Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Øst-Ukraina, verdensfreden og folkeretten

23.05.14

Russlands annektering av Krim-halvøya og folkeavstemningene i Øst-Ukraina er i ferd med å endre det internasjonale politiske klimaet radikalt.

Skribent

Professor Pål Kolstø

Det er nå et dårligere forhold mellom Russland og de vestlige landene enn på flere tiår. Selv ikke de bitre motsetningene under Kosovo-krisen og bombingen av Serbia i 1999 brakte med seg like mye mistro, gjensidige beskyldninger og aggresjon. Verden er blitt et farligere sted.

Hvis vi stiller det klassiske russiske spørsmål ‘kto vinovat?’ – ‘hvem har skylden?’—er det ikke tvil om at Russland har satt seg ut over folkeretten. Uansett hva man måtte mene om Maidan-revolusjonen og legitimiteten til det nye ukrainske regimet i Kiev—og russerne mener altså at de er illegale kuppmakere—så gir ikke det  noe som helst  grunnlag for å gjennomføre folkeavstemning om løsrivelse, hverken på Krim eller i Øst-Ukraina. Én ting er måten disse avstemningene ble gjennomført på:  Krim var kontrollert av selvbestaltede væpnende militsgrupper og  russiske soldater, altså soldater fra et annet land. Med den korte fristen og trakassering av de proukrainske kreftene   var det heller  ingen mulighet for å drive fri valgkamp. Men selv om folkeavstemningene hadde vært gjennomført etter boka, med uavhengige observatører til stede, ville de ikke hatt noe grunnlag i folkeretten. Russerne påberoper seg prinsippet om ‘folkenes selvbestemmelsesrett’, et prinsipp som snek seg inn i internasjonal politisk terminologi etter 1. verdenskrig som et av  Woodrow Wilsons ‘fjorten punkter’. Men, som det har vært sagt, ‘man kan ikke la folket bestemme før noen  har bestemt hvem som er folket’, og det er helt klart at hverken  etniske grupper eller beboerne av et fylke i et land kvalifiserer til denne betegnelsen.  Og dersom det var slik at en folkegruppe har rett til å melde seg ut av et land etter å ha gjennomført (en eller annen form for) folkeavstemning, da blir det uforståelig hvorfor ikke tsjetsjenerne skulle ha rett til å løsrive seg fra Russland på 1990-tallet, slik de forsøkte. I stedet reagerte Moskva med å iverksette to svært blodige  kriger mot tsjetsjenerne, med  massive menneskerettighetsbrudd fra begge sider. Så russerne kan ikke bruke prinsippet om ‘folkenes selvbestemmelsesrett’ uten å møte seg selv i døra i en kraftig front-mot-front-kollisjon.

Men også de vestlige landene, og særlig USA, har bidratt til å bringe oss i den ulykksalige situasjonen vi har havnet i. Som blant annet seniorforsker Sverre Lodgaard ved NUPI har påpekt flere ganger, har vestmaktene undergravd folkeretten ved å bruke den selektivt, og satt den til side når den stod i veien for det de ønsket å gjøre. Derfor ble John Kerry ikke uten grunn latterliggjort da han fordømte russernes opptreden på Krim av å si at ‘you don't invade a country on completely phony pretexts'. (se for eksempel https://www.youtube.com/watch?v=-lXOhTXUHp0) Det kan med meget god grunn hevdes at det var nettopp dét USA gjorde i Irak-krigen. Så det er altså ikke bare russerne som møter seg selv i døra.

Da Krim ble tatt opp som et nytt medlem av Den russiske føderasjonen 18. mars, holdt Putin en tale til den russiske nasjonalforsamlingen som gir god innsikt i hvordan man i dag tenker i Kreml. Vestens moralske dobbeltstandard var noe av det viktigste han trakk frem og fordømte: Når amerikanerne tar seg til rette etter eget forgodtbefinnende på Balkan, i Midtøsten og andre steder, forbeholder russerne seg retten til å gjøre det samme. Krimboerne handlet helt i overensstemmelse med den praksis Vesten hadde etablert gjennom sin støtte til Kosovos løsrivelse fra Serbia, hevdet Putin. Kosovos og Krims situasjon var etter hans oppfatning ‘fullstendig analoge’. Da er det ‘et toppmål av dobbeltmoral og kynisme’ å skrike opp når Krim gjør nøyaktig det samme.

Og innblandingen i Kosovo var bare et symptom på hvordan Vesten, og da særlig USA, opptrer i verden, fortsatte Putin:

i sin praktiske politikk har de foretrukket å la seg lede ikke av internasjonal rett men av den sterkestes rett… Og dette skjedde på en tid da Russland oppriktig strebet mot å oppnå en dialog med våre vestlige kolleger. Vi foreslo stadig samarbeid om alle nøkkelspørsmål så som å høyne tillitsnivået.  Vi ville at forholdet mellom oss skulle være likeverdig, åpent og ærlig, men ingen kom oss i møte. I stedet ble vi lurt gang på gang. Beslutninger ble fattet bak vår rygg, vi ble stilt overfor fullbyrdede fakta. Slik var det med NATO-utvidelsen østover, og med utplasseringen av militær infrastruktur ved våre grenser.

Etter samtaler med mange russere kan jeg underskrive på at dette er en virkelighetsbeskrivelse som deles av svært mange i Russland, også av Putin-kritikere. Bombingen av Serbia under Kosovo-krisen i 1999 var nok kontroversiell også i mange vestlige land, men intet sammenlignet med det ramaskrik det utløste i Russland. Men dette var under Jeltsin, og da Putin overtok i 2000, hadde han mulighet til å starte med blanke ark. Etter angrepet på Tvillingtårnene i New York i 2001 valgte han overraskende nok å stille seg bak USA i kampen mot terror. Etter det fikk han en stilltiende aksept for at den krigen han førte mot tsjetsjenske separatister, var en del av ‘den globale kamp mot terror’, en innrømmelse som gav ham ryggdekning til en stadig mer skitten krigføring. Men samtidig begynte USA å utplassere et fremskutt rakettforsvar i Polen og Tsjekkia. Russerne fikk høre at disse rakettene ikke var rettet mot dem, men mot Iran, en påstand Putin har bare forakt til overs for.

Russerne reagerte også kraftig på at NATO i 2004 ble utvidet med syv nye medlemmer, tre av dem tidligere sovjetrepublikker. I 2011, da president Medvedjev lot være å nedlegge veto i FNs Sikkerhetsråd mot NATOs inngripen i den libyske borgerkrigen, følte de russiske lederne igjen at de ble lurt: Operasjonen endret raskt karakter fra en humanitær aksjon til en massiv bombing for å styrte Gaddafi.

Samtidig oppdaget russerne at når de selv forsøkte seg med ‘den sterkestes rett’-politikk, så som i krigen mot Georgia i 2008, ble de møtt med verbal fordømmelse, men ikke stort mer. Også dét er trolig en viktig forklaring på russernes handlemåte på Krim: de antar at protestene vil stilne av etter en tid også denne gangen. Der tror jeg de tar feil. Det internasjonale klimaet har etter alle solemerker tatt varig skade, som det kan ta svært lang tid å lege. Og i det maktpolitiske spillet vil Russland lett kunne bli settende igjen med svarteper: Deres brudd på folkeretten regnes i brede kretser, med rette eller urette, som verre. De er i ferd med å male seg inn i en dyp isolasjon, mye mer isolert enn det Sovjetunionen var under den kalde krigen.

 

 

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH