Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Hva legger katolikker vekt på ved årets stortingsvalg?

03.09.13

Årets stortingsvalg nærmer seg med stormskritt. Hvilket parti man skal stemme på, er soleklart for noen og mer usikkert for andre. Vi har villet undersøke hva slags politikk som faller mest naturlig å støtte for katolikker, og intervjuet en håndfull mennesker om nettopp dette: Hvordan påvirker din katolske identitet din politiske plassering? Hvis noen skulle være av den oppfatning at «alle» katolikker stemmer likt, tar de feil. Våre fire kandidater lander i hvert fall på temmelig forskjellige partier, selv om resonnementene deres kan ha en del til felles – interessant nok. God lesning og godt valg!

Skribent

Redaksjonen

Spørsmål 1

Jesus skilte mellom hva som tilhørte keiseren og Gud: Finnes det politiske spørsmål hvor du har et prinsipielt syn som katolikk, og et mer pragmatisk syn som velger? (Typisk her kan være å være mot abort som kristen, men godta abortloven som borger (som det minste onde i vonde situasjoner).)

 

Student i tredveårene, Oslo:

I enkelte spørsmål har jeg som katolikk/kristen et mer verdikonservativt syn enn de fleste partier. Det gjelder bl. a. synet på abort. Skulle jeg stemt kun basert på verdispørsmål, og uten å tenke strategisk, ville jeg dermed stemt KrF. Men de fronter mange andre saker som jeg ikke er enig i. Jeg tenker altså mer helhetlig og prøver å tenke i forhold til dagens regjeringssituasjon. Samtidig håper jeg, kanskje litt paradoksalt, at en del allikevel vil stemme KrF slik at de forhåpentligvis klarer å skape en konstruktiv debatt omkring verdispørsmål og at slike problemstillinger blir satt på dagsordenen.

 

Arbeidstaker (30), Oslo:

Nei, min tro angår hele meg, og troen har helt klart innflytelse på mine politiske standpunkter og hvem jeg stemmer på. Men, det betyr ikke at jeg ikke handler pragmatisk når jeg står i valgurnen og skal velge riktig stemmeseddel. En del kristne har jeg følelsen av at velger politisk parti alene utfra hvilket standpunkt de har i symboltunge enkeltsaker som abortsaken og ekteskapsloven. Da mister man etter mitt syn en mulighet til å bidra i riktig retning i andre viktige og kanskje mer dagsaktuelle saker.  

Et annet aspekt er at prinsipielle standpunkter av og til kan lede til svært vanskelige praktiske dilemmaer. Abortsaken er et illustrerende eksempel. Jeg tror at mennesket er uendelig mye verdt og at menneskelivet dermed er ukrenkelig. Derfor er det like umulig for meg å støtte abort som det er å støtte dødsstraff eller militær voldsutøvelse i Irak og Afghanistan. Samtidig ser jeg at abortloven har gjort livet lettere for mange kvinner i svært vanskelige livssituasjoner. Jeg vet ikke om noe godt alternativ for disse kvinnene, og det synes jeg er et svært problematisk paradoks. Dette angår meg også som troende. Hva skal jeg gjøre med at troen min og menneskesynet mitt har som konsekvens et standpunkt som, hvis det ble omgjort til reell politikk, ville gjøre livet svært mye vanskeligere for mennesker i en håpløs livssituasjon? Jeg vet ikke, og det plager meg.

 

Lektor ved HF, UiO:

Som katolikk godtar jeg tribunalet, og er glad for at det kan løse tvister som ugyldige ekteskap og lignende. Pragmatisk er jeg svært glad for at norsk lov alltid står over tribunalet, og at disse to fungerer som to parallelle sfærer.

 

Arbeidstaker (43), Østfold:

For meg er det nok slik at vernet om menneskets verdi står høyt, både det ufødte og det svake. Men ja, pragmatisk sett er nok abortloven kanskje et minste onde – men det tar ikke bort det faktum at liv blir tatt gjennom abort.

 

Spørsmål 2

Mange av Jesu ord om å dele og gi til de fattige samstemmer med tankegods man finner på venstrefløyen. Samtidig har den frie markedsøkonomien utvilsomt skapt økonomisk vekst som har løftet milliarder ut av fattigdom. På hvilken måte får troen din deg til å lene mot høyre eller venstre?

