Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Thomas Aquinas

25.01.12

28. januar feirer Kirken festen for den hellige Thomas Aquinas (1225-1274), skytshelgen for studenter og vitenskapsmenn, katolske universiteter, kollegier og skoler, og for dominikanerne. Han er også vernehelgen for katolsk studentlag i Oslo.

Skribent

Diakon Gunnar Wicklund Hansen

Thomas ble født i Napoli i Italia, døde i Lyon i Frankrike. Som medlem av dominikanerordenen gjorde han en stor karriere som teolog ved datidens ledende læresentra. Han forfattet mange skrifter, og det mest kjente er Summa Theologica. Han var også intenst opptatt av former for bønn og indre liv, som også har ført til hans helgenstatus. Sentralt for ham var å forene grekeren Aristoteles’ filosofi med Kirkens lære. Aristoteles hadde vært lite kjent i Europa tidligere, men økende kontakt med den arabiske verden førte til at han plutselig ble svært aktuell også her. Thomas var den som innførte Aristoteles’ lære som en grunnleggende filosofi også i kontakt med kristendommen. Inntil da hadde Aristoteles bare blitt betraktet som en fiende for kristendommen.

Thomas brukte nå fornuften som en metode for å fastslå Guds eksistens.

Han erklærte at troen har sin rettmessige plass bare på de områder hvor fornuften tier. Han mente at på enkelte områder kan ikke fornuften gi noe svar, og på disse områdene må man bruke tro.

Fornuft og tro er derfor begge anvendelige, men har hver sine områder. Tro og fornuft kan ikke motsi hverandre. Fornuften er noe absolutt, og troen blir så et supplement til fornuften.

Thomas følger Aristoteles i at det bare finnes en virkelighet, som består av en materiell del og en åndelig del. Den materielle del består av planter, dyr og ikke-levende ting, og den åndelige delen utgjøres av Gud og engler. Mennesket er så et ledd som har både en materiell og åndelig del, og binder derfor de to delene av virkeligheten sammen. For mennesket vil det derfor være naturlige dyder, som gjør at vi kan leve et godt liv innenfor denne verden ved bruk av fornuft. Men det finnes også åndelige dyder, for å forberede oss på livet etter døden: tro, håp, kjærlighet.

Negativ teologi, vår erkjennelse av at Gud ikke bare er ”noe mer”, men alltid ufattelig utenfor den menneskelige tankes kategorier, beskytter både den menneskelige intelligens’ verdighet og selve det å ”å drive med teologi”. Ellers vil dette komme farlig nær arroganse, og nærme seg avgudsdyrkelse. Thomas sier: ”Det er fordi den menneskelige intelligens ikke kan måle seg med det guddommelige indre vesen, at dette samme guddommelige vesen overgår vår intelligens og er ukjent for oss. Derfor når man det høyeste punkt for kunnskap om Gud, fordi man vet at det er som er Gud, overgår alt som en kan forestille seg om ham.”

Å ”ikke-kjenne” er derfor en måte å kjenne den Gud på som ikke lar seg kjenne. Etter Thomas’ mening produserer negativ kunnskap positive virkninger:

”Menneskets forstand gjør på tre måter fremskritt når det gjelder å kjenne Gud, skjønt den når ikke frem til en kunnskap om hva han er (quid est), men bare om at han er (an est). For det første ved å få en mer fullkommen kunnskap om hans makt til å produsere ting. For det annet ved å kjenne ham som årsaken til mer høytliggende virkninger: fordi de har en viss likhet med ham. For det tredje ved en stadig voksende kunnskap om ham som den som står fjernt fra alt som kommer til syne i hans virkninger. Derfor sier Dionysius at vi kjenner Gud som årsaken til alle ting, ved transcendens og ved negasjon (hva Gud ikke er).”

Med Thomas fikk vi et klart skille mellom filosofi og teologi. Han gav dem hvert sitt felt å arbeide med. Thomas’ lære fikk en svært skiftende skjebne innenfor Den katolske Kirke. Det var mange som motsatte seg at Aristoteles på mange felter skulle erstatte Augustins filosofi, som inntil da hadde vært den helt dominerende. Men Thomas ble kanonisert i 1323, i 1567 ble han høytidelig erklært å være kirkelærer under navnet Doctor angelicus, ”den englelignende lærer”, og fikk senere tittelen Doctor universalis. Hans hovedverk, Summa Theologica, ble vist spesiell ære på konsilet i Trient. Deretter var han tidvis mer i bakgrunnen, men i 1879 oppfordret pave Leo XIII alle teologer til mer inngående studier av Thomas og hans lære. Som Thomisme ble læren betraktet som et filosofisk bolverk mot positivisme og sekularisering.

Denne dominerende posisjonen hadde Thomas helt til det annet Vatikankonsil i 1960-årene. Da måtte han til en viss grad vike plassen for andre filosofiske og religiøse retninger innenfor Kirken, men Thomismen står fortsatt som en sentral autentisk utlegning av kristen lære.

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH