Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Reformasjon - nei takk!

15.08.14

Markeringen av 1814 – 200-Ă„rsjubileet for Norges grunnlov og selvstendighet – er et ideelt utgangspunkt for Ă„ diskutere reformasjonen. Det er reformasjonen i 1536 som er hele forutsetningen for noe «1814» overhodet.   Dette er forhold som man i liten grad synes Ă„ forholde seg til i norsk historieforskning og historieforstĂ„else, fĂžr som nĂ„.

Skribent

Henning Laugerud, fĂžrsteamanuensis ved UiB

DEL I

Innledning

Det er kanskje symptomatisk at nÄr man i Danmark skal diskutere 1814, er dette en naturlig del av diskusjonen, mens man i Norge knapt nevner det. [Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid arrangerte f. eks. en stor konferanse pÄ SchÊffergÄrden utenfor KÞbenhavn om dette temaet sist hÞst].

BerĂžringsangsten er stor, for alt som har med kristendom – og sĂŠrlig det katolske – Ă„ gjĂžre. Men dette har alltid vĂŠrt et problem i norsk historieskriving og nasjonsbyggings ideologi. For katolisismen er ikke en moderne innvandrerreligion i Norge; Norge har faktisk en lengre historie som katolsk land enn som luthersk/protestantisk. Norsk kultur og historie er gjennomsyret av det katolske.

Det er denne historien vi mĂ„ ta tilbake – for historien er ingen entydig stĂžrrelse og historieskriving har aldri vĂŠrt en uskyldig aktivitet.

Reformasjonen i Danmark-Norge

I august 1536 gjorde hertug Christian statskupp og ble hyllet som kong Christian III, etter Ä ha vunnet borgerkrigen i Danmark, den sÄkalte «Grevens feide». Han arresterte alle de katolske biskopene, fratok dem sete i det danske RiksrÄdet og kastet dem i fengsel. Men allerede fÞr dette viste hertug Christian at han aktet Ä nyordne de kirkelige forhold hvor han fikk makt.[1] Dette gjennomfÞrte han ogsÄ gradvis etter hvert som han fikk militÊr kontroll over byer og omrÄder i lÞpet av borger-krigen. Dette var naturligvis godt kjent i Norge og for erkebiskopen Olav Engelbrektsson.

Under den danske riksdagen i oktober 1536 ble det slĂ„tt fast at Norge ikke lenger skulle vĂŠre et eget kongerike og at det til evig tid skulle hĂžre inn under Danmarks krone slik som de andre landskaper (Fyn, Jylland, Skjelland og SkĂ„ne). Det norske RiksrĂ„det ble dermed avskaffet – i KĂžbenhavn og uten norsk deltagelse – og dette var igjen et statskupp gjennomfĂžrt av en militĂŠrjunta under Christians ledelse.

Det norske RiksrÄdet, med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen, nektet naturligvis Ä akseptere dette.

En norsk lĂžsrivelse kunne derfor bare unngĂ„s ved en militĂŠr operasjon. Samtidig trengte Christian III penger til Ă„ lĂžnne sine tyske leiesoldater og sikre full lojalitet fra den danske adel. Dette skulle ?betales” med gods og verdier fra Norge. Kirkens sak og norsk selvstendighet var tett sammenvevet. Enkelte historikere, som Øystein Rian, har snakket om en norsk nasjonal-katolisisme.

HÞsten 1536 var det imidlertid fremdeles uvisst hvilken vei det ville gÄ i Norge, for det tydet pÄ at landet nÄ kunne glippe for danskene, og bli et selvstendig kongerike igjen. Erkebiskopen og flertallet i RiksrÄdet hadde ikke tenkt Ä gi seg, og ventet stÞtte fra Keiser Karl V.

Vinteren 1536 sendte erkebiskop Olav bevĂŠpnede menn til Oslo og Bergen og forsĂžkte Ă„ etablere kontroll over festningene (Bergenhus og Akershus) – som alle hadde dansk-tyske besetninger.

Hensikten med dette var Ă„ sikre militĂŠr kontroll, slik at man kunne trygge landgangen av den ventede unnsetningsstyrke fra keiser Karl V.

BÞnder og byfolk over hele Østlandet sluttet opp om disse aksjonene.

Ofte fremstilles det som om reformasjonen og den danske overtagelsen av Norge skjedde uten noen videre motstand, og med et par hundre danske soldater. Dette er grov historieforfalskning.

Erkebiskopens menn og hans tilhengere kunne derfor etablere en rimelig grad av kontroll over mesteparten av Østlandet. En stÞrre rytteravdeling under erkebiskopens vÊpner Einar Tjelds kommando hadde utpÄ vÄren etablert seg like ved festningen, men utenfor rekkevidde av festningens skyts.[2] Her kunne de holde slottet under oppsikt og hindre forsyninger Ä komme frem. Situasjonen ble etter hvert sÄ alvorlig at kommandanten pÄ Akershus, Erik Gyldenstjerne, mÄtte bevege seg ut fra festningens sikkerhet for ikke Ä fÄ kuttet forsyningslinjene, og for Ä hindre erkebiskopens folk Ä etablere full kontroll i Akershus. Det ble gjort flere utfall fra garnisonen, og det ser ut til at Erik Gyldenstjerne hadde en viss suksess med disse operasjonene. En av de stÞrre trefningene fant sted ved gÄrden KjÞlberg (i nÊrheten av dagens KjÞlbergaten, ikke langt fra TÞyen, nedenfor Botanisk Have) hvor rytteravdelingen under Einar Tjelds kommando hadde slÄtt leir.[3] Her ser det ut til at Erik Gyldenstjernes avdeling under et angrep tidlig en morgen klarte Ä overraske Einars styrker og tilfÞre dem store tap. Styrkene fra festningen klarte Ä brenne ned husene hvor de var innkvartert og Þdela i tillegg mye utrustning. Gyldenstjerne ble selv sÄret i dette angrepet. Det var en rekke slike trefninger utover vÄren mellom erkebiskopens menn og garnisonen pÄ Akershus.[4]

Selv om Erik Gyldenstjerne pÄ Akershus i sine brev og innberetninger til Christian III fremhevet sin egen innsats, kan den dansklojale garnisonen bare ha hatt delvis suksess, og dét pÄ tross av at den bestod av profesjonelle soldater. Erkebiskopens folk, som kjempet lojalt for det norske riksrÄdet og Kirkens sak, gjorde en betydelig og tapper innsats, men de klarte ikke Ä ta festningene, noe som gav Christian III et strategisk forfeste i Norge.

Erkebiskop Olav Engelbrektsson (ca. 1480 - 1538) var landets fÞrende politiker og den selvskrevne leder bÄde i kampen mot reformasjonen og for norsk selvstendighet. Dette var ikke en kamp som utelukkende ble fÞrt med Ändelige vÄpen, som vi har sett. Olav Engelbrektsson var ogsÄ den politiske leder av den norske stat, en lokal fyrste. Han hadde rustet seg sÄ godt mulighetene tillot, blant annet ved Ä bygge festningen Steinviksholm. Han disponerte en mindre flÄte samt militÊre styrker, rekruttert i Norge. Men den militÊr-politiske utvikling hadde drevet Kirken i Norge og erkebiskopen fra skanse til skanse. Til slutt var det eventuell hjelp fra keiser Karl V som var det eneste som kunne redde situasjonen.

SpÞrsmÄlet er sÄ om den hjelp man hÄpet pÄ var reell eller bare Þnsketenkning? Vel, vi vet at det denne vÄren lÄ klar en styrke pÄ 1000 mann i Antwerpen, og en flÄtestyrke klar til Ä utskipe dem til Norge. Denne avdelingen var det altsÄ som brÄtt ble omdisponert til bruk i nÊromrÄdet i den nylige krigen med Frankrike.

Christian III gjennomfĂžrte et lynfeltog i Norge vinteren og vĂ„ren 1537. Han hadde kontroll over alle de tre festningene SĂžnnafjells: BĂ„hus, Akershus og Bergenhus. Her satt det nĂ„ lojale dansker som lensherrer, og garnisonene bestod av hovedsakelig tyske leiesoldater. Lensherren pĂ„ Bergenhus, Eske Bille, herjet med sine styrker SunnmĂžre, Romsdal og NordmĂžre med drap og plyndring.  Med utgangspunkt i Bergen kunne Christian III sende en flĂ„te og ca 2000 mann med krigserfarne tyske leiesoldater til Trondhjem vĂ„ren 1537, hvor erkebiskopen fremdeles hadde kontroll.

Det siste Äret i Norge, etter statskuppet i KÞbenhavn i 1536, hadde Olav Engelbrektsson sin hovedbase pÄ festningen Steinviksholm inne i Trondhjemsfjorden, et stykke nord for Trondhjem, hvor han altsÄ forberedte seg pÄ militÊr motstand.[5]

Christian III’s styrker landet altsĂ„ utenfor Trondhjem utpĂ„ senvinteren. Byen ble erobret og herjet. Erkebiskopen trakk seg tilbake til Steinviksholm – denne festningen klarte de ikke Ă„ ta fĂžr den overga seg utpĂ„ sommeren. Erkebiskopen ventet pĂ„ hjelp fra Karl V, som uteble, i stedet sendte keiseren ti skip for Ă„ hente erkebiskopen ut pĂ„sken 1537. Keiser Karl hadde kommet i krig med Frankrike og hadde andre – og for Habsburg-staten – mer nĂŠrliggende problemer.

Norge, og den norske kirkeprovinsen, var imidlertid isolert og omringet av protestantisk militĂŠrmakt i Danmark og Sverige. Uten militĂŠr hjelp fra de katolske makter pĂ„ kontinentet, fĂžrst og fremst fra keiser Karl V, mĂ„tte erkebiskopen gi opp kampen. Olav Engelbrektson mĂ„tte forlate Norge i 1537 og satte kurs for de spanske nederlandene, men hadde Ă„penbart ingen planer om Ă„ gi opp. Han dro faktisk til Nederlandene med det han kunne ta med seg av verdier og han forsĂžkte Ă„ skaffe penger og utstyr til en hĂŠr, men dĂžde i februar 1538 – og dermed falt det hele sammen.

Etter at Trondhjem var tatt, gikk den danske styrken sydover og erobret Hamar hvor de raskt slo ned biskopen Mogens’ tallmessig underlegne og uerfarne soldater. Biskop Mogens ble tatt til fange.

Biskop Hoskuld i Stavanger ble ogsÄ tatt til fange denne vÄren.

Begge dÞde kort tid etter i fangenskap; Biskop Hoskuld pÄ Bergenhus og biskop Mogens som statsfange i Danmark i 1542.

I Bergen stod bispestolen tom etter dĂždsfall. I Oslo var den danske Hans Rev biskop gĂ„tt over til seierherrene. Rev ble altsĂ„ sendt til Danmark for en slags «omskolering» og kom tilbake til Oslo som superintendent fĂžrst i 1541. Befolkningen i Oslo gjorde motstand, men opprĂžret ble slĂ„tt brutalt ned.  Ă˜stfold ble ogsĂ„ herjet og brent, og sĂŠrlig hardt gikk det ut over den lokale adel som lojalt hadde stĂžttet opp om erkebiskopen og Kirken.

Norge var militĂŠrt underlegent uten hjelp utenfra, og den kom som vi vet ikke. Motstand ble allikevel gjort – men altsĂ„ forgjeves

SÄ er altsÄ spÞrsmÄlet: Hvordan ble nyordningen tatt i mot av folket i Norge?

DEL 2

For Ä svare pÄ det spÞrsmÄlet skal jeg starte med et par historier:

18 Ă„r etter reformasjonens innfĂžring i Norge, i 1555, gikk to vestfold-bĂžnder ”tvinde gamle ulerde bĂžnder og Almues MĂŠnd” rundt i Sandar og formante folket om Ă„ holde fast ved den katolske tro, med blant annet fredagsfaste og bĂžnn til helgener og sĂŠrlig Jomfru Maria. De to presenterte seg som Marias sendebud og fikk ifĂžlge kildene stor oppslutning fra ”dend eenfoldig og simpel almue, som var gandsche willig og tilbĂžyelig at henfalde udi deris gamle og fordum lerdom igien."[6] Begge to ble arrestert og fengslet etter ordre fra lensherren pĂ„ Akershus, Jesper Friis, og senere brent.

Omkring 1570 hadde en kvinne fra ”almuen” – Ingeborg Kjellsdatter fra Skiptveit i Østfold – en Maria-visjon. En rĂžst hadde kalt pĂ„ henne og hun hadde sett himmelen Ă„pne seg. Hun sĂ„ da en kvinne – Jomfru Maria – sitte pĂ„ en himmelsk trone. Den hellige Jomfru hadde sĂ„ talt til henne. Budskapet fra Maria var ogsĂ„ denne gang Ă„ holde fast ved helgenkulten og den gamle tro pĂ„ samme mĂ„te som de to vestfoldbĂžndene; fredagsfaste og alle de etablerte religiĂžse praksiser.

OgsĂ„ Ingeborg Kjellsdatters budskap vant stor tilslutning. I fĂžlge Niels Stubs opptegnelser fra Oslo Lagting stĂ„r det at Ingeborg fĂžrte denne ”vrange og falske vildfarelse” til almuen ”der ute”. Slottsfuten pĂ„ Akershus grep inn og fikk henne arrestert og stevnet. I dommen fra 1573 kan vi lese: ”.. at Ingeborg skal tage openbarlig skrift oc afflösning for predickstolen j Sketuiid (Skiptveit) sogen oc bekende hennes wildfarelse och myste syt hud (: miste sin hud, dvs. piskes til hun mistet sin hud) for hennes wrange oc falske wdförelse eblant almugen”.[7]

AltsĂ„: Ta offentlig avstand fra sitt budskap, og piskes til hun mistet huden.  OgsĂ„ hun fikk en brutal straff.

Dette er noen av de eksempler vi finner pÄ aktiv motstand.

Andre typer motstand vi kjenner til er prestedrap.

Prestedrap

Mange steder skal bĂžndene ha vĂŠrt villige til Ă„ betale myndighetene for Ă„ slippe Ă„ fĂ„ tilsendt lutherske prester. Flere steder ble de nye prestene jaget bort eller tvunget til Ă„ feire messe pĂ„ ”gammelmĂ„ten”, det vil si i henhold til katolsk liturgi. Det er ogsĂ„ en rekke eksempler pĂ„ at bĂžndene rett og slett slo i hjel de nye prestene. Slike prestedrap har Ă„penbart forekommet mange steder i landet de fĂžrste tiĂ„rene etter reformasjonen.

Geble PedersssÞn, som var den fÞrste superintendent i Bergen etter reformasjonen skriver til Peder Palladius i KÞbenhavn om mangelen pÄ prester, lÊrere og andre kvalifiserte menn til kristelige embeder i Bergen og Norge og ber Palladius sende ham folk fra Danmark. Svaret er at dette ikke lar seg gjÞre pÄ grunn av ryktene om nordmennenes farlighet og hÄrdhet som slÄr prestene i hjel.[8]

Reformasjonen ble i Norge gjennomfĂžrt som et kongelig dansk pĂ„legg i 1536/37, og fra nĂ„ av skulle staten og dens borgere i det dansk-norske dobbeltmonarki bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Fremdeles er fortellingen om reformasjonen en slags ”seiersfortelling”, hvor det ofte gis inntrykk av at folket stort sett raskt og rolig falt inn i den nye religiĂžse fold. I denne fortellingen har sĂ„ vel den offisielle kirkelige motstand – inklusive den mot-reformatoriske aktivitet pĂ„ slutten av 1500- og pĂ„ 1600-tallet, sĂ„ vel som den ”folkelige” blitt marginalisert og usynliggjort. Det samme gjelder ogsĂ„ i stor grad det organiserte mot-reformatoriske arbeid som for Norges vedkommende strakte seg inn pĂ„ fĂžrste halvdel av 1600-tallet og som bl.a. var en del av bakgrunnen for Grunnlovens forbud fra 1814 mot munke-ordner og jesuitter (som fĂžrst ble opphevet i 1956).

Religionsskiftet dikterte et brudd med de religiÞse og kulturelle praksiser og forestillinger som gjennom Ärhundrer var blitt innleiret i folkets virkelighetsforstÄelse. Selv om den offisielle religion var blitt evangelisk-luthersk, lot disse katolske forestillinger og praksiser seg ikke utrydde uten videre. De hadde et langt etterliv hos den allmenne befolkning. Reformasjonen representerer bÄde et bevisst brudd med en fortid og dens forestillinger og verdier, samtidig som et slikt brudd aldri var eller kunne vÊre helt fundamentalt, og i hvert fall ikke noe som skjedde over natten.

Det er liten tvil om at motstanden mot lutherdommen var stor; vi vet ogsĂ„ at den heller ikke hadde fĂ„tt noen gjenklang i Norge fĂžr reformasjonen.  Et par lutherske predikanter fikk fribrev i Norge av Fredrik II pĂ„ 1520-tallet, men de ser stor sett ut til Ă„ ha oppholdt seg i Oslo og Bergen (hvor det var en del lutherske tyske kjĂžpmenn). Hvor lite populĂŠre de var, bevitner forsĂžket fra noen av Bergens borgere pĂ„ Ă„ sprenge huset hvor den ene av dem bodde.

 

DEL 3

Katolsk etterliv

I 1736 skriver den danske-norske teologen Erik Pontoppidan (1698-1764)[9] i den sĂ„kalte Fejekosten om behovet for Ă„ rense ”allmuekulturen” for ”hedendom og papisteri” for Ă„ lede folket til den rette tro. Boken ble skrevet i anledning 200-Ă„rsjubileet for reformasjonen. Denne pĂ„pekningen hos Pontoppidan viser med all tydelighet et den nye evangelisk-lutherske lĂŠre ikke uten videre slo igjennom i Norge, eller at den raskt etablerte seg i folkets hjerter og sinn.

Eksempler pÄ dette finner vi mange av i ulike folkelige praksiser og forestillinger. For eksempel valfarten til RÞldal, med sitt undergjÞrende krusifiks.

Denne pilegrimsgangen til gamle helligdommer fortsatte altsÄ, og det finnes mange slike «lovekirker», helbredende kilder og gjenstander - og som i RÞldal etterlot den troende gaver og minner og tegn pÄ sine Þnsker og problemer. OgsÄ etter reformasjonen.

 

AVSLUTNING

Reformasjonen ble altsÄ ikke Þnsket velkommen av folket, og som kirkehistorikeren Oluf Kolsrud skrev pÄ 1930-tallet, hang folkets hjerter og sinn lenge ved den gamle religion. Men dette er en lengre og stÞrre historie enn vi kan fÄ plass til i kveld. Derfor tittelen pÄ kveldens lille foredrag: Reformasjon? Nei takk!

 

Dette foredraget ble fremfÞrt pÄ Katolsk studentlags mÞterekke "Teologi pÄ tapp" pÄ café Mistral i Oslo, torsdag 5. juni 2014.

 

Sluttnoter

[1] Lausten 2002, s. 35-37 og 89-91.

[2] Denne Einar Tjeld ser ut til Ă„ ha vĂŠrt en lavadelsmann fra Borgarsyssel som var i erkebiskopens tjeneste.

[3] Denne gĂ„rden lĂ„ sannsynligvis i nĂŠrheten av TĂžyen hovedgĂ„rd, hvor Universitetets Botaniske have og de Naturhistoriske museer er plassert i dag, se Paludan-MĂŒller, C.: Grevens Feide, skildret efter trykte og utrykte kilder, bind II, KjĂžbenhavn 1854, s. 265.

[4] Se: Paludan-MĂŒller, C.: Aktstykker til Nordens Historie i Grevefeidens Tid, II. Odense 1853, nr. 110 og 111, s. 259-264.

[5] Denne festningen ble pÄbegynt i 1525 og stod ferdig i 1535.

[6] Kong Christian den Tredies Historie. KiĂžbenhavn 1776, side 386, note (s).

[7] Niels Stubs Optegnelsesböger fra Oslo Lagthing 1572 – 1580, Christiania 1895, side 50 – 51.

[8] Norske samlinger, bind I. Christiania 1852, s. 10.

[9] Pontoppidan, Erik: Everriculum fermeti veteris seu Residuae un Danico orbe cum Paganismi tum Papismi Reliquae in Apricum Prolatae, Opusculum Restituendo Suae, Aliqua Ex Parte, Integrilati Christianismo Velificatorum. Hafnia 1736.  Utgitt i dansk oversettelse av JĂžrgen Olrik: Fejekost: Til at udfeje den gamle surdejg eller de i de danske lande tiloversblivne og her for dagen bragte levninger af saavel hedenskab som papisme:1736. KĂžbenhavn 1927. Erik Pontoppidan var blant annet biskop i Bergen fra 1747 til 1754.

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH