Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.
Jeg beskyldte ikke Skirbekk for Ă„ vĂŠre fascist eller for Ă„ mislike jesuitter. Derimot pĂ„pekte jeg hvordan makthavere gjennom tidene har sĂžkt Ă„ begrense hvem som fikk delta i âderesâ demokrati. Det var sikkert enklere Ă„ oppnĂ„ enighet om samfunnssystemet i antikkens Hellas nĂ„r slaver og kvinner ikke deltok i diskusjonene. Det er grunn til Ă„ vĂŠre kritisk nĂ„r det foreslĂ„s Ă„ definere hvem som egner seg som deltagere i demokratiet, hvem som âtilhĂžrer det politiske fellesskapetâ â for Ă„ bruke Skirbekks begrep.
Jeg pĂ„sto heller ikke at det faktisk finnes âsamfunn der alle individer blir inkludert pĂ„ like fotâ. Mitt poeng var normativt: Ă„ inkludere alle er et ideal vi bĂžr strekke oss etter. Det betyr at jeg ser det som et problem nĂ„r et stort flertall av Europas muslimer identifiserer seg med sitt hjemland og Ăžnsker Ă„ integreres, men fĂžler de at de blir avvist av storsamfunnet (se Aftenposten 17. april).
Til slutt: jeg er enig med Skirbekk i at det Ă„ sikre en Ăžkologisk bĂŠrekraftig livsstil er en sentral utfordring for samfunnet, og at flertallsstyre ikke er nok til Ă„ konstatere at et demokrati fungerer godt. Imidlertid mener jeg at han forflater den viktige debatten det kunne vĂŠrt. Han henviser lesere som vil fortsette debatten om âforskjellen mellom velfungerende og dĂ„rlig fungerende demokratierâ til en antologi om norsk innvandringspolitikk. Han fremholder som et ideal de stater âder det er samsvar mellom kulturelle grenser og politiske grenserâ. Og han definerer integreringsprosesser ut fra to grupper: et âdeâ som mĂ„ gjĂžre seg (kollektivt?) fortjent til tillit, og et âviâ som kan lene oss tilbake og godta eller forkaste. I sum fremstĂ„r bilder av âviâ og âdeâ som altoverskyggende elementer i hans analyse av demokratiets utfordringer. Disse reflekterer en idĂ© om at kulturer bĂ„de er og bĂžr vĂŠre monolittiske, statiske og klart adskilte.
Jeg tror dette synet tilslĂžrer mer enn det klargjĂžr, og undergraver mer enn det er konstruktivt. Det norske samfunnet bestĂ„r av en rikt sammensatt gruppe mennesker â med ulike religioner, sprĂ„k, etnisk bakgrunn, med opplevelse av tilhĂžrighet til en eller flere kulturer og sub-kulturer, med ulike politiske syn og personlige egenskaper. Et velfungerende demokrati krever fellesskapsfĂžlelse og solidaritet, men ogsĂ„ at deltagerne opplever at de blir respektert. Dersom man vil ta det eksisterende mangfoldet pĂ„ alvor, mener jeg fortsatt at menneskerettighetene tilbyr mer hĂ„p og muligheter enn noe annet kort vi har pĂ„ hĂ„nden.