelsen av å leve i to forskjellige verdener går begge veier—russerne er skeptiske til kaukaserne og vise versa. Med ett unntak—osseterne—er alle de nord-kaukasiske folkeslagene tradisjonelt muslimer. Mange steder har sufismen—muslimsk mystikk—stått sterkt, og gjør det noen steder fremdeles. Sufi-ordnene er lukkede samfunn med sterke indre lojalitetsbånd. Noen av dem, som quadiria, har vært kvietistiske og orientert mot rent åndelige verdier. De tatt avstand fra ’verden’ og politisk kamp, mens andre ordener, som naqshbandia, har vært militante og til forskjellige tider energisk oppfordret til motstand mot det russiske styret. Imam Sjamil, som ledet et opprør mot Russland i hele 25 år før han ble tatt til fange i 1859, ble legendarisk. Selv om han ble slått, blusset motstanden opp igjen i Russland mange ganger senere når landet var svekket, så som under første og andre verdenskrig og under perestrojka. Da Tsjetsjenia erklærte seg som en uavhengig stat i 1991, utløste det to blodige kriger som varte det meste av 1990-tallet.

Sjamil opererte i det østlige Kaukasus, men også i de vestlige delene var motstanden sterk. Her var det tsjerkesserne som ledet an, men fem år etter at Sjamil ble slått, ble tsjerkessernes motstand knekket da de tapte et stort slag mot russerne—på nettopp Krasnaja Poljana, der OL-skirennene skal avvikles. Etter dette nederlaget emigrerte størstedelen av tsjerkesserne—dels frivillig, dels ved tvang—til Det osmanske riket. Som en følge av dette bor fire av fem tsjerkessere utenfor Russland i dag. De som er igjen, holder stort sett til i de tre republikkene Adygia, Kabardino-Balkaria og Karatsjaje-Tsjerkessia, et stykke unna Sotsji. Tsjerkesserne hadde likevel håpet at det offisielle OL-programmet kunne reflektere at lekene faktisk skal arrangeres på det som historisk sett var deres land, men her er de blitt helt avsnubbet. OL skal vise at Kaukasus er russisk, ikke noen andres land, og noe historisk skyld vil ikke russerne høre snakk om.

Selv om tsjerkesserne ikke lenger er på krigsstien, vil andre opprørske kaukasere fiske i rørt vann og utnytte de mulighetene Sotsji-OL gir dem til å få blest om sin sak. Den tradisjonelle motstandskampen mot russerne har de siste to tiårene fått ny innsprøyting av islamistisk ideologi fra Midtøsten. Mens første generasjon tsjetsjenske separatister på 1990-tallet var mer eller mindre sekulære nasjonalister, ser de tsjetsjenske frihetskjemperne/terroristene (stryk det som ikke passer) seg i dag som en del av verdensomspennende anti-vestlig, islamistisk bevegelse. Deres leder Doku Umarov har utropt seg til Emir av Kaukasus. Han ser seg selv som en moderne utgave av Sjamil (mens andre omtaler ham som en russisk Bin laden). Umarov og hans folk har påtatt seg ansvaret for en rekke bombeattentater og selvmordsaksjoner i Russland de senere årene, med mange titalls døde.

Umarov har oppfordret sine tilhengere til å gjøre hva de kan for å ødelegge OL-arrangementet, det vil i praksis si å gjennomføre så mange og så spektakulære terroraksjoner som mulig frem mot og under lekene. De første av disse kom i Volgograd i slutten av desember, med over 30 døde. Volgograd ligger i Sør-Russland, men et godt stykke nord for Sotsji. Putin slått en jernring rundt Sotsji for å hindre slike aksjoner der, og det vil være oppsiktsvekkende om islamistene skulle klare å gjennomføre noe attentat på selve OL-området slik palestinske terroristiske klarte i München i 1972. Men russerne vil ikke klare å innføre et tilsvarende rett overvåking over resten av Russland.

Allerede da Russland sikret seg Sotsj-OL i 2007 var det mange observatører som ristet på hodet: Dette var en åpen provokasjon overfor kaukasiske motstandsgrupper. Hvordan kunne Kreml tro at de skulle klare å gjennomføre dette som et positivt PR-stunt uten at islamistene ville prøve å ’stjele showet’ og drukne det i et blodbad. Jeg vet ikke svaret, men er temmelig sikker på at det er mange i den russiske ledelsen som biter negler nå, og kommer til å gjøre det helt til OL er over.

<- Tilbake til: Artikler

Søk i nettstedet

avansert søk

Vinter-OL ved Svarthavet. Sport, politikk og etniske konflikter.

Skribent

ENGLISH