Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Klosterliv – hvem, hva, hvor og hvorfor i all verden? To norske cisterciensere forteller.

12.10.13

Torsdag 12. september kunne Katolsk studentlag i Oslo ønske velkommen til et spennende møte for en fullsatt sal; to norske cisterciensere, pater Erik Varden og søster Hanne-Maria Berentzen, hadde begge takket ja til studentlagets invitasjon og var kommet for å fortelle om nettopp klosterlivet: hvem, hva, hvor – og hvorfor i all verden.

Vi oppsummerer her etter beste evne noe av kveldens oppbyggelige innhold:

P. Erik Varden:

Kveldens første innlegg sto pater Erik Varden for. Han presenterte nyansert noen referansepunkter i klosterlivet gjennom historien, og hva som har fortsatt å være viktige essenser i dagens monastiske liv. Publikum fikk en interessant innføring i en ubrutt klostertradisjon, like levende i middelalderen som i dag.

Klostervesenets ytre referanseramme:

Vi fikk høre om hvordan klosterlivets opprinnelse, i følge historiebøkene, gjerne skriver seg fra det tredje århundre, og hvordan den egyptiske ørken gjerne tilskrives æren for «opphavet» til det monastiske liv. Dette er delvis riktig, men ikke uttømmende, for det skjer på samme tid parallelle ting flere steder i verden, f.eks. i Mesopotamia, Konstantinopel, Armenia, Roma, Nord-Afrika osv. Hadde man spurt datidens munker om hvor referansepunktet for deres liv lå, ville de svart at det hadde sitt opphav i Jerusalem, slik det beskrives i Apostlenes gjerninger; Fundamentet for munkenes liv var at forsamlingen skulle være ett i sjel og sinn – man levde et radikalt fellesliv på evangeliske premisser i sin streben etter å følge Kristus. Dette er også i dag fundamentet i alt monastisk liv.

For å bruke dagens norske sjargong om fenomenet, kunne man i grunnen forstå det tredje århundrets munkeliv som en slags «bibelsk vekkelsesbevegelse». Med tiden ble klosterlivet som kjent mer etablert, og dermed etableres samtidig klare rollemodeller for dette livet. F.eks. ble Johannes «forløperen», altså døperen, betraktet som et profetisk forbilde. Videre bakover i bibelhistorien ble profeten Elias på Karmelberget et ideal for munker og nonner, og til sist ender resonnementet ved Adam selv som rollemodell; idealet besto altså i å leve et liv i fullt harmoni med det skapte – opprinneligheten blir en målsetning, der det fragmenterte og all splid overvinnes. Dette er en drøm som forfølger den monastiske bevissthet gjennom historien.

Og typologien finner vi i Skriften selv. Det institusjonaliserte klosterliv får sitt formelle uttrykk på 300-tallet under konsilenes tid. Dette avføder en enorm intellektuell og åndelig energi. (Kirke)historisk sett er det nå det vesentligste i kristen liv og lære sammenfattes; kristent liv defineres her.

De opprinnelige munker og nonner strebet etter et kristent levnet og forsøkte altså å «kle seg» i det kristne kall.

 

Benedikt og klosterregelen:

Nøkkelfiguren i vår sammenheng er den hellige Benedikt (ca. 480-547). Han kalles det vestlige klostervesens far, men dette kan også nyanseres noe; han er ikke den første ordensgrunnlegger  i Vesten, men han representerer et gryende karisma og et levende uttrykk for klosterlivet. Benedikts klosterregel fra 500-tallet fungerer som en levende syntese, og i den samt Gregor den stores biografi om ham møter vi som idealist; han setter seg høye, edle mål, men han er i realiteten også en beroligende pragmatiker. Denne fleksibiliteten hos Benedikt gjør ham til en rettesnor for ordensfolk også i dag. Et slik forhold mellom ideal og pragmatisk løsning kan sammenlignes med en strikk: dens elastisitet gjenfinner sin opprinnelige form også etter å ha vært strukket.

Benedikt ble fort en åndskraft i sin tid – en tid som gjennomgikk mange uroligheter, også i Benedikts egen nærhet. Men hans klosterregel har vist seg overlevelsesdyktig og meget viktig for de etterfølgende tider. Skulle man gi navn til århundrene som fulgte Benedikts samtid, måtte f.eks. «de benediktinske århundrer» være en bedre betegnelse enn de klassiske, fordomsfulle betegnelsene renessansen har gitt dem, som «the dark ages» eller «den mørke middelalder». Tvert imot finnes det lysende skikkelser på denne tiden, hvorav Benedikt er én.

Mot slutten av 1000-tallet utvides Benedikts prosjekt, som innebærer å leve «radikalt og gjenkjennelig», til et nytt og videre forsøk i kontinuitet. Åstedet for dette er klosteret i Citeaux, som har gitt navn til nettopp «cistercienserordenen», og her er den hellige Bernhard nøkkelfigur. Dette er en kirkelig nyvinningstid med enorm energi og mye kreativitet, hvor nye former og uttrykksmåter blir satt på dagsorden. «Cistercienserne» oppstår altså i en reformtid, men er ikke av den grunn utelukkende en reformbevegelse, slik de ofte fremstilles. Derimot er det sikkert at de ville mye nytt, og dessuten gjøre endringer i administrasjonen i klostrene. En av endringene fra tidligere praksis er innføringen av årlig generalkapittel og å gi legbrødre en større del i det praktiske liv. Av andre ytre kjennetegn kan nevnes at cistercienserne står for nyvinninger bl.a. på områder som litteratur, arkitektur og jordbruk.

 

Det indre liv:

Etter en interessant og opplysende innføring i noe av klostervesenets og cisterciensernes historie fra yttersiden, ledet p. Erik Varden oss også inn i sentrale «indre referanser», dvs. bibelske refrenger, som er viktige for hans eget monastiske liv:

1. «Stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise sig op» (fra Predikerens bok)

I dette er det klostervesenets, og Kirkens livets for øvrig, kollektive karakter som belyses. Klosterlivet er et liv i fellesskap. Også det mest kontemplative liv er fellesskapsrelatert, for det hører hjemme i det levende legemet som Kirken utgjør. Dette får praktiske konsekvenser: klosterliv er å lære å se seg selv i sammenheng og å lære hvordan andre ser en. Slik overvinner vi vår individuelle begrensning og ensomhet. Å leve i fellesskap handler om å lære å leve i nåde. Fellesskap er nestekjærlighet: caritas. Dette bærer cisterciensernes innretning preg av, f.eks. gjennom det innbyrdes samhold klostrene imellom.

 

2. Lignelsen om den bortkomne sønn (fra Lukasevangeliet)

Historien er godt kjent av alle. Mens vi leser at den bortkomne sønnen er helt på tampen av sine egne ressurser, står det i teksten – og uttrykket er meget vesentlig – at «han kom til seg selv» eller at han «vendte tilbake til seg selv». I dette ligger erkjennelsen av at det eneste verdige liv er å reise tilbake til utgangspunktet, til faren som tar ham imot med åpne armer. Nettopp dette er et mønster, et paradigme, som oppsummerer det monastiske kall, dette er det cisterciensiske instinkt i et nøtteskall. Klosterdisiplinen er lagt opp etter dette; den skal gjøre det mulig for oss å komme tibake til oss selv, å se oss selv i sannhetens lys. En parallell erkjennelse fra Antikken kjenner vi fra Orakelet i Delfi, som sier: kjenn deg selv. Klosteret muliggjør denne søken: jeg søker ikke meg selv, men bare i sannheten om meg selv kan jeg møte Kristus slik han faktisk er:min frelser. Gjennom slik jeg faktisk og opprinnelig er, kan jeg ha en viss erkjennelse av hva Gud er, fordi jeg som menneske er skapt i Guds bilde. Imago Dei-komplekset er altså en grunnleggende forutsetning for at vi, som den fortapte sønn, kan «komme til oss selv».

 

3. «Han har i meg brakt orden i kjærligheten» eller eventuelt «brakt kjærligheten i orden» (fra Salomos høysang)

Det mest smertefulle i oss mennesker er den opphopede og frustrerte kjærligheten. Vi har alle en sterk trang til å motta kjærlighet og selv å elske. Syndefallets konsekvenser skaper kaos i det som opprinnelig var ordentlig. Vissheten om at det går an å rydde opp i kaoset, at orden igjen kan oppstå, er ledestjernen i den monastiske askesen. Vi søker å disiplinere lidenskapene, sinnene og sansene, så de så effektivt som mulig kan være mottagelige for Gud og kjærligheten, slik den opprinnelig var tenkt.

I dette ligger et fabelaktig optimistisk menneskesyn! Dette blir særlig tydelig hvis vi sammenligner det med vår tids fremstillinger av menneskelig kjærlighet, som betoner opphopninger av frustrasjon og ulykkelig eller kaotisk lidenskap. En antropologi som legger vekt på menneskene som elskende og elskede vesener, er et kristent menneskesyn. Og det er dette munker og nonner prøver på å være.

 

4. «Jeg er min elskedes, og min elskedes er min» (Også fra Salomos høysang)

Gud har elsket oss først, derfor kan vi begi oss på vei mot ham. Han står med åpne armer som vi kan kaste oss inn i. Vår åndelige søken blir et svar på Guds søken etter oss. Kanskje er det derfor at cisterciensernes mystikk fremstår som særdeles lys. Dette overveldende lyset er den indre sikkerhet som hele vår tradisjon bygger på. Å leve i kloster er å leve et liv i spenning; vi prøver å bli det vi er ment å være – men det er ikke såkalt «selvrealisering» vi driver med, slik vi kjenner begrepet fra samtiden, men derimot å la Gud gjøre med oss det han har planlagt for oss. Cisterciensernes tradisjon er ett av mange uttrykk for dette. Vi håper altså å lære Guds kjærlighet og nåde å kjenne. På denne bakgrunnen fremstår klosterlivet uendelig vidt, til tross for at det gjerne fremstilles som begrenset. Dette er også riktig; cisterciensisk litteratur beskriver gjerne klosteret både som ødemark og som en blomstrende hage. Livet her innebærer å møte med Gud som kommer oss i møte.

For meg har følgende sitat vært viktig: «Å, du den folkene venter på» (REFERANSE). I dette ligger at det kun er sjelens ytterpunkter, som må henge fast i det jordiske; «måtte jeg holde ut å henge - og bære dette begjærets og lengselens kors» (REFERANSE). Munken lever utstrakt på sitt åndelige begjærs kors, og vår oppgave er altså å omfavne dette. Vår hjelp til verden er å være en åndelig hjelper – en bror eller en søster til tjeneste.

 

Sr. Hanne-Maria:

Etter p. Erik Vardens innlegg kom turen til sr. Hanne-Maria Berentzen. Med sin varme sørlandsstemme innledet hun med å lese et vakkert dikt hvor mantraet lød: «Tenk å få være der…» Og tilstedeværelse og variasjon i livet og i klosterkallet var nettopp et gjennomgangstema i hennes innlegg. Gjennom vakre anekdoter, små hverdagsskildringer og vittig dialog med publikum presenterte hun for forsamlingen noen av klosterlivets mange sider og delte av egne erfaringer som ordenssøster. Et av hennes mange poenger var at klosterlivet er variert, akkurat som livene til alle mennesker er det, både i og utenfor en klosterlivstilværelse. Hvem har ikke kjent hvordan ubehagelige smerter eller uforklarlig dårlig humør plutselig kan slippe taket, spurte sr. Hanne-Maria retorisk – dette handler om variasjoner; om det fysiske og åndelige livets realiteter. Sånn er livet, og det er flott!

Hvordan skal man definere seg som kristen? Kanskje skal man la andre mennesker definere ens kristne identitet? Sr. Hanne-Maria siterte her prioren i klosteret Notre-dame de l'Atlas, klosteret mange av oss stiftet bekjentskap med gjennom filmen «Om guder og mennesker», som uttalte at det var hans muslimske brødre i landsbyen han bodde i som lærte ham hvem han var: «hva min identitet er, lærer de meg – for dem er jeg kristen.»

Den største utfordringen i et liv som kristen er å ha tro som et fjell og tillit til Gud, mente sr. Hanne-Maria. Å tro på at Gud har en plan med meg, og han handler i mitt liv hver eneste dag. Ens hverdag er ens kall, ens oppgave i verden. For dem som lever sitt liv i kloster, blir dette et tydelig og ufravikelig utgangspunkt som man er nødt til å forholde seg til. Men hvordan leve som kristen når troen er den største utfordring? Heldigvis finner man fort oppmuntring bare ved å kaste et blikk rundt seg: I menneskene som omgir en rent fysisk finnes det så mange fantastiske uttrykk for Kristi menneskelighet. Og det er underfullt at vi alle hører sammen.

Klosterlivet handler i bunn og grunn om lengsel, og for å tydeliggjøre dette, sammenlignet søster Hanne-Maria klosterlivet med bestigning av et høyt fjell. Invitasjonen opp til toppen står hele tiden ved lag, og utsikten skulle etter sigende være aldeles idyllisk. Men underveis kan veien være tung, og man kan måtte tråkke gjennom mang et ødelandskap før man når toppen. Men foran en på stien finnes fotsporene til dem som har vært der før, og ved å følge anvisningene, ikke gi opp men heller ta en pust i bakken ved behov, og deretter fortsette med freidig mot kan man nå sitt mål – og utsikten og opplevelsen vil alltid være strevet verdt.

Livet innebærer et tosidig forhold, og dette er klosterlivets særlige engasjement: å være i det vi er, å kontemplere Gud i alt vi er. Bønnen så viktig i en cisterciensers liv at de ser det som mindre viktig å delta direkte i samfunnsdebatt og offentlighet. Bønnen, stillheten og gjestfrihet er deres bidrag i kirke og samfunn.

Stabilitet tar vi cisterciensere dog ikke så bokstavelig at vi ikke ville reist til Oslo for å holde foredrag en gang iblant, men dette gjør vi hovedsakelige fordi vi undrer oss over at Den hellige ånd sender flere til vårt vidunderlige klosterliv. Men når det kommer til stykke, spiller alt dette liten rolle, bare vi er utholdende i bønnen. Bønn og kjærlighet er to sider av samme sak, dersom bønnen er genuin.

Selv om det finnes kneiker på ens vandring gjennom livet, også i et kloster, må man ikke tro at ting nødvendigvis løser seg ved å flytte fra klosteret. For som den kjente sangen «Og mannen ville fra nissen flytte», som vår sjarmerende søster stemte i med for å illustrere sitt poeng, vil den irriterende lille nissen alltid følge med på lasset… Sr. Hanne-Maria nevnte i denne sammenhengen også de tre klosterløftene som cistercienserne avlegger: lydighet inntil døden, stabilitet og troskap mot klosterlivet. Dette side innebærer å godta ens egen og livets generelle utvikling, slik det måtte bli på innsiden av klosteret.

For alle mennesker kunne søsteren gi rådet om å finne vårt hjertes dypeste lengsel. Som Erik sa, er det viktig å våge å bli kjent med deg selv, påpekte Hanne-Maria. Men vit også at uansett hva du lengter etter her i livet, er det sannsynlig at du blir skuffet dersom man håper å oppnå det man ønsker uten motbakke, uten smerte. Oppsummerende kan vi sitere den hellige Augustin: «Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i Gud». Men også noen ganger kan vi finne hvile på jorden – glimtvis.

Å gå i kloster handler om både å gi og å ta, å legge bak seg og å fornye; dersom vi virkelig gir alt vi eier til de fattige, slik den bibelske befaling lyder, da skal vi heller ikke lenger være opptatt av godset som vi har donert. Det gamle er vekk, og vi står fritt til å agere helt nytt – det gamle er vekk og tanken på det er vekk, og dette er befriende. Kristentroen utfordrer oss til å forlate alt – og å få alt! Og altså . Ikke ta. Vi skal bli tomme, for slik å rydde plass til å ta imot. «La mennesker og hendelser rydde mitt hjerte, så lengselen får plass», ba sr. Hanne-Maria, før hun avsluttet med sin innledende replikk om tilstedeværelse: «Tenk å få lov til å være der».

 

 

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH