Religion og politikk i lys av valget

Vi har nylig gjennomført flere valg i Norge. I tillegg til Stortingsvalget har vi hatt kirkevalg for Den norske kirke. Dette kan gi grunn til noen refleksjoner om religion og politikk i vårt samfunn.

Det er ikke helt enkelt å beskrive forholdet mellom religion og politikk i Norge. Det har lenge vært klare tegn på at vårt land blir stadig mer sekularisert. Religionssosiologiske undersøkelser konkluderer gjerne med at det er en stadig mindre andel av befolkningen som scorer høyt på spørsmål om religiøs tro og aktivitet. Nedgangen for Kristelig Folkeparti kan se ut til å føye seg inn i denne trenden. Mange oppfatter nok KrF som et politisk redskap for å motvirke sekularisering og avkristning av samfunnet, selv om partiet ikke bruker like sterke ord som den ytterliggående konkurrenten Kristent Samlingsparti. Pastor Jan-Aage Torp, partiets førstekandidat i Oslo, proklamerte i valgkampen kamp mot den sittende regjering, som ble anklaget for å føre an i ”en total sekularisering av Norge”. Men et valgresultat på 279 stemmer tyder ikke på stor oppslutning om hans analyse.

KrFs tilbakegang kan ikke forklares med stemmelekkasje til ytterliggående kristenpartier. Større rolle spiller nok overgangene til Fremskrittspartiet. FrPs Israel-vennlighet har trukket en del kristne velgere til partiet, selv om vedtaket om aktiv dødshjelp skremte mange vekk igjen. Dessuten førte den sterke polariseringen mellom to blokker til at et sentrumsparti som KrF kom i en vanskelig mellomposisjon. Venstre fikk oppleve det samme, bare i enda sterkere grad. At miljøpolitikk og verdispørsmål ble lite fokusert i valgkampen, trakk i samme retning.

KrFs skjebne i det politiske spillet er ingen god indikator på endringer i spenningsfeltet mellom religion og sekularitet. Da er det større grunn til å feste seg ved kirkevalget, som for første gang i sin helhet ble arrangert samtidig med Stortingsvalget. Selv om de endelige tallene ikke er klare, verken for menighetsrådsvalget eller bispedømmerådsvalget, ser det ut til at det denne gangen har vært en mangedobling av antall stemmer. I mange menigheter har både 20 og 30 prosent av kirkemedlemmene avgitt sin stemme. Hovedårsaken er nok lettere tilgjengelighet, med adgang til å stemme i nærheten av valglokalet for Stortingsvalget. Men valget er også et første skritt i retning av en endring av forholdet mellom staten og Den norske kirke. Det såkalte ”stat-kirkeforliket” i april 2008 satte økt demokratisering av kirken som en forutsetning for økt kirkelig selvstyre. Denne prosessen ser nå ut til å være i god gjenge.

Likevel må vi regne med en fortsatt debatt både om forholdet mellom staten og Den norske kirke og om statens religionspolitikk i tiden fremover. Konteksten for denne debatten er likevel en annen enn før. Verken Arbeiderpartiet eller andre politiske partier kan lenger behandle religion bare som en privatsak. Tesen om den stadig økende sekulariseringen av samfunnet har fått betydelig kritikk de siste årene. Både globalt og nasjonalt er det mange tegn på det som er blitt kalt ”religionens tilbakekomst” som offentlig fenomen. Dels skyldes dette at mange konflikter har en tydelig religiøs komponent, dels skyldes det økt innvandring og framvekst av et flerreligiøst samfunn. Men stadig flere anerkjenner også de positive ressurser som ligger i en religiøs tilnærming til sentrale livs- og verdispørsmål i samfunnet. De ønsker velkommen et mangfold av stemmer, der også religiøse ytringer blir forstått som nødvendige ressurser for å skape mening og identitet i samfunnet.

En av dem som tydelig har gitt uttrykk for dette i senere år, er den tyske filosofen Jürgen Habermas, som i en artikkel om ”Sekulariseringens dialektikk” skriver følgende: ”Religiøse tradisjoner er i stand til å artikulere moralske intuisjoner på en overbevisende måte, særlig i forhold til sårbare områder innenfor vårt sosiale samliv.” Dette, skriver Habermas, er en særlig utfordring til sekulære borgere, som må øve seg opp i å møte sine religiøse medborgere på like fot.

Religionens rolle i samfunnet kan derfor ikke avleses verken på stemmetallene for kristelige partier eller på oppslutningen ved kirkevalg, selv om slike tall er interessante i seg selv. Men analysen av Norge som et totalt sekularisert samfunn er det liten grunn til å feste seg ved. Riktigere vil det være, som Habermas selv gir uttrykk for, å snakke om et ”postsekulært” samfunn, der religiøse fellesskap kan trives i sekulære omgivelser.