 

Student i tredveårene, Oslo:

Det er riktig. Jeg kjenner spesielt flere ivrige tilhengere av frigjøringsteologi som er sterkt sosialistiske, noen også delvis marxister. Det har jeg stor forståelse for. Jesus var uten tvil opptatt av å dele broderlig og å hjelpe de undertrykte og fattige. I frigjøringsteologien tolkes gjerne fortellingen i Exodus om jødenes utvandring/befrielse fra Egypt også i denne retningen; dvs at Guds plan med mennesket er at hans folk skal befris fra slaveri, undertrykkelse, fattigdom og nød. Jesu liv og lære, og delvis også oppstandelsen, anses dermed som et eksplisitt uttrykk for hvordan vi kan være med på å realisere Guds vilje ved aktivt å jobbe for å løfte mennesker ut av fattigdom og befri dem fra undertrykkelse.

Det er mange fine tanker i frigjøringsteologien, men dratt til det ekstreme, kan den lett overskygge budskapet om at Jesus døde for våre synder. Uansett er det vel ikke noen tvil om at vi som kristne har en plikt til nestekjærlighet, og til å hjelpe de nødlidende. Det kan lett skapes et inntrykk av at sosialisme er eneste veien til velferd for flest mulig, men er det nødvendigvis det som fungerer best i praksis? Hadde jeg vært idealist, hadde jeg sikkert vært rimelig rød, men det er jeg dessverre ikke. Verden hadde kanskje vært bedre hvis flere hadde vært idealister. Da hadde kanskje sosialisme også fungert bedre. Jeg synes videre at vi har sett mange nok eksempler i verden på
at markedsliberalisme inspirert av Adam Smiths ideer heller ikke er veien til høyere velferd. Tvert imot skaper nok denne heller større forskjeller mellom fattig og rik, og mer fattigdom samlet sett. Personlig har jeg størst tro på en mellomting. Flere partier i Norge representerer det jeg vil kalle en mellomting, men helt klart ikke Frp, selv så mange stemmer som de har!

 

Arbeidstaker (30), Oslo:

Venstreorientert hadde jeg nok vært uansett, men troen gjør meg desto mer overbevist om at det er viktig å jobbe for en mer rettferdig verden. Bibelen taler kraftig mot egoisme og utnytting av andre, og jeg ser det som en plikt for kristne å avsløre og motarbeide urettferdighet. En viktig kilde til urettferdighet i vårt samfunn er den globale kapitalismen, som fører til at vi (eller noen av oss) i den rike verden lever meget behagelig, mens folk i Kina og Bangladesh må produsere luksusvarene våre for luselønn og under kritikkverdige forhold. Som kristne mener jeg vi må si at dette er galt og mot Guds vilje, og vi må jobbe politisk for å finne gode alternativer. Jeg tror det er venstresida som har de gode alternativene, andre finner dem kanskje i andre politiske leirer. Men jeg har litt problemer med å se hvordan man kan være kristen og økonomisk liberalist, for å si det sånn.

 

Lektor ved HF, UiO:

Troen har fått meg til å gå politisk mot venstresiden. Jeg ble inspirert av frigjøringsteologien da jeg var yngre, og den ligger fremdeles mitt hjerte nær.

 

Arbeidstaker (43), Østfold:

Noen har sagt at den ideelle kommunistiske stat kan være ganske så kristen inspirert; nå finnes ikke den staten, og heller ikke den perfekte markedsøkonomiske staten. Men jeg må innrømme at jeg verdimessig nok heller i retning høyre da jeg ikke opplever menneskeverdet verdsatt for det det er på venstresiden i dag.

 

Spørsmål 3

Flertallet av nordmenn vil ha en velferdsstat. Men troen din sier at du skal ta ansvar for alle mennesker i verden som ber om mat og husly. Dermed står du overfor et dilemma: Tar Norge imot alle flyktninger som trenger hjelp bryter velferdsordningene i Norge sammen. Hvordan påvirker det ditt syn på innvandring?

 

Student i tredveårene, Oslo:

Vi bør hjelpe dersom vi kan hjelpe, men vi må også stille oss spørsmålet om hvordan vi hjelper asylsøkere og innvandrere best. Er det egentlig å hjelpe dem dersom vi fører en politikk som aldri får dem ut i noe arbeid, men gjør dem til avhengige av velferdsordninger? Etterhvert som flere havner i samme situasjon og enkelte også prøver å utnytte disse ordningene, blir (som spørsmålet antyder) også velferdsordningene svekket. Det er for meg helt klart at innvandrings- og integreringspolitikken må endres - også med tanke på flyktningene. Hva som bør gjøres, tør jeg imidlertid ikke å gi noe svar på.

 

Arbeidstaker (30), Oslo:

Som kristen har jeg veldig vanskelig for å se at det er etisk forsvarlig å leve så godt som vi gjør, og samtidig føre en restriktiv innvandringspolitikk. Vi bør dele av vår overflod, og å ta imot flyktninger og åpne grensene for folk som ønsker å jobbe og skape seg en bedre framtid, er en måte gjøre det på. Noen begrensninger må det selvsagt være, men jeg synes vi bør være langt rausere enn vi er i dag. Jeg tror dessuten ikke at velferdsstaten bryter sammen om vi tar imot flere innvandrere. De fleste som kommer, ender jo opp i samfunnsnyttige jobber og bidrar til den felleskassa som finansierer velferdsstaten. 

 

Lektor ved HF, UiO:

Troen påvirker mitt syn på innvandring; selv om vi er en velferdsstat, har vi mulighet til å ta imot flere flyktninger, og det bør vi også gjøre.

 

Arbeidstaker (43), Østfold:

Jeg tror ingen av partiene tar mennesket ordentlig på alvor, om det så er på venstre- eller høyresiden. Skal vi ha en velferdsstat som er utelukkende for nordmenn? Skal vi bygge et samfunn som tilgodeser kun norske interesser? Jeg er skeptisk. Velferdsstatens idealer har vokst så til de grader at jeg opplever at vi som nasjon har blitt mer egoistiske og kravstore på bekostning av de svakere. Her tenker jeg på funksjonshemmede som mange vil sortere bort, de papirløse barna som tydeligvis ikke har rettigheter, romfolket som fordi de har en annen kultur ikke skal få noen rettigheter osv... Ja, innvandringspolitikk er et vanskelig spørsmål, men samtidig blir menneskets ukrenkelige verdi fort borte i hele debatten.

 

Spørsmål 4

Det politiske flertallet i Norge presser frem økte rettigheter for homofile par. Er det i strid med eller i tråd med det kristne kjærlighetsbudet og kravet om forpliktende samliv?

 

Student i tredveårene, Oslo:

Det spørs hva du mener med rettigheter. Alle homofile er selvsagt likeverdige mennesker som bør ha de samme politiske rettigheter som alle andre. På den annen side bør det være selvsagt at ikke staten kan overkjøre Kirken når det kommer til f. eks. kirkelig ekteskap. Det er heldigvis heller ingen problemstilling for Kirken. Når det gjelder f. eks. adopsjon av barn, mener jeg at man ikke kan anse det som en menneskerett å få barn. Jeg mener at homofile gjerne må få søke om å adoptere barn, de også. Som prinsipp bør man vurdere søknaden om adopsjon med hensyn til hva som er til barnets beste.

 

Arbeidstaker (30), Oslo:

Å jobbe for rettighetene til en minoritet er etter mitt syn i tråd med det kristne kjærlighetsbudet. Som kristne kan vi ha meninger om hva som er rammene for et kristent samliv, men det betyr ikke at vi skal nekte annerledes tenkende og troende å leve sine liv.

 

Lektor ved HF, UiO:

Som katolikk vil jeg tenke at ekteskapssakramentet er for to av ulikt kjønn; pragmatisk vil jeg likevel åpne for at to av samme kjønn som elsker hverandre, skal kunne gifte seg i det borgerlige rom. Dette kan være av stor betydning for deres liv, og for viljen til å holde fast ved hverandre i gode og onde dager.

 

Arbeidstaker (43), Østfold:

Jeg opplever ikke at det er i strid med hverken det kristne kjærlighetsbudet eller kravet om et forpliktende samliv.

 

Spørsmål 5

Hvilket parti vil du stemme på?

 

Student i tredveårene, Oslo:

Jeg har allerede stemt Høyre, men er ikke helt sikker på om det var et godt valg... Synes det er vanskelig å vite i år.

 

Arbeidstaker (30), Oslo:

Rødt!

 

Lektor ved HF, UiO:

Det er èn sak jeg finner absolutt viktigste ved dette valget, og det er miljøsaken. For å løfte den frem, stemmer jeg Miljøpartiet De Grønne, og håper flere av mine med-katolikker også vil gjøre det!

 

Arbeidstaker (43), Østfold:

Det blir nok partiet Høyre denne gangen.

 

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH