Miraklenes tid er ikke forbi, eller?

En definisjon på et mirakel (det finnes flere) er en uventet hendelse som blir oppfattet som en guddommelig inngripen som trosser naturlovene. Sannelig om jeg vet om de to eksemplene jeg har for hånden er mirakler eller ikke, men for meg var begge to språklige mirakler som ikke kunne forklares på såkalt normalt vis.

Det første gjaldt en pasient jeg opplevde (jeg må nesten bruke det ordet) i Nigeria. Han ble innlagt på sykehuset der jeg arbeidet en kveld, døden nær, med en sjelden form for diabetes der den akutte behandlingen besto i å sette store mengder sterilt vann intravenøst. Selve den medisinske tilstanden var interessant nok, og det var til hjelp både for behandlende lege og meg, som så på, at han til tross for sin tilstand var i stand til å snakke flytende engelsk – det sparer tid i en krisesituasjon å ikke være avhengig av tolk. Behandlingen ble iverksatt, og vi gikk og la oss.

Neste morgen satt han i sengen og så ganske opplagt ut, men ble meget forskrekket da legen hilste på ham på engelsk, og så seg nesten fortvilet om etter en sykepleier som kunne hjelpe ham. Ingenting hjalp – jo mer han ble tilsnakket, desto reddere ble han. Han roet seg da han fikk tolk og fikk forklart at han følte seg frisk, men engelsk hadde han aldri lært. Flere av hans landsmenn så og hørte ham da han ble innlagt. Nå krysseksaminerte de ham om skolegang og mulige kontakter med engelsktalende personer – alt til ingen nytte. Det fantes ingen forklaring på hans flytende engelsk, som forsvant like fort som det var dukket opp.

Det andre eksempelet hadde tross alt en forklaring, gitt av personen det gjaldt. Det var gamle bror Cyril i Munkeby kloster i Nord-Trøndelag. Han kom til Norge sammen med tre yngre brødre fra klosteret i Cîteaux i september 2009 for å sette i gang et cistercienserkloster - de driver med osteproduksjon. Han er over åtti, hører dårlig, går dårlig, men vet alt om ost og er en stor velsignelse for alle som kommer i kontakt med ham. I slutten av juni i år ville hans medbrødre feire 50-årsjubileet for avleggelsen av hans første klosterløfter. Det var stor stas, abbeden fra moderklosteret i Frankrike var kommet for å kaste glans over anledningen. Vi var noen få gjester som stuvet oss sammen i brødrenes lille kapell. Av mange grunner, ikke minst på grunn av brødrenes begrensede norskkunnskaper, ble messen feiret på fransk. Da epistelen nærmet seg la jeg forbauset merke til at bror Cyril begynte å stable seg på bena for å lese. Forbauselsen gjaldt bare hans vansker med å gå, men han beveget seg forsiktig og kom frem til lesepulten uten problemer. Så begynte han å lese, rolig og sindig og på flytende norsk. Vi var flere som fikk tårer i øynene, ikke bare av overraskelse, men over at han leste så vakkert. Etter messen spurte jeg ham (på fransk) om hva som var skjedd?? ”Fem minutter før visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre”, svarte han, ”men så ba jeg til Den Hellige Ånd”. Og han smilte tilfreds, som bare den kan gjøre som vet at han alltid har Gud å støtte seg til.