Sluttkommentar

Jeg beskyldte ikke Skirbekk for å være fascist eller for å mislike jesuitter. Derimot påpekte jeg hvordan makthavere gjennom tidene har søkt å begrense hvem som fikk delta i ”deres” demokrati. Det var sikkert enklere å oppnå enighet om samfunnssystemet i antikkens Hellas når slaver og kvinner ikke deltok i diskusjonene. Det er grunn til å være kritisk når det foreslås å definere hvem som egner seg som deltagere i demokratiet, hvem som ”tilhører det politiske fellesskapet” – for å bruke Skirbekks begrep.

Jeg påsto heller ikke at det faktisk finnes ”samfunn der alle individer blir inkludert på like fot”. Mitt poeng var normativt: å inkludere alle er et ideal vi bør strekke oss etter. Det betyr at jeg ser det som et problem når et stort flertall av Europas muslimer identifiserer seg med sitt hjemland og ønsker å integreres, men føler de at de blir avvist av storsamfunnet (se Aftenposten 17. april).

Til slutt: jeg er enig med Skirbekk i at det å sikre en økologisk bærekraftig livsstil er en sentral utfordring for samfunnet, og at flertallsstyre ikke er nok til å konstatere at et demokrati fungerer godt. Imidlertid mener jeg at han forflater den viktige debatten det kunne vært. Han henviser lesere som vil fortsette debatten om ”forskjellen mellom velfungerende og dårlig fungerende demokratier” til en antologi om norsk innvandringspolitikk. Han fremholder som et ideal de stater ”der det er samsvar mellom kulturelle grenser og politiske grenser”. Og han definerer integreringsprosesser ut fra to grupper: et ”de” som må gjøre seg (kollektivt?) fortjent til tillit, og et ”vi” som kan lene oss tilbake og godta eller forkaste. I sum fremstår bilder av ”vi” og ”de” som altoverskyggende elementer i hans analyse av demokratiets utfordringer. Disse reflekterer en idé om at kulturer både er og bør være monolittiske, statiske og klart adskilte.

Jeg tror dette synet tilslører mer enn det klargjør, og undergraver mer enn det er konstruktivt. Det norske samfunnet består av en rikt sammensatt gruppe mennesker – med ulike religioner, språk, etnisk bakgrunn, med opplevelse av tilhørighet til en eller flere kulturer og sub-kulturer, med ulike politiske syn og personlige egenskaper. Et velfungerende demokrati krever fellesskapsfølelse og solidaritet, men også at deltagerne opplever at de blir respektert. Dersom man vil ta det eksisterende mangfoldet på alvor, mener jeg fortsatt at menneskerettighetene tilbyr mer håp og muligheter enn noe annet kort vi har på hånden.

[Demokratidebatten avsluttes med dette innlegget, red.]