St. Augustin av Hippo

Denne helgenen ble født og døde i Nord-Afrika, og hører til de aller største personligheter i Vestkirken. Han skrev sine verker på latin, ikke på gresk, som det var vanlig for teologer på hans tid (Han levde fra 354 til 430). Derfor rager han så høyt i Vestkirken, mens Østkirken aldri har fremhevet ham på noen måte.

Likevel var det han som bidro sterkt til å forene gresk tenkning (nyplatonismen) med Guds ord i Bibelen og hele den jødiske tradisjon. Han betraktet nyplatonismen som en bro over til kristendommen. Askese og selvfordypelse skulle bidra til forening med Gud, den høyeste virkelighet. Klart kommer dette frem i hans berømte selvbiografi, Bekjennelser, som han utgav da han var 32 år gammel. Det er et av de store verker i verdenslitteraturen. Som alle selvbiografiske skrifter inneholder det ting som kan tolkes i positiv eller negativ retning, men det helt overveiende er den gradvise omvendelsen til kristendommen, som skjer på en så fengslende måte. Vår helgen blir altså døpt først da han er 32 år.

Augustin er allerede da en kjent filosof og retoriker, og benytter nå alle sine evner i kristendommens tjeneste. Han blir presteviet og snart etter det blir han utnevnt til biskop av Hippo, sin fødeby. Her opprettet han et slags klostersamfunn rundt seg med sine nærmeste venner og kolleger. Alle ting var felles, og alle fikk etter behov. Ingen hadde noe de kunne kalles sitt eget. Felles bønn, felles måltider. Ut fra dette oppstod Augustins klosterregel, som egentlig var ganske streng. Svært mange ordenssamfunn bygger på denne regelen, som er blitt den vanligste i den katolske verden.

St. Augustin var biskop av Hippo i 34 år og var en uhyre innflytelsesrik og aktiv person, som deltok i alt av betydning i trosliv og samfunnsliv. I lange perioder var han i kamp mot kjetterbevegelser, som pelagianere og donatister. Donatistene oppfattet seg som en kirke av hellige, i strid med de alminnelige kristne. Augustin fikk nok å gjøre med å bekjempe dem.

Kampen mot Pelagius gjaldt synet på arvesynden. Augustin fastholdt at mennesket var ubønnhørlig rammet av denne, og var i seg selv ondt. Bare Guds nåde alene kunne bringe frelse fra dette. Dette pessimistiske synet på mennesket fikk stor betydning i kirkehistorien. Den katolske kirke hevder i stedet at mennesket er alvorlig såret av arvesynden, men har mulighet til gjennom livet å vokse i hellighet og gradvis overvinne følgene av synden.

Reformatorene fulgte imidlertid Augustins pessimistiske syn, og det er  blitt det rÃ¥dende innenfor protestantismen (men dette er neppe noe som alltid vinner gjenklang i moderne protestantiske retninger!) Videre forkynte Augustin at arvesynden føres videre gjennom samleie, og dette fikk stor betydning for kristne holdninger pÃ¥ dette omrÃ¥det, med de vanskeligheter dette kunne medføre. Han utformet ogsÃ¥ predestinasjonslæren: At Gud en gang for alle har utvalgt noen mennesker til evig salighet, og andre til evig fordømmelse. Udøpte barn kunne sÃ¥ havne i denne fordømmelsen.

PÃ¥ slutten av sitt liv samlet Augustin det han nÃ¥ betraktet som sine feiltagelser i en egen bok, Retractiones. Det kunne nok være et godt eksempel for mange skribenter! Hans store verker om De civitate Dei, Gudsstaten, om Treenigheten og om Den frie vilje stÃ¥r som de avgjørende grunnlagsskrifter for hele teologien gjennom middelalderen og inn i den nyere tid.