Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Reservasjonsretten og kravet til kristne helsearbeidere

27.01.14

I løpet av det siste året er provosert abort (svangerskapsavbrudd) igjen blitt et tema i den offentlige debatten. Dette skyldes flere forhold

Skribent

Lege Dr. med. Vegard Bruun Wyller

I forbindelse med debatten rundt legers reservasjonsrett, publiserer Katstud denne artikkelen som først ble lagt ut i mars 2013 og skrevet i november 2012. (Red.)

 

I mai 2012 ble det kjent at det ved Oslo Universitetssykehus er blitt foretatt flere abortinngrep svært sent i svangerskapet, i en del tilfeller etter svangerskapsuke 22 som er nedre grense for når et barn kan overleve utenfor livmoren ved en for tidlig fødsel. Samtidig foreslår mange politikere at kvinner skal tilbys ultralydundersøkelse på et tidligere tidspunkt i svangerskapet enn det som er rutinen idag; dette vil etter alt å dømme øke antall selektive aborter av fostre med Downs syndrom og liknende tilstander. Endelig er det blitt et omfattende ordskifte om reservasjonsretten, utløst av en katolsk fastelege som ikke vil henvise abortsøkende kvinner til nærmeste gynekologiske avdeling for å få utført inngrepet. 

Vi bør hilse denne debatten velkommen. Det kan kanskje bidra til økt fokus på selve grunnproblemet, som alt for få snakker om, nemlig at det aborteres ca. 15 000 fostre i Norge hvert år. Samtidig stiller det kristne helsearbeidere overfor bestemte utfordringer.

Første utfordring er plikten til å avstå fra dypt umoralske handlinger. Et grunnprinsipp i kristen moraloppfatning er hvert enkelt mennneskes verdighet og rett til liv, noe som blant annet følger av troen på at vi er skap i Guds bilde. Og denne verdigheten er universell og absolutt – den gjelder alle mennesker fra unnfangelse til død, og den kan ikke ”forhandles bort” ved pragmatisk argumentasjon. På denne bakgrunn lærer Kirken at abort er moralsk galt – og katolske helsearbeidere skal derfor ikke medvirke til slike inngrep.

Men hva vil det si å medvirke? Norsk lov slår fast at det er den gravide kvinnen selv – inntil 12. svangerskapsuke – som bestemmer om abort skal utføres eller ikke. Og dersom hun begjærer dette inngrepet har hun en lovhjemlet rett til å få det utført på nærmeste sykehus. Det er altså kvinnen alene som avgjør - og staten har bestemt at det skal være slik. Da kan man spørre om det å henvise kvinnen til sykehus er å betrakte som medvirkning. Med selve inngrepet forholder det seg selvsagt annerledes – leger som utfører abortinngrep begår etter kirkens syn en alvorlig synd.

Jeg er altså i tvil om kirken bør kreve eller forvente at alle katolske leger reserverer seg mot å henvise til abort. Men jeg har den største respekt for kolleger som selv oppfatter dette som en samvittighetsplikt, og jeg finner det dypt problematisk – på grensen til det totalitære – at staten ikke utviser den samme respekten. Mange politikere sier rett ut at fastleger som ikke vil henvise til abort får finne seg et annet yrke. Det blir som å si at borgere som ikke vil avtjene militjærtjenesten av samvittighetsgrunner får finne seg et annet land...

Andre utfordring er plikten til å vitne om kirkens tro. Kritikerne av reservasjonspraksisen har beskyldt ”reservasjonslegene” for utelukkende å være opptatt av å holde sin egen sti ren. En av de mest markante debattantene, fastlege Elisabeth Swensen, skriver for eksempel (Dag og Tid 02.03.2012): ”Bles dei [legene] til omkamp for det ufødde liv? Erklærer dei seg sivilt ulydige og utfordrar staten? Nei. Dei skriv brev til statsministeren der dei bed fint om ein forskriftsfesta rett til å reservere seg individuelt. Til gjengjeld lovar dei staten at oppdraget skal bli utført. Den gravide kvinna skal bli omsorgsfullt vist vidare til ein annan lege som set namnet sitt på abortpapira. Eg har nytta omgrepet "dei reine henders etikk" om ein slik hestehandel.”

Man kan mene mye om retorikken til Swensen. Men jeg synes likevel hun har et viktig poeng: Dersom vi ikke er tydelige på hva vi, Kirken, står for i abortspørsmålet - dersom vi ikke tør å slåss offentlig for alle menneskers rett til liv – da mister vi troverdighet. Reserasjonsplikten kan derfor aldri skilles fra vitneplikten. I Troens år, og med stadig fokus på nyevangelisering, er dette spesielt viktig å huske på. Kirkens morallære er ikke først og fremst et redskap for privat frelse – den er en integrert del av Kirkens budskap, som vi har en plikt til å forkynne gjennom ord og gjerning.

Dette kan selvsagt være ubehagelig, og jeg vet av egen erfaring hvor lett det er å vike unna. Men det kunne ha vært verre – enkelte av våre forfedre i troen ble martyrer av mindre. Vi risikerer neppe noe alvorligere enn å bli æreskjelt.  

 

Teksten er skrevet i november 2012. Red.

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH