Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Pavevalg på norsk

24.04.13

Nå når Frans I er vel installert i Roma etter den overveldende globale begivenhet som pavevalget representerer, kan vi kanskje tenke over hvordan denne utnevnelsen fortoner seg sett fra lille Norge – så ubetydelig i den internasjonale katolske verden, men så viktig for oss norske, i det evige spenn mellom den personlige, individuelle tro og tilhørigheten som del (”lem”) i det verdensomspennende kirkelige fellesskap. Altså – pavevalget sett fra Norge, hvordan fortoner det seg?

Skribent

Hans Fredrik Dahl

Som en miks, får vi si. Mellom forventning og overraskelse; mellom det etterlengtede og det uventede. Og begge deler i overveldende grad.

La oss ta overraskelsen først, den fullstendig og komplette overraskelse. Ingen her i landet hadde hørt om kardinal Bragoglio før – bortsett fra de to som hadde sett han under opphold i Buenos Aires – Arne Marco Kirsebom fra sin tid i Brasil i 90-årene, og så filmmannen Mirko Stopar, som til og med har hatt ham som skriftefar! Det siste var en overraskelse i overraskelsen, så å si, et rent slumpehell som gjorde at den nye paven kunne presenteres i norske medier gjennom et øyenvitneutsagn om hvordan han ”er”. Og han er altså mild, faderlig og tolerant.

Men altså en overraskelse. Da Dagsrevyen hin dag den 13. mars hadde brakt biskop Bernt Eidsvig til studio, sammen med søster Anne Bente Hadland, fikk vi alle høre at siden hvit røyk nå sivet ut av pipen over det sixtinske kappell etter bare to dagers konklave, måtte valget helt sikkert ha falt på favoritten, erkebiskopen av Milano. Det var selvfølgelig ham vi nå ventet ville tre fram. Alle forståsegpåere hadde jo utpekt ham, og siden kardinalene hadde klart å bestemme seg så fort, måtte det være ham vi nå ville få presentert.

Men nei! Så var det ikke ham – men en mann hvis navn de fleste hadde problemer med å uttale, og som vår biskop straks innrømmet at han aldri hadde hørt om en gang. Og hvorfor skulle han det. Blant hundrevis av kardinaler kan jo ingen vente seg at noen kjenner alle. Vår egen biskops innrømmelse svarte her til hele verdens situasjon: Det var et fullstendig ubeskrevet blad som nå plutselig kom i verdens søkelys, en komplett overraskelse.

Men surprisen varte bare noen minutter. Så vendte den seg til forventning, dyp og hjertelig forventning. Han tok navne Frans! Han tok bussen! Han trådte fram for verden med enkelt kledebon, og med ”God Aften” som hilsen! Gjennom fire, enkle symboler hadde verden fått en pave av nytt slag. Og det viste seg snart at dette nye var velkomment. Ja, det var etterlengtet sin enkelthet. Den nye paven ble hilst tilbake med jubelrop mot Vatikanets balkong: Velkommen, du nye Frans! Du dagligdagse, enkle og ujålete nye pave!

Over alt hvor man traff trosfeller i de kommende dager, var denne lettelsen til å ta og føle på. Forventningen om det enkle, ikke-pompøse, strøk som et smil over alle ansikter. Smilet er ikke blitt mindre av hans programpreken om den tredje verdens fattige, og om hele klodens fremtid, som de to saker han ville kjempe for. Skeptikere som Ola Tjørhom tror riktig nok ikke på ham, men de fleste andre gjør, og det til gagns.

Dette på en gang overraskende og forventede, det uventede og samtidig etterlengtede, er vel det merkelige ved dette valget. Ikke minst gjelder det oss norske katolikker, som setter sånn pris på det enkle. Vi liker ham. Han minner oss om en snill gammel onkel som ser på verden med et distré smil. Han er selvfølgelig litt fremmed og rar, halvt europeisk, halvt argentinsk, spansk og italiensk i blanding. En spennende onkel altså, en på en gang nær og fjern, familiær men med eksotiske erfaringer.

Men fremfor alt: han er en av oss! Og derfor føles valget så riktig – om enn det kom overraskende, ja uventet på oss.                                             

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH