Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Lidelsens mening

14.02.14

En postmoderne hedonist søker nytelse og å unngå all lidelse. Stilt overfor dette fristende perspektivet må den kristne minne seg selv om at lidelsen har en mening.

Skribent

Eirik A. Steenhoff, student

I en ny spalte i Dag og Tid om etiske utfordringer, drøfter Ole Martin Moen fredag 31. januar blant annet spørsmål knyttet til prostitusjon og surrogati. Hans holdning er grunnleggende hedonistisk (nytelses- og lykkeorientert), og i 2013 disputerte Moen til en Ph.D. nettopp om hedonisme. Med dette som bakgrunn er det ingen grunn til å la seg overraske av Moens synspunkter i Dag og Tid. Moen er også her ærlig på sitt grunnsyn: "Eg meiner at det berre finst éi plikt, å fremje glede og unngå liding." La det være sagt med én gang at det av et slikt grunnsyn følger en holdning til "etiske utfordringer" (for å bruke avisens temaformulering) som på alle punkter er stikk i strid med katolsk-kristen etikk. Saken er enkel: det er ikke mulig å være fullblods hedonist og følge Kirkens bud. Selv om det tidvis frister (vi er alle syndere).

Å være hedonist og samtidig være katolikk er naturligvis ikke en problemstilling for Moen. (Ei heller begrepet "synd".) Men det er en problemstilling for den katolske kristne - for selv om Moens hedonisme er svært konsekvent og dermed langt mer ytterliggående enn de flestes, er dette en livsfilosofi som er utbredt i vår tid. Stilt overfor et samfunn som lar seg drive av et nytelsesprinsipp, særlig innenfor seksualitetens, men også økonomiens område, er det opp til den enkelte kristne å ta ansvar for sine valg. Å leve på en annen måte enn det den dominerende tidsånd legger opp til, er ingen enkel sak. For å gjøre saken enklere, må vi først plukke den fra hverandre. Først Moens ytterliggående hedonisme. Dernest den kristne etikk: hvordan skiller denne seg fra alternativet? Så kan vi til sist bygge opp igjen.

Moens hedonisme er ekstrem. For å finne ut hvordan den opererer, må vi gå under overflaten og pirke borti årsaksforholdene. Men la oss først se på hans konkrete argumentasjon, med anmerkninger fra undertegnede. Kanskje finner vi at vi kan argumentere mot hedonismen på dens egne premisser.

 

Prostitusjon

Moen blir aller først spurt om det bør være lovlig å selge og kjøpe sex. Svar: "Ja. ... Mennesket må sjølv få avgjera kven dei vil ha sex med." Dette er riktig. Mennesket burde ikke tvinges til seksuelt samkvem. Hvorvidt prostituerte selv avgjør hvem de vil ha sex med, blir et annet spørsmål. Står den prostituerte virkelig med fritt valg over sin seksualpartner som person? Hva med kunden? Kunden er jo primært drevet av et kortvarig seksuelt begjær, og kunne vel knapt bry seg mindre om personen som bidrar til å tilfredsstille det. Hva slags "valgfrihet" blir det her snakk om? Det synes som om hverken den som selger sex eller den som kjøper den, velger eller blir valgt i noen meningsfull forstand av ordet, annet enn som middel til et høyst arbitrært og midlertidig mål.

 

Surrogati

Moen og hans (mannlige) samboer dro til India og benyttet seg av surrogati (før det ble ulovlig). Det var ikke et vanskelig valg, ifølge Moen. Kvinnene "tener gjerne tre årsløner pr. barn". Selv betalte Moen 250.000 kroner per barn - "ett hver": ett barn med hans gener, ett barn med samboerens. "Dette er ikkje eit barn mora sjølv skulle ha. ... Eg har eit overordna perspektiv: Ein familie som vil ha barn, får barn, og barna er sterkt ynskte. Ei kvinne som veit kva ho gjer, tener tre årsløner." Moens surrogatiargumentasjon bunner i disse to punktene: Et barn får en familie som ønsker det; en kvinne tjener penger på det. Vinn-vinn, altså. Eller?

Relasjonen mellom et barn og dets mor er dyp. Å ha en mor er en helt grunnleggende del av å være menneske. Også det å ha en far. Noen mennesker mister én eller begge, eller vokser opp med en skilt forelder. Dette er en del av livets realiteter. Men en prosess som har til hensikt å forhindre at barnet vokser opp med en far eller mor, stiller i en annen kategori. Man hindrer barnet fra å kjenne sitt opphav. "Tenkjer du på at borna dine ikkje får sjå mor si?" spør journalisten. "Det spørs kor viktig genetisk opphav er. ... Det er ikkje sikkert at det å ikkje kjenne det genetiske opphavet sitt skal verte haussa opp slik at surrogati vert forbode." Men: "Det er ein sjanse for at genetisk opphav vert viktig for borna mine."

Er det konsekvent hedonisme dersom barna blir ulykkelige av mangelen på kunnskap om sitt opphav - eller kanskje nettopp på grunn av kunnskap om sitt opphav? Å frarøve et barn sin mor er ikke noe bedre enn å frarøve en mor sitt barn. Her gjøres begge deler - under et påskudd av en vinn-vinn-situasjon.

 

Aktiv dødshjelp

Moen er selvsagt for aktiv dødshjelp. "Det sentrale spørsmålet er om livet vidare kan innebere meir liding enn glede." Og her er vi kommet til selve hedonismens vesen: "Om vi veit at lidinga vert størst, vert det avgjerande." Det finnes, som nevnt innledningsvis, bare én plikt, det være seg for leger eller andre samfunnsaktører: "Å fremje glede og unngå liding." Her er vel "glede" et ordvalg det er lett å misforstå. Skal vi alle smile og være glade - ellers er ikke livet verdt å leve?

Det er et pirkete, men likevel betimelig spørsmål: for hvor går grensen mellom et verdifullt og ikke-verdifullt liv? Når blir utfordringene i den enkeltes liv så store at døden blir en befrielse? Ole Martin Moen foreslår ikke aktiv dødshjelp over en lav sko - men dersom kriteriet for et godt liv er lykke, som det er for hedonisten, blir spørsmålet presserende: når blir livets ulykke større enn lykken? Og bidrar ikke et slikt kriterium til en mindre, og ikke en større følelse av lykke, idet vi alle streber efter å oppfylle våre begjær og lyster, og ut fra ideologiens egne premisser må si oss skuffet når våre bestrebelser ikke strekker til?

De alvorlig syke hvis lidelse Moen ønsker å avslutte, lider vel like mye under et press mot å spare omgivelsene for bryderi, som under sin sykdom. Heller ikke her unngår hedonismen lidelse: er den sykes valg om å ta sitt eget liv, foretatt under sosialt press, et reelt fritt og lykkelig valg?

Til sist: Ingenting skjer i et vakuum. Prostituerte (og deres kunder) berøres av en tøylesløs hedonisme som søker fritt kjøp og salg av uforpliktende sex. Surrogatimødre og -barn berøres av en tøylesløs hedonisme som søker å skape en familie med homoseksuelle foreldre. Alvorlig syke og pårørende berøres av en tøylesløs hedonisme som søker å "fremje glede og unngå liding" - ved å avslutte livet. Hedonismen, som søker å unngå lidelse og maksimere lykke (i utilitaristisk tapning: lykke for så mange mennesker som mulig), spenner dermed ben på seg selv. Hedonistens handlinger bidrar til ulykke for flere. Både for enkeltmennesket og for samfunnet.

 

Kristendom og hedonisme

Den kristne etikk ville si: hedonismen er forfeilet som livsfilosofi fordi alle mennesker er transcendente vesener som søker noe utover seg selv og sin subjektive nytelse. Målet er et annet sted (Gud). Livet i denne verden består av en lidelse som er meningsfull. Gud har åpnet for dens eksistens for å hellige oss.

Først og fremst ligger lidelsens mening i identifikasjon med den lidende Kristus. Selve frelsesverket har blitt fullendt i Guds lidelse og død. Ved å bli menneske, deltok Gud i alle menneskelivets kår og betingelser. Døden er, som vi vet, ett av dem. Nettopp overskridelsen av dødens begrensning og invitasjonen til evig fellesskap med Gud, måtte foregå på menneskelivets betingelser.

Særlig har Den katolske kirke ivaretatt konseptet "den meningsfulle lidelse" i sine fromhetstradisjoner. I rosenkransbønnen har vi "Lidelsens mysterier". Der minnes vi Jesu dødsangst i Getsemane, hudstrykingen av Jesus hos Pontius Pilatus, Jesu tornekroning, Jesu korsvei, til sist Jesu død på korset. Disse lidelsesfulle øyeblikk blir en integrert del av den kristnes bønn.

Lidelsen har også en ekklesiologisk dimensjon. Apostelen skriver: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, utfyller jeg på min egen kropp; jeg lider for hans legeme, kirken." (Kol. 1,24). Kristi verk skal altså fullføres på jorden gjennom vår strid. "Den stridende kirke" (ecclesia militans) kjemper sin kamp gjennom historien - ikke minst i vår egen tid.

Lidelsen har for Moen ingen mening, fordi selve livet er meningsløst. For den sekulære er alt som finnes det som finnes innenfor vårt eget "sekel" ("sekulær" fra lat. saecula: sekel eller århundre). Den etiske praksis har altså intet frelsesperspektiv: alt du gjør her og nå, forblir her og nå. Har man ikke et eskatologisk frelsesperspektiv, vil man dessuten gjøre sitt for å aktualisere frelsen her og nå. Derfor får man i vår tid livsfilosofier av den typen Moen bringer til torgs. Han har tilsynelatende ingenting å tape. Han lever den ut og han begrunner den - men forhåpentlig har det i det ovenstående blitt demonstrert at hedonismen ikke er uangripelig, men tvert imot kan (og bør) argumenteres mot, og det på dens egne premisser.

Hedonismen hevder nytelsens og lykkens primat i all menneskelig handling. Men kriteriene er som vi har sett for urealistiske til at vi kan bli lykkelige. Materialistisk og subjektiv nytelse er bare kortvarige blaff som vi aldri kan få nok av om vi gjør dem til vårt livs høyeste mål: Mye vil ha mer, osv. Den dype lykke som den kristne tror på og opplever, springer ut av en tillit til Guds frelsesløfter. Det gir en dyp etisk forankring også i denne verden: Når målet ikke er nytelse, men frelse, blir livet ganske annerledes – tør jeg si langt rikere? Og lykkeligere?

 

Utgangspunktet for denne artikkelen, intervjuet med Ole Martin Moen, kan delvis leses her: http://www.dagogtid.no/sexkjop-og-livmorleige/

 

Artikkelen er også trykket i Norges Unge Katolikkers medlemsblad Credimus i februar 2014.

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH