Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Pater Arnfinn Haram

09.06.13

Innledning på Arnfinn Harams minneforelesning, 10-12-2012. Mens pater Arnfinn Haram var studentprest for Katolsk studentlag ved Universitetet i Oslo, hadde jeg en gang en samtale med ham under trappa i Frederikkebygningen på Blindern.

Skribent

Kristin Bliksrud Aavitsland

Innledning på Arnfinn Harams minneforelesning, 10-12-2012

 

Mens pater Arnfinn Haram var studentprest for Katolsk studentlag ved Universitetet i Oslo, hadde jeg en gang en samtale med ham under trappa i Frederikkebygningen på Blindern. Der har studentenes livssynsforeninger et lite rom ”for tro og tanke”, som det står på Universitetets hjemmesider. Man kan jo gjøre seg sine refleksjoner over at tro og tanke er henvist til et kott under en trapp ved landets største lærested. Uansett: der satt vi nå og snakket sammen. Langs veggene sto det finérkasser med hengelåser på rad og rekke. Disse kassene inneholdt utstyret til de ulike livssynsforeningene ved universitetet. De forskjellige kristelige studentorganisasjonene hadde hver sin kasse, et par ulike muslimske studentlag hadde sine – og katolikkene, da. Pater Arnfinn pekte på disse kassene og sa noe slikt som at dette rommet er jo et bilde på dagens norske samfunn. Troende mennesker får ha sin lille kasse med synspunkter og verdier som storsamfunnet sidestiller og tolererer, men holder adskilt og avlåst. Gud er for spesielt interesserte og bør holde seg under trappa, inne i kassene.

Men pater Arnfinn avviste troen på at atmosfæren utenfor kassene ikke var ”ladet” bare fordi Gud ble lukket ned. Sekularistene og ateistene har også sine kasser og bør ikke få leve i troen – eller dø i synden – på at gudløsheten representerer en nøytral tilstand. Det eneste som virkelig trengs utenfor kassene er gode rettsordningar, religions- og livssynsfrihet og vilje til respektfull sameksistens, hevdet pater Arnfinn. Og han fant seg ikke i å la Gud forbli i en avlåst kasse. Han tilhørte ordo praedicatorum, dominikanernes predikerbrødre, han var ”preikebror” og tiggermunk, en av Kirkens hippier og aktivister, med et kall til å være synlig i samfunnet som troende, som ”Krist-trugen”. Og synlig var han – i avisspaltene, på nettet, på offentlige arrangementer – aldri triumfalistisk, aldri hoverende, aldri uten respekt for andres synspunkter, men med krav om respekt for sitt ståsted og for troen som et legitimt utgangspunkt for deltagelse i samfunnsdebatten. Pater Arnfinn gjorde som ”preikebrør” av St Dominikus’ orden har gjort siden 1200-tallet: Han levde ut sitt kall til synlighet, til å agere i samfunnet, til å gå inn i sin tid, til å fornye troen i trofasthet mot Kirken og samtidig med lydhørhet ovenfor samtidens behov for reorientering. Den engelske katolske forfatteren og tenkeren G. K. Chestertons maksime kan stå som motto for pater Arnfinns samfunnsengasjement: ”Keep the commandments. Break the conventions”. For pater Arnfinn brøt virkelig de konvensjonene som gjelder i dagens post-kristne samfunn og som tilsier at Gud er en privatsak og kristendom et tilbakelagt stadium. Kan det tenkes en mer provoserende skikkelse i vår tid enn en mann som frivillig har gitt avkall de goder vår tid setter høyest, nemlig personlig eiendom og seksualliv? I dominikanerdrakt og islender representerte pater Arnfinn en nesten subversiv kritisk intellektualitet, på tvers av alle kategorier og båser i norsk samfunnsliv. Slik fikk han mange mennesker til å tenke nye tanker.

Og slik sprengte han også den kulturelle ”båsen” han selv hadde valgt seg: den katolske minoriteten i Norge. Som minoritetskirke med mye kulturell og intellektuell kapital kan det nok være fristende for norske katolikker å hengi seg til en hovmodig selvforståelse og distansere seg fra resten av det norske samfunnet – å forbli i sin finérkasse med hengelås, så å si. På sitt klangfulle nynorsk fra prekestolen i St. Dominikus kirke utfordret pater Arnfinn en slik selvforståelse. Han henvendte seg kanskje særlig til katolske intellektuelle, som det er en del av i Norge, både i og utenfor akademia, og mange av dem søker nettopp til klosterkirken St Dominikus. Noen av dem er nokså synlige i offentligheten, og pater Arnfinn appellerte til deres ansvar for å la seg høre nettopp som katolske stemmer. I én sammenheng husker jeg at han fremholdt betydningen av katolske bidrag til de humanistiske vitenskapene – til historieskrivningen, til religionsforskningen, til kulturstudier og antropologien. Slike bidrag har vært betydelige internasjonalt, og pater Arnfinn fremholdt at i en tid der humanvitenskapene er under press – ytre press fra universitetenes nyliberalistiske finansierings- og ledelsesmodeller og indre press fra kulturteoretiske retninger som i praksis undergraver de humanistiske fagenes egen legitimitet – i en slik tid er det nettopp kanskje fra ståsteder med en tydelig verdiforankring at fornyelse kan komme.

Det kan høres ut som dette er et anliggende som først og fremst handler om europeisk kulturarv, klassisk dannelse og vern om såkalt kristne verdier. Det stemmer ikke. For pater Arnfinn var ikke så opptatt av det. For ham lot troen seg ikke redusere til verdispørsmål, til et sett av synpunkter, og han lot seg aldri imponere eller sjarmere av kulturkristendom. I hans liv og i hans forkynnelse og tenkning var troen praksis. Det var den praktiske religionsutøvelsen som var kjernen – alle standpunkter i verdispørsmål, all affinitet en viss type kultur som liksom følger med det å være katolikk eller kristen i det hele tatt, all kristenarv i europeisk litteratur, kunst og musikk – alt dette var sekundært og hadde både liten relevans og liten overlevelsesevne uten en religiøs praksis. Skal kristendommen overleve, hjelper det lite å holde kulturtradisjoner ved like og kristne verdier i hevd uten et levende trosliv, uten at folk faktisk går i kirken for å be og motta sakramentene. “Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette,” sa han. Derfor fant ikke pater Arnfinn  noe stort potensiale for kristendommens videreføring hos de kulturkristne som plutselig er blitt opptatt av å ta vare på europeisk kultur når de føler at den er under press. Han mente den nye ”verdiparagrafen” i grunnloven med sin uforpliktende formulering om ”kristen og humanistisk arv” like gjerne kunne vært strøket. Snarere øynet han håp om vekst for Kirken hos unge mennesker som vokser opp uten noen som helst tilknytning til eller kunnskap om kristendom og kristentro, men som vender seg til Kirken av egen kraft. De er ikke mange, men de er modige. I flere sammenhenger kom pater Arnfinn tilbake til at situasjonen i dag mer og mer minner om de første århundrene av vår tidsregning, da kristne var en forfulgt religiøs minoritet i Middelhavslandene og i Midtøsten og da det virkelig sto noe på spill hvis man valgte å kalle seg kristen.

Hva er kirken, spurte pater Arnfinn i sin siste preken, samme dag som han døde. Og han svarte med utgangspunkt i den evangelieteksten han nettopp hadde lest for en lydhør forsamling: Skal kirken overleve, er det ikke i kraft av å være en ærverdig kulturinsitusjon eller en hierarikisk og veldrevet organisasjon. Da er det som ”forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere”. Pater Arnfinn fant Guds levende nærvær i den katolske kirken og i kirkens kjerne, som er messefeiringen der Kristus blir nærværende gjennom brødet og vinen. Dette var sentrum for hans liv. Derfor er det dypt meningsfullt at han døde nettopp på festen for Corpus Christi, Herrens legeme. Denne dagen feiret han høymessen alene i St Dominkus kirke. De andre brødrene var bortreist eller opptatt, men pater Arnfinn hadde likevel insistert på å gå inn i kirken i høytidelig prosesjon med kantor og ministrant. Etter messen, før han la ut på sykkelturen som skulle ende ved et vann på Krokskogen, sa han spøkefullt til meg at han til neste år ville feire Corpus Christi med en skikkelig prosesjon rundt hele Majorstua, ikke bare de få metrene mellom klosterport og kirkedør i Neuberggata. Han så for seg en ordentlig demonstrasjon av Kristi nærvær, den Allmektige Gud båret av små svake mennesker gjennom Oslos gater. Som Corpus Christi-festen alltid blir, ble pater Arnfinns siste messe avsluttet med tilbedelse av Kristi legeme. Lenge etter at forsamlingen var ferdige med å synge Thomas Aqunias’ hyllest til Gud som er skjult i det forvandlede nattverdsbrødet, knelte Pater Arnfinn foran tabernaklet med brødet som er Kristi kropp. Hele den knelende skikkelsen med bøyd hode utstrålte en slags overgivelse. I det siste innlegget han postet på bloggen sin, ga han uttrykk nettopp for overgivelse. ”Det finst ein truverdig resignasjon – for den som kjempar for å finne meininga; som ikkje maktar å sjå henne, som heller ikkje vil kjøpe billeg trøyst, som eigentleg ikkje gjev opp, men vågar å falle om i Guds fang”. Det var nok det pater Arnfinn gjorde da han knelte foran sakramentet søndag 10. juni i år, og det var nok det han gjorde da hjertet hans stanset i Nordmarka noen timer etterpå.

Det er riktig å hedre pater Arnfinn med et arrangement som dette, og det er viktig å føle seg forpliktet til å videreføre hans arv. Men når vi ønsker å minnes pater Arnfinn, må vi også huske på at vi sitter med definisjonsmakten til å skape ham i vårt bilde, til å ”parkere” ham og på sett og vis ufarliggjøre ham. Det synes jeg vi skal avstå fra. Pater Arnfinn sprengte de fleste kategorier og tilhørte ingen andre enn Gud. Hans arv kan ikke pleies som et kjært minne, men bare være levende i den grad andre ”mennesker av god vilje” tar opp hans kall – og ber for hans sjel, som han i sin siste preken ba oss om å gjøre. 

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH