Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Hva kan vi lære av den kroatiske kirke – og hva bør vi ta avstand fra?

10.09.09

Noe av styrken og storheten ved Den katolske kirken er at den er overnasjonal (katolsk = allmenn). I hvert fall er det en av grunnene til at jeg i sin tid konverterte. Kirken har et overhode som i dag ikke har politisk makt og som ikke kan assosieres med noe land fremfor andre

Skribent

Professor Pål Kolstø

For noen år siden hadde jeg forskningsfri og bodde et år i Kroatia. Vi leide et hus i feriebyen Hvar, bare et steinkast fra den lokale katedralen. Den var gammel og vakker, men ikke veldig stor, slik byen selv er ganske liten: mindre enn 4000 fastboende.

I denne kirken gikk vi hver søndag til messe så lenge vi bodde der, og det var en like fin opplevelse hver gang. Kirken var full, ikke bare av gamle koner, men også av menn, unge  og barn. Det virket som om alle kunne liturgien utenat og deltok aktivt. Når biskopen ikke forrettet selv, stod han nesten alltid sammen med barnekoret og sang av full strupe. Stemningen av høytidelig og avslappet på samme tid.

Ikke alle Hvars innbyggere gikk i kirken. Under Tito-tiden hadde sekulariseringen preget også Kroatia, om enn i mindre grad enn de andre delene av Jugoslavia. En del Hvar-boere hadde vært medlemmer av kommunistpartiet, men det virket ikke som om byen var splittet i to leire. Kirken så ut til å nyte allmenn respekt, og var en virkelig folkekirke. Den utgjorde en integrert del av byen liv  og arrangerte konserter, prosesjoner og fester der svært mange flere enn de faste kirkegjengerne deltok.

I Norge er de katolske kirkene som regel godt besøkt, i motsetning til i de fleste katolske land jeg har besøkt på kontinentet: der ligger kirkesøkningen mer på nivå med det man normalt finner i lutherske kirker i Norge. Dette kan religionssosiologisk forklares med at det ikke er mulig å opprettholde like god oppslutning i en folkekirke som i en minoritetskirke – men i Kroatia går det altså. Hvorfor?

Noe av forklaringen er utvilsomt at i kommunisttiden fungerte kirken til dels som et samlingspunkt for motstand mot regimet, litt på samme måte som i Polen. Noen var kanskje mer motivert av antikommunisme enn av religiøs overbevisning når de søkte til kirken. Hvis dette er forklaringen, må man forvente at oppslutningen om kirken vil synke nå som kommunistene er borte. En viss tendens til dette ser man allerede. Men i tillegg virker det som om den kroatiske kirke suger kraft fra den samme type ’community engagement’ som man kan finne i USA og gjør at kirkesøkningen holder seg så høy i det landet. Kirken dekker ikke bare menneskenes ’religiøse behov’, men også deres sosiale behov.

Prestene i kirken i Hvar er konservative i teologiske og moralske spørsmål, men ikke når det gjelder liturgi. Liturgispråket var konsekvent kroatisk, latin blir aldri brukt. Dette har sammenheng med at den kroatiske kirke ikke bare er folkelig, den er også nasjonal. Den identifiserer seg 100 % med den kroatiske nasjon. Dette er en del av dens styrke.

Men samtidig er det er også dens kanskje største svakhet og problem i dag. At kirken er nasjonal oppfatter jeg som uproblematisk, men mellom nasjonal og nasjonalistisk er det ofte bare et kort skritt, og den kroatiske kirken har tråkket over den grensen. Den blander seg aktivt inn i politikken, og har sterke meninger om verdslige spørsmål. I den kroatiske nasjonens navn.

Av og til gir dette seg lett patetiske utslag, som når søndagsarket som deles ut under gudstjenesten i Hvar blir brukt til å advare mot kroatisk EU-medlemskap. Årsaken er at EU angivelig er avkristnet og ugudelig, faktisk har jeg sett også ordet ’demonisk’ bli brukt. Dette fremviser en ganske ironisk parallell til norsk anti-EF-propaganda i 1972 (ikke så mye i 1994), da deler av ’kristenfolket’ advarte mot at EF var katolsk-dominert og’papistisk’. For meg må biskopen på Hvar mene hva han vil om EU, men jeg setter ikke pris på å få hans advarsler som en del av gudstjenesten. Og selv om han kanskje kan klare å påvirke noen av sine soknebarn, er det klart at han går i utakt med flertallet av medlemmene av ’den kroatiske nasjon’ som han mener å tale på vegne av: de vil inn i EU.

Men enda alvorligere ble det da jeg bak i kirken fant en kristelig månedsavis (Narod) der en av artiklene var en utilslørt apologi for det kroatiske Ustasja-regimet under den Andre verdenskrigen. Ustasja var en fascistisk bevegelse som lot seg innsette som et quislingregime i det tysk- og italiensk-okkuperte landet. Det var beryktet for sine massakre på jøder og særlig serbere og drev flere konsentrasjonsleire der titusener mistet livet. Mest kjent er Jasenovac sydøst for Zagreb, der 70-80-tusen uskyldig mennesker ble tatt av dage. Tito-regimet tidoblet dette tallet, til 700,000, men når denne propagandaløgnen nå er avslørt, går kroatiske nasjonalister til den andre ytterligheten og hevder at ingen uskyldig mennesker ble drept der: Bare noen tusen mennesker ble drept og de var – med unntak av jødene – alle skyldige: de serberne som omkom, hadde ifølge artikkelen i Narod gjort opprør mot landets myndigheter (= Ustasja) og var hjemfalne til straff. Landet var i krig, og dødsstraff ble brukt.

Den slags påstander er påviselig uetterrettelige og jevngode med Holocaustfornektelse. Det er ikke bare dypt forstemmende at slikt kolporteres av (deler av) den kroatiske kirke, men vil tror jeg, på sikt også kunne undergrave kirkens solide stilling i det kroatiske samfunn. Kroater som i årtier – ikke minst under krigene på 1990-tallet – er blitt påklistret merkelappen ’ustasja’, vil nødig assosieres med krefter i Kroatia som arbeider for å rehabilitere Ustasja.

Noe av styrken og storheten ved Den katolske kirken er at den er overnasjonal (katolsk, allmenn). I hvert fall er det en av grunnene til at jeg i sin tid konverterte. Kirken har et overhode som i dag ikke har politisk makt og som ikke kan assosieres med noe land fremfor andre (det er meningsløst å omtale Benedict 16. som ’den tyske paven’). Dette har likevel ikke kunnet forhindre at den katolske kirke i en rekke land har blitt svært nasjonalistisk: i Polen, i Irland, og altså i Kroatia (flere kunne vært nevnt).

Så spørsmålet mitt blir: hvordan kan den katolske kirke i dagens verden klare å bli folkelig uten å bli nasjonalistisk?

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH