Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

KIRKEN: HVEM ER VI – HVOR GÅR VI?

20.06.13

Katolsk studentlag i Oslo arrangerte torsdag 23. mai debattkveld hvor temaet var nettopp: Kirken – hvem er vi, hvor går vi?

Skribent

Redaksjonen

De innbudte debattanter var advokat Håkon Bleken, leder av Oslo katolske bispedømmets Kommisjon for rettferdighet og fred, og professor i russlandsstudier Pål Kolstø ved Universitetet i Oslo som leder organisasjonen Også vi er Kirken (Norge). Debattleder var teolog fra Menighetsfakultetet Maria Junttila Sammut. Www.katstud.org publiserer her begge innlederes foredrag.

Håkon Blekens innlegg

Katolsk studentlag har invitert meg til å si noen innledende ord om Kirken - hvem er vi? Hvor går vi?

Det er en stor og vanskelig oppgave. Egentlig uoverkommelig selv om jeg skulle brukt hele dagen og mer til. Jeg takker likevel for utfordringen og skal gjøre mitt beste. Men noe mer enn noen spredte, høyst personlige tanker kan det ikke bli. Kirkens visjon er kjærlighetsbudskapet og Kristus som veien til det evige liv. Her skal jeg si noen ord om det kanskje noe mer traurige - Kirkens dogmatiske konstitusjon. Men "Kirkens dogmatiske konstitusjon" bør straks gi oss assosiasjonen til et av det 2. Vatikanskonsils viktigste dokumenter. Lumen Gentium. Dokumentet om Kirken ("de Ecclesia") begynner med ordene: "Lumen Gentium cum sit Christus...": "Folkeslagenes Lys er Kristus..". Jeg kommer tilbake til Lumen Gentium senere.

Med Kirken forstår jeg den katolske kirke i vår kontekst. 

Som katolikk har vi en del premisser for tenkningen som er viktig. Vi har en tradisjon og et læreembete. Vi har en inspirert hellig tekst: Bibelen, men Kirken fortolker den, ja faktiske definerer den, jfr. de tidlige konsilene som bestemte hvilke tekster som er en del av NT. Vi tror at paven er ufeilbarlig når han taler ex cathedra og vi anerkjenner lærestolens autoritet også når den ikke taler ex cathedra. For å si det slik: Som katolikk bør det være en sterk presumpsjon for at læreembedets uttalelser har stor verdi i lære- og moralspørsmål rent generelt.  Om ikke annet så tror vi på "én hellig katolsk og apostolisk kirke" slik det bekjennes i messen hver søndag i trosbekjennelsen. En er her med trykk på nettopp på det ordet. Det er ikke tale om artikkelen, men om enhet. Og lærembedet er garantisten for enheten. Også det tror vi som katolikker, jfr. Kristus om Peter som klippen Han vil bygge sin kirke på. Og vi tror at dette mandatet er gitt ikke bare til Peter som biskop av Roma, men til den til enhver tid utvalgte biskop av Roma. Dette har noen konsekvenser.

Men først: betyr ikke det jeg nå har sagt at Det 2. Vatikankonsils lære om samvitighetsfriheten er en saga blott? Er ikke Bleken en slik reaksjonær, konservativ katolikk som fornekter vår rett og plikt til å følge egen samvittighet. Skal vi liksom bare adlyde autoritetene nå da?  Min bestefar (som ikke var katolikk og professor ved NTH) mente det måtte være deilig å være katolikk, for da slapp man å tenke selv. Det var bare å slå opp i boka hva Roma hadde sagt om dette og hint. Nei, slik er det ikke. Den enkelte katolikks rett og plikt til å følge sin "opplyste" samvittighet slik konsilet fastslår er en del av katolsk tro og lære. Etter min mening er det uproblematisk, vi kan ikke gi Gud hva han ikke vil ha som jeg mener biskop Eidsvig har uttalt. Og Gud vil bare ha det fra oss som velger av fri vilje og egen overbevisning.

Men så er det viktig å skille mellom snørr og barter som det heter. Prinsippet om samvittighetsfrihet betyr ikke at læreembedet har opphørt å eksistere. Det 2. Vatikankonsil fremhevet i Lumen Gentium - den dogmatiske konstitusjon om kirken - legfolkets store betydning, og deltagelse i prestedømmet. Dette dreier seg imidlertid først og fremst om alle troendes rett og plikt til å delta aktivt i Kirkens misjon.  Det er ikke en innbydelse til kamp om makt, rettigheter og for eksempel demokrati i kirken.

Det 2. Vatikankonsil er krystallklart på at det ikke rokker ved kirkens hierarkiske struktur, pavens og biskopenes rolle i kirken. Om noen skulle tro noe annet, oppfordrer jeg til å lese Lumen Gentium kapittel 3. "I samsvar med det første vatikankonsil...osv" heter det, og deretter legges det ut svært så "konservativt" om pavens og biskopenes rolle i kirken. Med andre ord er det fortsatt slik at den hellige stol definerer katolsk tro og lære med avgjørende autoritet i den vår kirke. Prinsippet om samvittighetsfrihet betyr ikke at paven og biskopene har abdisert eller at den enkelte katolikk står fritt til å tenke og mene hva han vil qua katolikk. Selvfølgelig kan ingen tvinge oss til å mene noe annet enn det vi av overbevisning kommer til, men vi kan ikke forlange at vår konklusjon skal anerkjennes av Kirken som en del av det katolske. Det er ikke opp til den enkelte katolikk å definere kirkens yttergrense og forlange at vi er også Kirken i betydningen at det vi står for er "(også) det katolske".  Det er høyde under taket i Den katolske kirke, men kirken og læreembedet har likevel rett og ikke minst plikt til å definere troen når den finner det nødvendig.

La oss ta et par eksempler på dette:

Om abort fra Johannes Paul IIs encyklika Evangelium Vitae:

Derfor, med den autoritet som Kristus betrodde Peter og hans etterfølgere, og i enhet med biskopene .... erklærer jeg at provosert abort, det vil si abort som er villet som mål eller middel, alltid er et alvorlig brudd på den moralske orden, fordi det er villet avliving av et uskyldig menneske. Denne læren er grunnlagt på naturretten og på det skrevne Guds ord som er overbragt i Kirkens tradisjon og blir undervist av det ordinære og universelle læreembete." E.V. 62

Her trekker jeg frem: Paven påberoper seg eksplisitt sitt petrinske mandat. Han utøver sin hyrdefunksjon som bevarer av den ene, hellige katolske og apostoliske kirke. Er dette en ex cathedra- erklæring? Tja, det sies ikke eksplisitt, men det ligner ganske mye. Det spiller etter min mening mindre rolle fordi også såkalt "definitive lære" har omtrent samme status. Og dette siste er det i hvert fall. Hva da med katolikker som er uenige? Det er selvsagt et problem - eller utfordring som det heter på moderne, men det er nå ikke bare i kirken at organisasjonen med bindende virkning definerer partiprogrammet. Jeg bruker dette bildet for å gjøre meg forstått, ikke fordi det er noen særlig likhet mellom Kirken og et politisk parti. Ingen vil mene at Arbeiderpartiet skal akseptere at medlemmer argumenterer offentlig for Fremskrittsparti-standpunkter. Da må de regne med å bli "ekskommunisert" som gode sosialdemokrater, for å si det på katolsk. Men Kirken er langt mer lempelig i sanksjonene enn mange andre organisasjoner hvor norsk rettsordenen og den alminnelige mening ellers uten videre aksepterer "ekskommunikasjon" som sanksjon fra organisasjons side.

Det er en ting til å merke seg i det paven skriver om abort: "Denne lære er grunnlagt på naturretten og det skrevne Guds ord". Med andre ord er etter kirkens syn denne morallære ikke bare åpenbart, men kan utledes av fornuften, jfr. henvisningen til naturretten. Derfor er normen bindende ikke bare for katolikkers samvittighet, men for alle menneskers samvittighet.

Et annet eksempel er vedrørende kvinnelige prester, et trosspørsmål i motsetning til moralspørsmål som i abortsaken, jfr. Ordinatio Sacerdotalis pkt 4, 1994 Johannes Paul II:

"Skjønt læren om at den prestelige ordinasjon skal forbeholdes menn alene er blitt fastholdt av Kirkens vedvarende og universelle tradisjon, og vedvarende er blitt lært av Læreembedet i dets nyere dokumenter, er den i vår tid noen steder ikke desto mindre ansett for fremdeles å være åpen for debatt, eller det anses at Kirkens standpunkt at ikke kvinner skal gis adgang til ordinasjonen, kun er av disiplinær karakter.

Derfor, med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene (jfr. Luk 22,32) at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende.

Igjen ser vi at paven påberoper seg sin petrinske autoritet eksplisitt. Hans oppgave er å styrke brødrene og avklare tvil når slik er oppstått i kirken. Roma locuta est, causa finita (Roma har talt, saken er avgjort) som det het i gamle dager. Dette er altså ikke et dødt prinsipp i kirken. Som katolikker kan vi ikke ganske enkelt trekke på skuldrene av det som kommer fra Roma hvis det ikke passer oss. Det er et minstevilkår å lytte alvorlig til læreembedet for at vi kan påberope oss å ha en opplyst samvittighet og samvittighetsfriheten er i tospann med den "opplyste samvittighet".

Og hva så med de katolikker som er uenige? Kirken anerkjenner deres samvittighetsfrihet, men kanskje det er en idé å benytte tid og krefter på noe annet enn en sak som er avklart definitivt i følge læreembedet? Det er nok av andre ting å ta fatt i, for å si det sånn. Som dere ser, omtaler ikke Johannes Paul II naturlovene i denne sammenheng. At kvinner ikke kan bli prester i Den katolske kirke er ikke noe som kan utledes av fornuften i rasjonell forstand. Det kan naturligvis ikke utledes av at kvinner på noen måte har en annen status eller ikke er likeverdige med menn. Da ville de fleste av oss fått et problem. Men Kirken mener å tolke Herrens vilje slik, på samme måte som den mener å tolke Herren slik at når han sa at "dette er mitt legeme", så mente han faktisk det. Vi vet jo at det finnes alternative tolkningsmodeller også for det utsagnet. Og som katolikker kommer vi til syvende og siste ikke utenom at lærembedet, evt. konsiler i enhet med læreembedet, har siste ord i slike spørsmål. For egen del ville ikke jeg hatt noe problem med om kirken hadde kommet til motsatt konklusjon. Jeg hører ikke til de som ville forlatt kirken av den grunn. Men når nå dette en gang har blitt konklusjonen, mener jeg vi på et visst tidspunkt får ta det til etterretning. Det har også med å gjøre at å unngå strid og splid i kirken er en verdi i og for seg.

Jeg nevnte spørsmålet om vi står overfor ex cathedra-erklæringer eller ikke. Det er ikke så vesentlig, for det er i hvert fall snakk om såkalt definitiv lære i tro og moralspørsmål. Det er en misforståelse, slik enkelte teolologer har gjort seg skyldige i, at man kan bruke læren om ex cathedra-spørsmål mot paven som en slags catch 22-taktikk: Enten får du erklære deg ex cathedra eller så får du akseptere at debatt og strid går videre! Dette er jo smart, for alle skjønner at kirken ikke kan styres og enheten bevares med en uendelig rekke av ex cathedra-erklæringer. I det apostoliske brev Ad Tuendam Fidem (for å beskytte troen) endres kanonisk rett for å komme på linje med prinsippet om at Lærestolens definitive lære er bindende:

Artikkel 750, § 2: Furthermore, each and everything set forth definitively by the Magisterium of the Church regarding teaching on faith and morals must be firmly accepted and held; namely those things required for the holy keeping and faithful exposition of the deposit of faith; therefore, anyone who rejects propositions which are to be held definitively sets himself against the teaching of the Catholic Church.

Det er altså ikke slik at man står fritt til å mene hva man vil om alle spørsmål som ikke er definert ex cathedra. Samtidig må det sies at i og med at det ikke gjøres krav på ufeilbarlighet - vel, så kan det tenkes at det er feil og at synspunktet kan bli reversert. Men som jeg var inne på ovenfor, er sjansen ikke meget større enn en snøballs et visst sted!

Oppsummeringsvis må man si at vi tross alt er en ganske fasttømret kirke og at vi har en del standpunkter som ikke er populære her til lands. Men det er ikke vår oppgave å vanne dette ut, men forsøke å formidle hva kirken faktisk står for. At vi blir utsatt for kritikk i så måte er bare bra så lenge den er saklig. Den usaklige kritikk må vi tåle i lys av at vi går på tvers på enkelte punkter når det gjelder "norskheten". Som katolikker må vi bare innse at vi ikke på alle punkter kan la oss assimilere i "det norske". Og slik må vi også oppdra våre barn hvis vi vil bevare troen i neste generasjon. Katekesen alene har ingen sjanse, til det er trykket i det norske samfunn mot full assimilering for stor.

Da Johannes Paul II ble valgt til pave i 1978 var hans første ord til folkemassen: Non abbiate paura! Frykt ikke! Jeg opplevde det selv - det var som åpenbaring. Kirken var i krise, i strid med seg selv, hvor gikk veien videre? Konsilet som alle hadde stilt så store forhåpninger til hadde ikke brakt en ny tid, en vårløsning, en dynamisk utadrettet kirke som hadde samfunnet i tale og brakte Kristi budskap ut til et sekularisert Europa. I stedet ble klostre nedlagt, prester forlot sine kall i tusentall, den såkalte Hollandske katekisme som et forsøk på å implementere konsilets budskap var utvilsomt vakker; jeg studerte den selv med stor glede, men kirken i Nederland gikk mot en drepende krise.  En hollandsk ordensprest uttalte om hvorfor hans kloster gikk i oppløsning: Det begynte da vi sluttet med tidebønnene og heller så på Dagsrevyen. Vi skulle være moderne og "i verden".  Og pave Paul VI prekte i 1972 om Kirken i Peterskirken på festen for apostlene Peter og Paulus - ingen tilfeldig dag - som følger: " Jeg føler at svovelrøyken av Satan har trengt inn i Guds tempel via en eller annen sprekk.  Det er tvil, uro, misnøye, motsetning. Det er ikke lenger tillit til kirken."

Hvorfor ble dette den umiddelbare følge av konsilet i kirkens historie? Er det konsilets feil, slik SSPX og andre konservative krefter i kirken hevder?  Kirkens turbulente historie etter konsilet er på langt nær skrevet. Ennå er den nær i tid og for betent. Det er vanskelig for ikke å si umulig å ha den nødvendige distanse.

Men fra et katolsk dogmatisk ståsted er svaret klart: Kirkens vanskeligheter i etterkant av konsilet er ikke forårsaket av konsilet, tvert i mot. Konsilet er en umistelig del av vår historie og tradisjon, og hvis man virkelig gidder å lese konsiltekstene, ser man straks at de ikke legger opp til den virkelighetsbeskrivelse av kirken som Paul VI ga bare 7 år etter konsilets avslutning. Snarere så kirkefedrene med profetisk intuisjon utfordringene som ville komme (og som til dels for lengst hadde manifestert seg) og forsøkte å forberede kirken på et liv i en ny og endret verden, den verdenen vi har i dag. Men konsilfedrene kunne knapt forutse omveltningenes omfang. For Norges vedkommende dreier det seg kanskje om den mest gjennomgripende kulturrevolusjon siden vikingetiden.

Så ble altså Johannes Paul II valgt til pave i 1978 - non abbiate paura: frykt ikke. Hva var det vi ikke skulle frykte? Var det verden, var det oss selv? Ja kanskje det også, for kommentarene i media var at den nye paven talte til en fryktsom kirke, en kirke på vei ned i katakombene. Men Johannes Paul fortsatte: Frykt ikke å motta Kristus og akseptere hans herredømme. Åpne for hans frelsende kraft statenes grenser, økonomiske og politiske systemer, kulturen, utviklingen...:" Budskapet var rettet til verden; og vi må huske på situasjon i 1978 med et delt Europa og et undertrykkende kommunistdiktatur i hele Øst-Europa og Sovjetunionen, derunder Polen. Men like meget tror jeg budskapet er rettet til oss, Kirken. Vi må ikke frykte Kristus, vi må ta Ham i mot på nytt og på nytt. Bare den veien er interessant å gå og bare den veien fører oss dit vi vil. Slik også vår nye pave Frans hele tiden understreker: "Dere unge: Livet er gitt oss for å gi. Frykt ikke for å drømme store ting. Vi har fått våre talenter ikke for å grave dem ned, men for å dele dem med de andre! Kirken er ikke en organisasjon, men en kjærlighetshistorie". (Fritt sitert fra Generalaudiens på Petersplassen 24/4/2013)

Og her er vi ved kjerne av hva Kirken er, hva den alltid har vært og hvor den går: Kirken her nede er forsamlingen av de kristustroende. For noen søndager siden leste vi den teksten i kirken som jeg kanskje setter størst pris på fra evangeliet, der Kristus gir apostlene og oss et nytt bud: Elsk hverandre, slik som jeg har elsket dere! Dette budet skal være kjennetegnet på kirken (Altså ikke den gyldne regel, slik mange ser ut til å tro) - intellektuelt enkelt å fatte, men så uendelig vanskelig å praktisere.  Men likevel mulig med Guds hjelp; "Inshallah" som muslimene sier: "hvis Gud vil". Men vi vet at Gud vil - la oss stryke "hvis". Hvis vi er ydmyke og lyttende, vil Herren fortelle oss hvor vi skal gå. Ikke min vilje, Herre, men din! Derfor tar jeg ikke mål av meg til å prøve å fortelle dere hvor vi går som kirke og som den enkelte troende. Ånden vil lede oss hvis vi har det rette sinnelag.

Kristus sier altså ikke bare "elsk". Han sier "elsk som jeg har elsket dere".  Augustin sa: Elsk og gjør ellers hva dere vil. Dette høres jo enkelt og greit ut. Men det er det ikke, det vet vi. Derfor har Kirken til alle tider funnet det nødvendig å definere sin selvforståelse mer presist, dogmatisk og pastoralt. Vi kan derfor også søke svaret på hva Kirken er og hvem vi er i tradisjonens møysommelige arbeide for, sten på sten, å formulere hva Kirken er.  Jeg har i denne innledningen bare pekt på noen få, men, håper jeg,  ganske viktige stener, i dette byggverket.

"Hvem er vi og hvor går vi?". Foredrag i Katolsk studentlag,

Pål Kolstø 23. mai 2013

 

Takk for invitasjonen til denne diskusjonsaftenen. Jeg er for tiden leder for foreningen Også vi er Kirken-Norge, som er en reformbevegelse for legfolk så vel som geistlige i den katolske kirke. Mye av det jeg kommer til å si, vil være gjenkjennelig som OVEK-tanker. Samtidig vil jeg gjerne understreke at jeg taler på egne vegne og legger frem egne synspunkter.

Jeg konverterte for 30 år siden; før det var jeg aktiv i Den norske kirke. Mange har spurt meg hvorfor jeg først konverterer til den katolske kirke, og etterpå går inn for å endre den. Resonnementet virker tilforlatelig, men er misvisende. Før jeg ble opptatt i kirken, gikk jeg til undervisning hos pater Albert Raulin i etasjen under her. Det var en stor opplevelse. Raulin var sterkt preget av Det annet vatikankonsil, og kjente mange av konsilfedrene personlig. Og det var den postkonsiliære kirken han fortalte om når vi satt sammen. Dette var ikke noen særgreie for dominikanerne og deres menighet av intellektuelle konvertitter i Neuberggata. Nei dette var kirken. Den gang.

Siden har mye forandret seg. Slik jeg ser det, er det ikke jeg som har beveget meg fra sentrum til utkanten av kirken, nei det er kirken som har beveget seg slik at det som var sentralt, er blitt mer marginalt.

 Noe av det viktigste som skjedde under det 2. vatikankonsil, slik pater Raulin forklarte det, var at synet på legfolkets plass ble endret. Tidligere hadde det vært en klar tendens til å identifisere kirken med dens hierarki. Man begynte beskrivelsen av kirken fra toppen. Kirken var paven, kurien, kardinalene, erkebiskopene, biskopene, prestene, og ordensfolkene. Til slutt nevnte man legfolket som dem kirken er til for.

Den russiske teologen Aleksej Khomjakov, som for øvrig var legmann, utformet sitt kirkesyn i eksplisitt polemikk mot katolsk ekklesiologi. Den sanne (dvs. den ortodokse) kirken, sa han, er en levende organisme. Den katolske kirke derimot var en topptung organisasjon. Katolikker var ikke medlemmer av kirken, hevdet han, men pavens undersåtter.

Khomjakovs kritikk var temmelig ensidig, og mye av den rammet også hardt hans egen svært hierarkiske og klerikale kirke. Og når hans kritikk, heldigvis, ikke rammer like godt i dag som for 180 år siden, er det nettopp pga. Det annet vatikankonsil. Frem til da var kirken på mange måter utvilsomt en topptung og hierarkisk organisasjon. Ikke bare i sin fremtoning, men også i sin selvforståelse. Men konsilets dokument "Gaudium et spes", som omhandler kirkens konstitusjon, begynner med å slå fast at kirken, det er hele Guds folk. Det burde vært en selvfølgelighet, men var det altså ikke.

I mange år gikk jeg jevnlig til messe uten å tenke på at jeg skulle ha noe avstikkende standpunkter i Kirken. Ikke minst mottok min kone og jeg sterke impulser fra maristpatrene i Stavanger og deres spiritualitet. Men så har vi i andre sammenhenger blitt møtt med overraskende holdninger, synspunkter, og ikke minst praksiser, som har fylt oss med forvirring og sorg. Og jeg beklager hvis jeg ikke helt klarer å leve opp til innkallelsens krav om å holde meg til det prinsipielle, for det er nettopp i praksiser, i det levde liv som kristne, i menigheten, at troen og kirkeforståelsen utmyntes.

Mine eksempler nedenfor kan samles under en felles overskrift som jeg velger å kalle 'klerikalisering'. Motstand mot klerikalisering er ikke det samme som å undergrave prestens og sakramentenes sentrale posisjon i katolsk tro og fromhet. Selv om vi som katolske kristne selvsagt kan henvende oss direkte til Gud, og gjør det, er katolsk spiritualitet i viktige henseender en formidlet spiritualitet, formidlet gjennom sakramentene som i de fleste tilfeller kan utføres kun av presteviede. Klerikalisering, slik jeg forstår det, finner sted når prestens særstilling i tilbedelsen blir utvidet til å bli en opphøyet autoritet som står over legfolket også i andre, ja, alle, sammenhenger.

Her er noen eksempler i stikkordsform.

· Nattverden i bare én skikkelse til legfolket, ikke i to slik som da vi ble opptatt i kirken.

· Det gikk plutselig opp for meg at katolske menigheter bare tilsynelatende har menighetsråd, for disse har ingen beslutningsmyndighet. Presten kan se helt bort fra de råd han får derfra - og gjør det i stor grad.

· I vår kirke har (forskjellige) prester suverent bestemt at 1) unge kvinner ikke kan være ministranter (for de kan mistenkes for å ha lyst til bli prester), 2) barnemessene skal nedlegges og 3) konfirmanter skal gå til messe hver gang de mottar undervisning, selv om det ikke er noe passende tilbud til dem: i vår sønns tilfelle ble konfirmantene satt til å overvære spansk messe; Det gjorde ikke noe at de ikke forstod et kvekk av hva som ble sagt, for sakramentene var jo gyldige likevel! Dermed er vi tilbake til den førkonsiliære kirken der ingen brydde seg med om menigheten forstod noe av det presten sa (på latin).

En viktig grunn til at jeg i sin tid konverterte, var det katolske kirkesyn der fellesskapet står sentralt. Den lutherske fromheten ble fort 'Jesus og eg', for å si det litt stygt. Paulus uttrykker dette flott i metaforen med legemet og lemmene, der alle, alle, har sine oppgaver, nådegaver, som er like viktige. Der er Jesus hode - overhode - og ikke presten eller paven. Nei selvsagt, vil dere si, det er vi alle enige om, så her glir jeg m.a.o. over i stråmannsargumentasjon? Men det jeg er opptatt av, er praksiser, ikke teori.

Motstykket til klerikaliseringen i lokalkirken er ultramontanismen på globalt nivå, i verdenskirken. Igjen: ingen er erklærte motstandere av den kollegialiteten i bispekollegiet som var ett av de andre viktige prinsippene det 2. vatikankonsil slo fast. Men igjen spør jeg etter hvordan kirken er organisert i praksis. Og her har det vært urovekkende tendenser, først under pave Johannes Paul II, som foretok en rekke bispeutnevnelser mot den stedlige kirkens uttrykkelige ønske, senere fulgt opp av Benedikt 16. I 1998 ble det også innført en slags 'ex cathedra-uttalelser light', kalt definitiv lære, der paven kan uttale seg om viktige læremessige og ordningsmessige spørsmål, uten å konferere med biskopene. Ved å formulere definitiv lære kan han erklære viktige debatter for avsluttet, og avvikende synspunkter for å være ukatolske. Dette er lære som ikke er ufeilbarlig, men heller ikke kan endres.

Den nye læren om 'definitiv lære' er grundig presentert og analysert av Ladislas Orsy SJ, i hans kapittel i boken Hellig Uro, som ble utgitt på Emilia forlag i fjor i samarbeid med 'Også vi er i kirken'. Denne boken ble anmeldt nylig i St. Olav. Anmeldelsen var hovedsakelig negativ, men jeg merket meg at anmelderen fremhevet Orsys kapittel som det beste i boken, men interessant nok uten å si noe om hva Orsy skrev om. I det følgende lener jeg meg tungt på Orsys artikkel.

I et apostolisk brev fra 1998 slås det fast at 'Enhver ting som fremlegges på definitiv måte av kirkens læreembete vedrørende læren om tro og moral, det vil si hver eneste ting som er nødvendig å ivareta ærbødig og utlegge trofast, er en trosoverlevering som skal gis full og hel tilslutning og holdes fast ved. Følgelig er den som avviser disse erklæringer, som skal anses som definitive, i opposisjon til den katolske kirkes lære.'(Orsy, s. 188)

Vi merker oss at dette altså ikke bare gjelder spørsmål om tro, men også om moral, og skal gjelde hver eneste ting som kirkens læreembete anser som nødvendig. Dette går langt ut over det såkalte ufeilbarlighetsdogmet fra 1870. Læren om pavens såkalte ufeilbarlighet ex cathedra gjelder ytterst få ting, i praksis de to Maria-dogmer, og er uttrykk for at kirken etter lang tids modning gir sin tilslutning til trosoppfatninger som har stått sterkt i folkedypet i århundrer. I motsetning til det apostoliske brev fra 1998 staket paven altså ved disse anledninger ikke ut ny lære, men stadfestet i etterkant trosoppfatninger som allerede er solid etablert.

Dominikanerpater Åge Hauken sa engang i denne salen at den katolske kirken nettopp fordi den holder seg med en lite knippe av grunnfestede dogmer, kan ha et mangfold av teologier. Det blir litt som ballasten i bunnen av et stort skip: Fordi den katolske kirke er et stort skip med solid ballast, kan den våge seg ut i hardt vær og kraftige teologiske stormer uten å frykte for å kullseile eller å bli slått ut av kurs. Dette i motsetning til de små flatbunnede protestantiske prammene der folkene ombord har god grunn til å frykte ethvert lite vindkast. (Jeg håper eventuelle protestanter i salen bærer over med litt konfesjonell polemikk, som av plasshensyn nødvendigvis blir noe unyansert.) Skal vi nå måtte tro at mannskapet også på det katolske kirkeskipet er blitt fryktsomt og redd for den vinden som blåser hvor den vil (Joh. 3,8)? I den 'verdslige' verden tenker vi gjerne at de regimer som må begrense ordskiftet ved å ty til sensur, gjerne har sviktende tiltro til styrken i sine egne argumenter. På hvilke måter er dette annerledes i troens verden og i kirken?

Proklamasjonen av definitiv lære var i seg selv, for øvrig, en radikal endring av kirkens lære, et eklatant brudd med hva det 2. Vatikankonsil hadde forfektet. Slik Orsy legger det frem, hadde Konsilet funnet en holdbar balanse mellom fornyelse og tradisjon, mellom mangfold og enhet. Samtidig som konsilet slo fast at 'Sannhetens Ånd får Guds folk til usvikelig å holde fast ved det som en gang for alle er overgitt til de hellige', så ble de troende også oppfordret til 'med sikker dømmekraft å trenge dypere inn i troen og gi den en rikere virkeliggjørelse' (s. 185) Her ivaretar uttrykket 'usvikelig holde fast ved' behovet for stabilitet, mens påbudet om å 'trenge dypere inn' åpnet opp for nytenking og forandring. Pave Johannes 23. uttrykte dette i en encyklika fra 1959 slik:' I de ting som er nødvendige, enhet; i de ting som kan være gjenstand for tvil, frihet; i alle ting, kjærlighet'. Pater Orsy kommenterer dette slik: med læren om definitiv lære overføres enkelte læresetninger fra 'de ting som kan være gjenstand for tvil' til 'de ting som er nødvendige'.

Den postkonsiliære kirkeretten slo på den ene siden fast at 'en person må tro med guddommelig og katolsk tro alt det som inneholdes i Guds ord...', og på den annen side  lærte den 'at de som er beskjeftiget med de hellige disipliner, må ha en tilbørlig frihet til å forske og å uttrykke sin velbetenkte mening når det gjelder forhold der de har ekspertise, idet de samtidig viser kirkens læreembete den ærbødighet som tilkommer det.'(s.187)

Det er befriende å vite at det ikke behøver å være noen motsetning mellom troskap til kirken og akademisk frihet. Igjen mener jeg at vi som katolske troende har et bedre grunnlag for forskningens frihet enn mange protestanter. Som kjent lærte Thomas at fornuften, den naturlige teologi, kan si oss svært mye om Gud og verden. Åpenbaringen i Kristus bygger på, og står ikke i motstrid, til de innsikter fornuften og erfaringen gir oss. Jeg merker meg også at Katolsk studentlag har valgt Fides et Ratio som sitt motto. Derfor kan for eksempel en troende forsker som søster Katarina Pajchel OP studere partikkelfysikk og drive jakt på Higg's particle, også kalt 'the God particle', uten å oppleve dette som trosanfektende, i motsetning til amerikanske (og norske) fundamentalister som aktivt bekjemper darwinismen og 'the big bang'-teorien, fordi de er redde for at det undergraver troen på en Skapergud.

Dette med akademisk frihet er et spesialtilfelle av samvittighetsfriheten  som arrangørene bad oss spesielt komme inn på i dag. Det 2. Vatikankonsil behandlet samvittighetsfriheten i første rekke i Dekretet om religionsfriheten. Konsilet brøt der over tvert med det som hadde vært kirkens lære siden pave Pius IX i en syllabus i 1864 fordømte den lære at 'det står mennesket fritt å slutte seg til og bekjenne enhver religion som det, veiledet av fornuften, holder for sann'. 100 år senere slo Konsilet fast at 'mennesket har rett til religionsfrihet' og la til at denne friheten 'har sitt grunnlag ikke i subjektive behov hos enkeltmennesker, men i selve menneskenaturen.'

Samvittighetsfrihet er altså ikke noe man aller nådigst innvilger ikke-katolikker, men fremstilles som en grunnbetingelse for sant menneskelig liv, slik Nils Heyerdahl skriver i en utmerket artikkel fra 1973: 'trosaktens fundamentale betingelse er frihet', og han fortsetter: 'Konsilet gir i virkeligheten sin utvetydige tilslutning til grunnprinsippet i det man gjerne kaller det pluralistiske samfunn.'

Samvittigheten er ikke, og kan ikke i seg selv, være ufeilbarlig, langt i fra. Den er ikke forutsetningsløs, men dannes, og det forventes av troende katolikker at de søker å komme under innflytelse der samvittigheten dannes på en god måte. Men om samvittigheten aldri så meget kan bygge på et sviktende grunnlag, må vi allikevel alltid følge den. 'Vatikankonsilet fastslår menneskets ubetingede plikt til å følge sin samvittighet', skriver Heyerdahl.

Tror vi at kirkens lære ikke bare er sann og god, men også overbevisende sann og god? I så fall burde vi ikke være redde for å la den konkurrere på livssynsmarkedet på lik linje med andre livssyn. Uansett har vi ikke noe valg: det pluralistiske samfunn er kommet for å bli.

Helt til slutt: hvem er vi og hvor går vi? Jo, vi er lemmer på Kristi legeme, vi er fellesskapet av troende. Og hvor går vi? Som Augustin sa, å være troende er å være underveis, på vandring, livet er en pilegrimsreise, i denne verden har vi ikke en by som består (Peter). Vi strekker oss etter det som ligger foran (Paulus). Også derfor må kirken alltid være i oppbrudd, som noen kjente norske katolikker  uttrykte det i 1973  i en boktittel inspirert av Det annet vatikankonsil.

Det har nettopp skjedd et vaktskifte i Vatikanet. Overhyrden er byttet ut; retningen på vandringen ligger fast, den går mot det lovede land. Men mye tyder på at organiseringen av denne pilegrimsferden vil kunne bli endret under pave Frans. Det er det mange som tror, og som også jeg håper og tror inntil han evt. skulle gjøre eller si noe som tvinger meg til å revidere oppfatning. Å være en troende er å leve i håpet.

Oppsummering:

Etter sine innledninger ble de to debattantene spurt om i hvor stor grad det er plass til meningsmangfold i kirken; Håkon Bleken mente det prinsipielt er god plass til uenighet i Den katolske kirke, mens Pål Kolstø påpekte det problematiske ved det han kalte en «rettroenhetstenkning» i kirken – «de rette meningers» tyranni.

Ellers var de to enige i at kirken naturlig nok er i en kontinuerlig utvikling, og at den aldri kan sies å være ferdigdefinert. Bleken ble konfrontert med hvorvidt pave Johannes Paul II har vanskeliggjort mulighetene for diskusjon ved eksplisitt å trekke opp linjene i enkelte spørsmål; dette svarte han at godt kunne forstås som utfordrende, men allikevel til å leve med – som den dynamiske institusjonen kirken er, vil definitive avgjørelser i enkelte tvistespørsmål fra tid til annen være medaljens bakside. Aksepten av dette må bero på troen på en objektiv sannhet som kirken streber etter og vil finne gjennom historiens løp. Begge debattanter understrekte dessuten hyppig hvor viktig det er å forstå kirkens liv historisk. Kolstø tilføyet at kirkens oppdragende rolle ikke må fremstå autoritær, for da mister kirken autoritet. Denne kan stå i fare for å forspilles ved å fastholde urimelige sanksjoner, f.eks. ved å nekte nattverd til gjengifte katolikker.

Et viktig moment i debatten var spørsmålet om samvittighetens posisjon i tros- og moralspørsmål, og i hvilken grad den skal stå høyere enn kirkens læreembede. Her fremholdt Kolstø viktigheten av den individuelle overbevisning i moralspørsmål, men påpekte samtidig at spørsmålet var feilaktig stilt: her er ikke et enten – eller. Bleken påpekte imidlertid at «samvittighet» lett kan forveksles med individuelle følelser og frihetstrang. Læreembedets holdning bør den enkelte katolikk lytte til og ta til etterretning. Begge innledere var videre enige om at samvittigheten er av vesentlig betydning, og at videre at legfolket bør spille en betydelig rolle i kirkens liv.

Også publikum stilte engasjerte spørsmål denne kvelden. Det ble bl.a. påpekt at «katolske analyser» av meningsmotstanderes argumenter alltid må søke å identifisere positive premisser hos antagonisten, uavhengig av ens egen holdning til saken; at man ikke skal ta dogmet om pavens ufeilbarlighet for bokstavelig; at detaljstyring av kleresiet fra Vatikanets side kan oppleves negativt og bør dempes; og at en evt. kollisjon mellom kirkens offisielle syn og den enkeltes personlige oppfatning i visse saker ikke nødvendigvis er truende for ens tilslutning til Den katolske kirkes tro og liv.

Katolsk studentlag innleder alle sine møter med å be bønnen «Veni Sancte Spiritus» og slik kalle på Den Hellige Ånd – den endelige konklusjonen på vårens debattkveld må være at Ånden hørte kallelsen og både inspirerte og opplyste kveldens deltakere.

 

 

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH