Klima, kirke og karbonfaste

“Karbonfaste” er et nytt begrep som har dukket opp i fastetiden i år. Det er et signal om en ny spiritualitet som tar på alvor at vår verden lever under trusselen om en fremtidig klimakrise. Hva kan Kirken bidra med i dagens klimadebatt?

Det er et spørsmål som opptar mange katolikker, men også andre som er opptatt av at kirker og religiøse samfunn er viktige støttespillere i kampen mot klimakrise. Særlig i forbindelse med København-møtet i desember 2010 var det stor oppmerksomhet om religionenes bidrag i klimakampen, men det er ikke mindre grunn til å ta opp temaet etter at arbeidet med å få til forpliktende klimaavtaler har møtt mange hindringer.

Gjennom mer enn hundre år har den katolske kirke levert viktige bidrag til samfunnsdebatten, ikke minst i rammen av den katolske sosiallæren. Pavelige encyklikaer og andre dokumenter har meislet ut viktige etiske prinsipper og pekt på utfordringer i spørsmål som angår rettferdighet og fred, menneskerettigheter og vern om livet. Men de store miljøspørsmålene har inntil nylig ikke har fått spesielt stor oppmerksomhet i sosiallæren. Riktignok uttales det i det kjente dokumentet fra 2. Vatikankonsil, Gaudium et spes, 34: “Mennesket er jo skapt i Guds bilde og har fått i oppdrag å herske over jorden og alt hva den omfatter, for å styre verden i rettferd og sannhet”. Men i likhet med bidrag fra andre kirker, var også den katolske sosiallære – som dette sitatet viser – lenge preget av et “antroposentrisk” syn på naturen, der naturens nytteverdi for mennesket var det sentrale perspektivet.

Særlig etter tusenårsskiftet ser vi imidlertid tegn på en voksende opptatthet av klimaspørsmål og en mer helhetlig forståelse av naturen. I 2004-utgaven av Kompendiet om katolsk sosiallære finner vi et helt kapittel med overskriften “Safeguarding the environment”, der menneskets dype samhørighet med naturen blir understreket. Her nevnes også behovet for å følge nøye med på hvordan menneskelige aktiviteter påvirker klimaendringene. Klimaet er et gode som må forsvares, og både industrien og forbrukerne har et stort ansvar for sine handlinger, sies det i kompendiet (470), med referanse til et foredrag av pave Johannes Paul II fra 1987.

Det er nettopp Johannes Paul II som særlig har forberedt denne nyorienteringen i katolsk sosiallære, gjennom en rekke taler og artikler om den økologiske utfordring. Et godt eksempel er budskapet han kom ved på Verdensdagen for fred, i. januar 1990, der han tok opp den økologiske krise som moralsk problem. Blant truslene mot skaperverket nevner han blant annet “drivhuseffekten” som en alvorlig trussel mot miljøet.

Pave Benedikt XVI har på sin måte fulgt opp dette ved å legge vekt på vårt ansvar for at fremtidige generasjoner kan få muligheter til et fremtidig liv på jorden. I Caritas in Veritate (2009) holder han fram Kirkens ansvar for skaperverket, ikke bare for jorda, vannet og luften, men også for å utvikle en “human økologi”: “The environment is God’s gift to everyone, and in our use of it we have a responsibility towards the poor, towards future generations and towards humanity as a whole” (48). I fredsbudskapet 1. januar 2010 utdypet han kallet til å forene forsvaret for menneskets liv og verdighet med omsorgen og forsvaret for skaperverket som helhet.

Slike utsagn er selvsagt nokså generelle, men i andre typer uttalelser, for eksempel fra nasjonale bispekonferanser, er klimaspørsmålet mer inngående tematisert. Et godt eksempel er en uttalelse fra den katolske bispekonferansen i USA i 2001, Global Climate Change: A Plea for Dialogue, Prudence, and the Common Good. Her ser vi tydelig hvordan sentrale temaer og verdier i katolsk sosiallære blir brukt som kriterier i klimaspørsmålet. Prinsippet om det felles beste oppfattes som et universelt prinsipp, som forplikter enkeltnasjoner til å veie egeninteresser mot det felles beste og bidra til globale løsninger. Også forvaltertanken nevnes, sammen med forpliktelsen til å bevare miljøet for kommende generasjoner. Befolkningsspørsmålet tematiseres i sammenheng med begrepet “autentisk utvikling”, som defineres som en balansert oppfatning av menneskelig utvikling som inkluderer respekt for naturen og sosialt velvære. Likhet og solidaritet for de fattige nevnes også, og uttalelsen poengterer det spesielle ansvar som påligger de vestlige, industrialiserte land, og det legitime hensyn til utviklingslands behov for å bedre sin økonomi.

Denne bispeuttalelsen utmerker seg også ved å gå mer detaljert inn i klimaspørsmålet, blant annet ved å vise til rapporter fra det internasjonale klimapanelet, IPCC. Uttalelsen har også konkrete utfordringer til amerikanske myndigheter om å bli en pådriver i klimakampen.

Et gjennomgående trekk ved slike nye uttalelser er betoningen av de store ulikhetene mellom dem som forurenser mest og dem som blir ofre for utslippene. De tyske katolske biskopene legger vekt på dette i en ekspertrapport om klimaendringer som ble publisert i 2006, og understreker at de menneskeskapte klimaendringene utgjør et fundamentalt problem for global rettferdighet.

Verdt å merke seg er også det engasjementet som kommer til syne gjennom The Catholic Coalition on Climate Change, som ble opprettet i Washington 2006 for å støtte de katolske biskopers engasjement i klimaspørsmålet. I følge koalisjonens nettsider ligger følgende prinsipper til grunn for dette engasjementet:

• Prudence—thoughtful, deliberate, and reasoned action
• Poverty—concern for those least able to bear the burden
• The Common Good—promotion of solidarity over self-interest

Et annet eksempel er den ferske uttalelsen fra  den katolske bispekonferansen i England og Wales, Choosing Our Common Good (2010), som også inkluderer de økologiske utfordringene som et nøkkeltema i dagens sosiallære. Det finnes altså mange eksempler på at klimaspørsmålet for alvor har fått plass på den katolske kirkes dagsorden, med en begrunnelse som viser klare forbindelseslinjer til tradisjonell katolsk sosiallære, anvendt i en ny tid og på et nytt problem. Forhåpentligvis vil dette engasjementet være en drivkraft i arbeidet for nye og forbedrede klimaavtaler i de nærmeste årene. Da kan også begrepet “karbonfaste” få et meningsfylt innhold.