Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Menneske først - kristen så

15.02.11

Om å ha mot til å gjøre det umulige mulig. "What we would like to do is change the world."

Skribent

sr. Ragnhild Bjelland O.P.

”Menneske først -  kristen så” het en bok pater Rieber-Mohn op utgav i 1976, tittelen er et kjent Grundtvig-sitat som etter min mening burde ligge til grunn for enhver tanke om hva som er religionens rolle i ethvert samfunn. Den amerikanske menneskerettighetsforkjemperen Dorothy Day er et eksempel på et liv og ikke minst livsverk som nettopp avspeiler en slik holdning.

Dorothy Day – helgen eller kjerringa mot strømmen?

Under en reise i USA for noen år siden, støtte jeg for første gang på Dorothy Day da så jeg en statue av henne – blant flere menneskerettsforkjempere på et museum i Detroit. Hun var for meg inntil da en helt ukjent skikkelse, men noe ved henne og hennes historie grep meg umiddelbart; kvinne, politisk aktiv på ytterste venstre fløy, katolikk (konvertitt) og grunnlegger av Catholic Worker Movement.

Dorothy Day er en av de første forkjempere og betydeligste utøvere av Katolsk Sosiallære.

Dorothy Day blir født i San Francisco 8. november 1897. I 1914 begynner hun på Universitetet i Illinois, men avbryter studiene et par år senere og flytter til New York. Som student er hun nærmest asosial i forhold til det glade studentliv på campusen og utvikler tidlig en helt grunnleggende enkel livsstil. I New York bosetter hun seg på østkanten, lower East Side, hvor hun arbeider i sosialistisk presse (The Liberator, The Masses, The Call). I vennekretsen hennes finner vi bl.a dramatikeren Eugen O`Neill.

Hun lever det man i dag vil kalle et bohemliv (hun skulle senere bli kalt verdens først hippie av Abbie Hoffmann), gifter seg to ganger og får utført minst en abort. I denne tiden skriver hun boken The Eleventh Virgin (1924), en semi-autobiografisk bok.  En bok hun i ettertid skulle komme til å angre på.

Dorothy har helt til dette tidspunkt betraktet seg som overbevist ateist, men da datteren Tamar Therese blir født i 1926, våkner også Dorothys åndelige liv. En lang og kronglete spirituell vandring fører henne etter hvert til Den katolske kirke og hun opptas i Kirkens fulle felleskap i 1927. I tiden som følger publiserer hun i flere store katolske tidskrifter (bl.a Commonweal og America).

Religion er ikke en akademisk eller abstrakt øvelse i etikk, ei heller et ulastelig moralsk nivå. Religion og utøvelsen av denne er kjærlighet til medmennesket, våre medvandrere på jorden.

Ubi caritas et amor, Deus ibi est. Hvor kjærlighet og miskunn finnes, der er Gud.

Dorothy Days liv er motsetningsfullt og fengslende, kontroversielt, motstrøms og langt forut sin tid. Hun er en person som forstyrrer, uleiliger og besværer både sitt samfunn, sin kirke og oss. Hun har en intuitiv tilnærming til evangeliene og budet om nestekjærlighet. I likhet med store helgener som Frans av Assisi og Charles de Foucault, og ikke minst vår egen tids Moder Theresa har hun mystikerens blikk på og nærhet til de fattige og utstøtte. Dorothy Day bærer en helgens trekk; hun utfordrer, ergrer og maner til handling.

"Those who cannot see the face of Christ in the poor are atheists indeed."

- er et av de mange legendariske Dorothy Day-utsagn som det refereres til i mange artikler om henne.

 

Pave Johannes Paul II åpnet for hennes saligkåringsprosess i mars 2000.

“While I am certain that Dorothy Day would want whatever money it takes to canonize her directed toward the poor, I can't wait for the holy cards. The psychedelic-colored, 3D kind with the eyes that follow you across the room. Or the humidity-sensitive Catholic Worker house that turns from blue to pink as the weather changes. Believe me, sainthood can kick up some serious kitsch.” [1] 

Jeg våger påstanden om at Dorothy Day er en som både “forstyrrer” og uroer oss og at dette ofte er egenskaper hos en helgen.

Helgenlik er den som våger å stå for sine holdninger, som tør å stå rakrygget mot de populære vinder som til enhver tid blåser. Den helgenlike er en sann revolusjonær, den som står last og brast på troens og den svakes side.

“…What we would like to do is change the world—make it a little simpler for people to feed, clothe, and shelter themselves as God intended them to do. And to a certain extent, by fighting for better conditions, by crying out unceasingly for the rights of the Worker, of the poor, of the destitute... We can to a certain extent change the world; we can work for the oasis, the little cell of joy and peace in a harried world. We can throw our pebble in the pond and be confident that its ever widening circle will reach around the world.
We repeat, there is nothing that we can do but love, and dear God, please enlarge our hearts to love each other, to love our neighbor, to love our enemy as well as our friend.” [2]

- kan vi lese i et sitat fra Catholic Worker, dette er sannelig ikke noe småskårent prosjekt, det er en helgens prosjekt .

 

En helgens prosjekt er og vil alltid være å ville forandre noe fullt ut,  grunnleggende og radikalt, og i så måte vil en helgen alltid være en form for ”kjerringa (eller karen) mot strømmen”. I vår tid og i ikke minst i vårt protestantiske hjemmemiljø har vi kanskje vanskelig for å se hvem som er helgenlik, sentimentale hagiografier (helgenbiografier) og glorete helgenbilder hjelper ikke på den oppfatningen. Helgenlik er den som radikalt følger i Kristi fotspor, og som til og med kan ofre sitt eget liv for troens sak.

Dorothy Day står for meg som ubetinget helgenlik, det kan ikke være særlig tvil om at hun i sitt liv nettopp fulgte i Kristi fotspor. Hun var en annerledes katolikk, hun hadde en fortid som ateist og ble omvendt. Hennes fortid og egne erfaringer ledet henne mot den forståelsen av sosial rettferd som skulle bli hennes livsverk.

“…But there was another question in my mind. Why was so much done in remedying the evil instead of avoiding it in the first place?...

Where were the saints to try to change the social order, not just to minister to the slaves but to do away with slavery?” [3]

 

Som Maria Magdalena gråter hun over og angrer sine synder for så å følge sin Herre og Mester på veien mot hellighet. Dorothy Day ser utfordringene med et troens blikk, hun gjenkjenner Kristus i den elendige og lar denne få sin opprinnelige verdighet tilbake.

Sett med mystikernes blikk blir den fattige og elendige transparent, lasene han bærer blir til en konges kledebon og det forkomne og slitne ansiktet et Gudsikon. Som Maria Magdalena påskemorgen utbryter hun  ”Rabbuni”- Herre - når hun i den fattige ser den oppstande Kristus. Hun ser at det som sett med menneskelige øyne er ugjennomførlig og uoverkommelig er gjørlig, om man lar Gud ta roret og gir slipp på grepet i egen selviskhet.

Dette burde vår oppgave i samfunnet være, dette er religionens rolle;

Ubi Caritas et Amor Deus ibi est.


<//strong>

[1] Don't Call Me a Saint! Rose Marie Berger Sojourners Magazine, July-August 2000

[2] The Catholic Worker 1946

[3] DOROTHY DAY from Union Square to Rome (Silver Spring)

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH