Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Varsel om en kommende helligkåring

19.03.14

Alle som følger med på slikt vet at pave Johannes Paul II skal helligkåres av pave Frans 27. april i år, men hvem er den andre? Pave Johannes XXIII er nesten glemt allerede.

Skribent

Mette Nygård, forfatter og lege

Johannes Paul II var pave fra 1978 til 2005, Benedikt XVI fra 2005 til 2013. De sto hverandre så nær at mange betrakter deres regjeringstid som et samlet, langt og relativt konserverende pontifikat. Johannes XXIII var bare pave i fem år, fra 1958 til 1963, men på den tiden satte han i gang Det annet Vatikankonsil som skulle føre Kirken inn i det tjuende århundre. Pave Frans tok et snedig grep da han kunngjorde at de to, Johannes XXIII og Johannes Paul II, skulle helligkåres samtidig: de representerer henholdsvis den ’liberale’ og den ’konservative’ siden av paveembetet i vår tid.

Pave Pius XII var Guds stattholder gjennom hele annen verdenskrig til 1958. Av ukjente grunner utnevnte han praktisk talt ingen nye kardinaler i sin regjeringstid. Derfor var det bare noen få gamle menn som samlet seg til konklavet i Roma for å velge ny pave etter hans død. Av et opprinnelig kardinalkollegium på 70 var bare 51 i live, to av dem døde før konklavet ble åpnet. Halvparten av dem var over 80, enkelte var over 90. Som en syrlig kommentator bemerket: ”Patriarken av Venezia, Angelo Roncalli, ble vel betraktet som en sprek og fyrrig ungdom med sine 77 år!” Likevel krevdes det elleve avstemninger før han omsider ble valgt og tok navnet Johannes XXIII. Han ble betraktet som en typisk overgangspave, en enkel og vennlig gammel herre som garantert ikke kom til å gjøre verken gagn eller ugagn mens han satt der på toppen.

Som alle snart oppdaget, kunne de ikke ha tatt mer feil. Riktig nok var han både enkel og vennlig. Han var en from mann som gjennom et langt liv hadde vendt seg til at troen på Den hellige ånd hadde ført ham trygt gjennom alle vanskeligheter. Da han ble innviet til biskop i 1925 valgte han ”Lydighet og fred” som sitt motto. Han var historiker og skribent, hadde undervist i flere presteseminarer, var handlekraftig og en glimrende forhandler. Han var blitt sendt til Bulgaria som apostolisk visitator. Ti år etter ble han utnevnt til apostolisk delegat i Tyrkia og Hellas og opparbeidet seg stor kunnskap om det evig urolige Midt-Østen. Under andre verdenskrig gjorde han en uvurderlig innsats for å hjelpe jøder og andre flyktninger mens han oppholdt seg på Balkan og i Tyrkia. Kirken hever seg stort sett over aldersgrenser: etter krigen var han 72 år gammel da han ble utnevnt til kardinal og patriark (erkebiskop) av Venezia, en stilling han var svært fornøyd med. Han var født i Bergamo, ikke langt unna, og var tilfreds med å skulle tilbringe sin alderdom der – helt til han ble valgt som Pius XIIs etterfølger på Peters stol

Like før han gikk inn i konklavet, skrev han til en venn: ”Min sjel finner trøst i tillit til at en ny pinsedag kan blåse gjennom Kirken, fornye dens ledelse, føre til en ny orden i Kirkens legeme og bringe nye krefter på veien til sannhet, godvilje og fredens seier.”

I sin første tale til byen og verden gjorde han det klart at han som biskop av Roma ville være hyrde for folket og ha deres åndelige beste for øye. Så satte han seg ned for å tenke seg om og undersøke hva som trengtes i en verden preget av de store omveltningene etter andre verdenskrig, kulden mellom Sovjetunionen og Vesten, uroen i alle de gamle kolonilandene, og en teknologisk utvikling som stilte alle overfor nye utfordringer. Han kom frem til at tidligere erfaringer i Kirkens historie hadde vist at økumeniske konsiler gang på gang hadde bidratt til å fornye Kirkens liv og ført til ”uvanlig oppbyggelse ved tankeklarhet, religiøs solidaritet og kristen glød”, som han sa.

Den 25. januar 1959, på festen for apostelen Paulus og på dagen tre måneder etter at han var blitt innsatt som Peters etterfølger, avslørte han sine planer for en gruppe kardinaler som var samlet i San Paolo fueri le Mura under bønneuken for kristen enhet. ”Med ydmyk, men fast besluttsomhet bekjentgjør vi (derfor) vårt forslag om en bispesynode for byen (Roma) og et økumenisk konsil for hele Kirken”. Det var i denne talen han for første gang brukte det berømte uttrykket aggiornamento: å oppdatere Kirken til dagens nivå. Etter å ha sluppet denne bomben, skrev han til en gammel venn: ”Jeg er forbauset over å oppdage at jeg er den samme som før, enkel og oppriktig, fremfor alt rolig og trygg, uten illusjoner, og ytterst ydmykt rede til å være ”Kristi Jesu fange for alles skyld”. (Ef. 3,1)

Etter hvert som nyheten ble kjent, vakte den en enorm begeistring og forventning fra grasrota og oppover, en stemning som i dag best kan sammenliknes med den entusiasmen pave Frans er blitt møtt med. Det som ga ideen om et konsil slik gjennomslagskraft skyldtes nok i stor grad den åpenhet, velvilje og kjærlighet til sine medmennesker som paven utstrålte, i slående motsetning til sin opphøyede og fjerne forgjenger Pius XII.

Forberedelsene til konsilet tok nesten tre år. Det ble åpnet av pave Johannes 11 oktober 1962 og avsluttet av hans etterfølger, Paul VI,  den 8. desember 1965. Det medførte store endringer i kirken, ikke minst i forståelsen av kirken som Guds folk på vandring sammen, legfolkets rolle, bruk av lokalspråk i liturgien, en radikal endring av Kirkens forhold til jødene, for bare å nevne noen ytterst få saker.

Som man ser, er tiden inne for en rekke femtiårs-jubileer i forbindelse med utgivelsen av Konsildokumentene. Mange vil hevde at de viktigste sakene fra konsilet så vidt er blitt berørt til i dag, men glem ikke opphavsmannen, den fattige bondesønnen fra Nord-Italia som etter elleve avstemninger ble valgt til Kristi stedfortreder og som nå blir særskilt minnet som en av Kirkens hellige kvinner og menn.

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH