Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Reservasjon og det liberale dilemma

12.03.14

Reservasjonsdebatten illustrerer det liberale dilemma. Samfunnet må verne samvittighetsfriheten og sikre reservasjonsadgang – i motsatt fall svikter det sine liberale grunnverdier.

Skribent

Vegard Bruun Wyller, dr. med.

Striden om fastlegers adgang til Ã¥ reservere seg mot aborthenvisning kan forstÃ¥s som en konflikt mellom to livssyn, et idealistisk og et pragmatisk. Idealisten – som tilhører et mindretall – bekjenner seg til visse overordnede moralprinsipper som i sin tur er forankret i samvittigheten, og han hevder at disse prinsippene enkelte ganger «lyser over loven». Idealisten vil ofte være kristen eller muslim, men ikke nødvendigvis – han kan ogsÃ¥ begrunne sitt stÃ¥sted sekulært (gjennom for eksempel naturrettstanken, som ligger til grunn for FNs menneskerettighetserklæring). I abortspørsmÃ¥let mener idealisten at et foster er et fullverdig menneske, og at en abortkonsultasjon alltid berører to personer – moren og det ufødte barnet.

Pragmatikeren – som tilhører et flertall – er skeptisk til overordnede moralprinsipper. Han mener at moral hovedsakelig kommer til uttrykk gjennom samfunnets lover, som i sin tur er formet gjennom rasjonell tenkning og demokratiske prosesser. Helsearbeidere mÃ¥ underordne seg disse lovene, fordi de gjennom en kontrakt forvalter en oppgave pÃ¥ samfunnets vegne. I samfunnslivet er pragmatikeren tilhenger av liberale politiske ideer, som toleranse. Samvittigheten er derimot en privatsak og dessuten en usikker kilde til moralsk innsikt fordi den er koplet til følelseslivet. I abortspørsmÃ¥let har et foster ikke samme status som et født menneske, og for pragmatikeren dreier abortkonsultasjonen seg først og fremst om Ã¥ ivareta den gravide kvinnen.

Ingen passer helt med disse stereotypiene. Men de illustrerer to forskjellige grunnholdninger. Leger med et idealistisk livssyn mÃ¥ – ut ifra sine egne forutsetninger – unngÃ¥ alt som krenker fosterets menneskeverd. En aborthenvisning er en formell del av abortprosessen, og den som underskriver har en annen rolle enn for eksempel drosjesjÃ¥føren som bringer kvinnen til sykehuset (1). Kravet fra idealistene om reservasjonsadgang er derfor logisk. Men logikken halter nÃ¥r de samme idealistene gÃ¥r langt i Ã¥ forsikre at henvisningen vil bli ivaretatt av en kollega (2). Det viktigste for dem – igjen ut fra egne forutsetninger – burde være Ã¥ motarbeide konsekvensene av henvisningen, altsÃ¥ hindre selve svangerskapsavbruddet. Det idealistiske stÃ¥stedet krever noe mer enn passiv reservasjon og timeavtale pÃ¥ nabokontoret. En løsning kan være Ã¥ forhÃ¥ndsklarere sitt livssyn og hvilke handlinger man vanskelig kan utføre. Da blir det opp til den abortsøkende selv Ã¥ velge hvilken fastlege hun vil gÃ¥ til. Noen gravide kan ønske en konsultasjon som inkluderer etisk meningsutveksling – utfallet kan bli at graviditeten fortsetter (3). Samtidig ville idealistene, gjennom Ã¥ være offentlig synlige, bidra til holdningsendring i den retning de selv ønsker.

Leger med et pragmatisk livssyn er gjerne kritiske til sine idealistiske kolleger. Pragmatikeren er for eksempel sterk motstander av Ã¥ bringe det han mener er private moralstandpunkter inn i legekonsultasjonen. I samme Ã¥ndedrag advarer han mot Ã¥ undergrave den samfunnskontrakten som legegjerningen etter hans syn forutsetter. Kritikken virker logisk ut ifra pragmatikerens forutsetninger, men ved nærmere ettersyn møter ogsÃ¥ han seg selv i døren. For den tolerante pragmatikeren mÃ¥ – gitt sitt eget grunnsyn – nødvendigvis tolerere kolleger som mener at moralstandpunkter ikke er av privat karakter, men har universell gyldighet. Skal han være tro mot sitt livssyn, mÃ¥ han ha et pragmatisk syn pÃ¥ kolleger som ikke mener at legegjerningen bygger pÃ¥ en samfunnskontrakt, men pÃ¥ profesjonens historiske verdigrunnlag. Og hva gjør pragmatikeren selv dersom staten skulle vedta lover som strider mot grunnleggende liberale ideer, for eksempel et totalforbud mot abort? Reiser han seg i protest? I sÃ¥ fall er han ikke lenger pragmatiker.

Pragmatikerens logikkproblemer er en illustrasjon av det liberale dilemma (4). NÃ¥r toleransen gjøres absolutt, blir den i praksis intolerant. Reservasjonsdebatten berører derfor en grunnleggende samfunnsutfordring som blir særlig tydelig i en multikulturell virkelighet. Liberale samfunnsteoretikere, som Jürgen Habermas, antyder en vei ut av dette uføret nÃ¥r han oppfordrer til «oversettelse» mellom de ulike livssynene (5). Det liberale samfunn, skriver han, mÃ¥ anerkjenne blant annet samvittighet og religiøse tradisjoner som fullt ut gyldige kilder for moralske oppfatninger. Det er en berikelse, ikke et problem, at enkeltpersoner har andre moralske kilder enn flertallet. En slik ydmyk grunnholdning vil være i det liberale samfunns egen interesse – i motsatt fall utvikles det parallellkulturer med et stort konfliktpotensial.

Dette gir en retning for den politiske hÃ¥ndteringen av reservasjonsspørsmÃ¥let. Politikerne har to oppgaver. For det første mÃ¥ de sikre borgerne den rettighet som følger av abortloven, i samsvar med flertallets ønsker. Dette er først og fremst en praktisk utfordring. Om fastlegen skal involveres, er imidlertid ikke gitt. Man kan for eksempel legge opp til at den abortsøkende kontakter en gynekologisk avdeling direkte, pÃ¥ samme mÃ¥te som en fødende kvinne tar direkte kontakt med fødeavdelingen. For det andre mÃ¥ politikerne sikre likeverdig samfunnsdeltakelse for det idealistiske mindretallet, noe som forutsetter en lovhjemlet reservasjonsadgang. Sagt mer generelt: Politikerne mÃ¥ verne samvittighetsfriheten. Det finnes flere argumenter for dette, blant annet hensynet til idealistene selv (1). Men det viktigste argumentet er samfunnets eget verdigrunnlag. Samvittighetsfrihet sto sentralt da det liberale demokratiet overvant den autoritære statsmakten, slik grunnlovsjubileet minner oss om. Et liberalt samfunn som unnlater Ã¥ verne samvittighetsfriheten er ikke lenger liberalt, men skyter seg selv i foten.

Europeiske politikere har forstått dette og har gjennom menneskerettslovgivningen etablert et rammeverk som ivaretar begge hensyn (6). Norske politikere ønskes velkommen etter.

Litteratur

 

1. Clemet C, Magelssen M, Jørgensen HN. Samvittighetsfrihet og legers reservasjonsrett. Civita-notat nr. 17/2012. Oslo: Civita, 2012.

 

 

2. Swensen E. Det viktigaste er at fastlegen din kjem til himmelen… Dag og Tid 2.3.2012.

3. Berg SF. Reservasjonsretten kan være bra for kvinner. Aftenposten 11.10.2013.

4. Skjervheim H. Det liberale dilemma og andre essay. Oslo: Tanum, 1968.

5. Habermas J. Førpolitiske grunnlag for den demokratiske rettsstat? I: Habermas J, Ratzinger J. Sekulariseringens dialektikk. Om fornuft og religion. Oslo: St. Olav forlag, 2008.

6. Helgøy AK. Fastlegers reservasjonsrett ved henvisning til selvbestemt abort. Masteroppgave. Bergen: Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, 2013.

 

Denne artikkelen er trykket elektronisk i Tidsskrift for Den norske legeforening (februar 2014).

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH