Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Min Nandi

11.04.14

Det er tidlig morgen i New Delhi. Megabyen med en luftforurensning på nivå med Bejing har begynt å våkne. Skjønt, har den noengang lukket et øye? Jeg er på vei til Gandhi-museet, en kjøretur på ca. ti kilometer. Trafikken har allerede tetnet til, men jeg sitter behagelig installert i baksetet på en SUV med en trygg og erfaren sjåfør bak rattet og kan studere trafikken med turistens overbærende nysgjerrighet.

Skribent

Unni Lefébure

Jeg ser de sjarmerende tuk tuk-ene som er så karakteristiske for det asiatiske trafikkbildet. Massive og blankpolerte firehjulstrekkere må gi etter for tuk tuk-ens slitte smidighet.  Jeg observerer de overfylte, rikt dekorerte bussene som, i forakt for alle kjente fysiske lover, baner seg vei, stopper (tilsynelatende) der de skal, starter (som oftest) når de skal og forøvrig rettferdiggjør alle parodier på umulige transportmidler.

Blant de mange fotgjengerne som går langs veien, er det særlig én mann som får min oppmerksomhet. Han er ikledd en safranfarget sarong og beveger seg medstrøms.  En okse går ved siden av ham. Mannens hånd hviler på oksens rygg. Det store dyret er overdådig dekorert, med et merke i pannen, blomsterkranser rundt nakke og horn og med et fargerikt, glassperlebelagt dekken på ryggen. Mannen går målbevisst. Med raske skritt fører han oksen fremover. De to holder seg langs veikanten.  Jeg lurer på hvor de skal. "De går rundt på gatene og samler inn penger," kan min sjåfør opplyse meg om. "Når folk ser at oksen nærmer seg, gir de okseføreren penger. For dem er oksen hellig. Hinduer - de tilber alt". Og han ramser opp: "kuer, okser, fugler, insekter, planter, trær, vind, regn og slanger," sier han og ler litt. Han er hindu selv, han vet hva han snakker om.

Det mest fascinerende -og mest populære - av de motoriserte fremkomstmidlene er motorsykkelen. Det er mange av dem. De snor seg elegant mellom busser, biler og fotgjengere.  Alle førerne har hjelm. Det har derimot ikke de som klamrer seg fast på baksetet. Det sitter i gjennomsnitt fire mennesker på én motorsykkel. Man sier gjerne at motorsykkelen er Indias bidrag til moderne familieplanlegging. Motorsykkelen er nemlig konstruert for den indiske idealfamilien, som består av fire mennesker: far, mor, sønn (helst) og datter. Større familiekonstellasjon kan hverken det vesle kjøretøyet eller det indiske samfunnet bære.

Alle kjøretøyene tuter. Hele tiden. En gjennomtrengende kakofoni, tilsynelatende helt formålsløst; noe som også bekreftes av sjåføren. "De tuter for å si:' her kommer jeg!' " forklarer han.

Vi stopper for rødt lys. Ved siden av meg stopper en motorsykkel med et ungt par. Mannen, med hjelm og dress, styrer. Kvinnen på baksetet har et fast grep om mannens rygg. Hun er ikledd en nydelig sari i rosa og gull. Rundt håndleddene bærer hun mange armbånd i forskjellige farger. Hun er svært vakker.  "Hun er nygift," sier sjåføren. "Det kan vi se av alle armbåndene ". Kvinnen kikker nysgjerrig på bilen min. Våre øyne møtes. Hun sender meg et strålende smil, og jeg smiler tilbake. Trafikken rører seg igjen, hun slipper et øyeblikk sitt tak i ryggen foran og vinker til meg idet motorsykkelen farer av gårde. Vi ligger snart langt etter. Også mannen med den hellige oksen kommer fortere frem enn oss.  Sånn sett hadde det vært mer effektivt å kjøre motorsykkel.

Vel fremme i det fredfylte Gandhi-museet finner jeg blant mye annet noen av Mahatmaens ord om Indias mest hellige dyr. Jeg noterer et utdrag:

"The cow is the purest type of sub-human life. She pleads before us on behalf of the whole of the sub-human species for justice to it at the hands of man, the first among all that lives...

Cow protection to me is one of the most wonderful phenomena in human evolution...

 Man through the cow is enjoined to realize his identity with all that lives. Why the cow was selected for apotheosis is obvious to me. The cow was in India the best companion. She was the giver of plenty. Not only did she give milk, but she also made agriculture possible. Cow protection is the gift of Hinduism to the world."

Og jeg husker en annen kjøretur, på landsbygden. Det var ikke så mye trafikk; likevel gikk turen usedvanlig tregt. Men jeg var turist; jeg var sånn sett bare takknemlig for å få anledning til å se meg om. Etter en stund oppdaget jeg årsaken til tregheten: midt i veibanen lå en ku og tygget drøv.  Det var ikke mye plass for møtende trafikk, så kjøretøyene måtte vike etter tur. "Hva gjør man i slike tilfeller, " spurte jeg sjåføren, "når kuer og okser står midt i veien og hindrer trafikken?" Jeg merket med én gang hvor dumt spørsmålet lød.  "Gjør?" Sjåføren smilte: "Man venter". Jeg kunne merke en viss overbærenhet i stemmen hans. 

I Pondicherry, i en av de mange butikkene beregnet på turister, fant jeg en ku laget i bronse. "En antikvitet!" sa innehaveren. "Et meget godt kjøp!" En liggende ku (eller okse, det var vanskelig å se), med nydelige dekorasjoner omstendelig hamret ut. Sadel på ryggen, smykker rundt nakken og blomsterdekorasjoner i pannen.  Det var særlig uttrykket av ro og verdighet over statuen som tiltalte meg. Dessuten så den ikke ut til å være masseprodusert. Jeg kjøpte den.

På flyplassen var det manuell kontroll av håndbagasjen da jeg skulle tilbake til Delhi. Jeg hadde ikke mye med meg, oppholdet i Pondicherry hadde vært kort, og bronsekuen lå godt beskyttet mellom klærne i kabinkofferten. To alvorlige, uniformerte menn var på post; den eldste, kraftig, med bart og litt brysk fremtoning, kikket over skulderen til den yngste, slank og uten bart, som gjennomgikk innholdet i kofferten grundig. Plutselig stoppet den barteløse opp, stirret ned i kofferten og sa noe på tamil. Jeg skjønte med én gang hva det dreide seg om: han hadde oppdaget bronsekuen. Mannen med bart -han var tydeligvis sjefen- svarte kort, skjøv sin assistent til side og løftet opp statuen. Han så nøye på den, snudde og vendte på den mens han holdt den fast i hånden. Den yngste fulgte ivrig med. De sa ikke noe. Jeg begynte å bli nervøs. Jeg har sett reportasjer om turister som intetanende kjøper suvenirer med seg hjem og som havner i fengsel for ulovlig utførsel av verdifulle kulturminner. De kan gjerne bedyre sin uskyld, men uvitenhet godtas ikke lenger som unnskyldning, ikke siden det 20. århundre, det vet enhver europeer. I likhet med de fleste nervøse personer begynte jeg å snakke: "butikk, suvenir, billig... bare en statue av en ku..." stotret jeg frem. De to fortsatte å se, vekselvis på statuen og meg. Mannen med bart tok omsider ordet. Med et stadig like fast, men forbausende ømt, grep om statuen så han alvorlig på meg og spurte: "Do you know what this is?"   "It... it's a cow," svarte jeg, og var allerede i gang med å si noe mer, da han avbrøt meg. Og med en langsom høytidelighet, idet han betraktet bronsekuen med et blikk fylt av en ømhet som gjorde meg fullstendig taus- sa han: «This is Nandi". Min spørrende taushet må ha vekket hans veltalenhet, for han fortsatte: "This cow. It’s Nandi,» gjentok han. «We worship Nandi. He is the vehicle of Shiva".  Jeg følte meg på litt tryggere grunn. Shiva hadde jeg hørt om, en av de mest avholdte gudene i hinduismen. Jeg smilte nølende til de to mennene. "Han er nydelig," sa jeg. "Kan jeg ta ham hjem til Norge?" Mannen med barten overrakte meg statuen, og jeg tok forsiktig imot. "Take good care of him, promise me" sa han og så kjærlighetsfullt på bronsekuen idet den skiftet hender. Jeg lovte.

Tilbake i Delhi. Vi kjører forbi AIIMS, universitetssykehuset. En stor folkemengde er samlet på fortauet utenfor hovedbygningen til det store komplekset.  Vi ser bevæpnet politi, sperringer, fotografer, mikrofoner… En fem år gammel jente er innlagt her. Hun svever mellom liv og død etter å ha blitt torturert og voldtatt og etterlatt for å dø. Vi hører rasende rop fra mengden. Demonstrantene krever dødsstraff for overgriperne.  "It' s a shame for India", sier sjåføren. Han har selv en liten jente på ett år.

Hjemme i Norge plasserer jeg statuen av Nandi ved siden av en Mariastatue som står på en hylle i stuen. Jeg tenker at der, hvilende ved Guds Mors føtter, har bronsekuen sin rette plass. Hver gang jeg ser på de to, tenker jeg på den strålende bruden på motorsykkelen og på den lille piken på sykehuset i Delhi. Og mens jeg stryker Nandi varsomt over ryggen, ber jeg Jomfrumoren om å gå i forbønn hos sin Sønn for alle barn og mødre i hele verden.

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH