Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

FOT - Fransiskushjelpens Oppsøkende Tjeneste

28.05.11

FOT er en del av Fransiskushjelpens Gatetjeneste, som driver oppsøkende arbeid i Oslo på kveldstid. Fransiskushjelpen er en diakonal organisasjon knyttet til Fransiskanerordenen i Den katolske kirke.

Skribent

Lisbet Auran, koordinator for FOT

Stiftelsen Fransiskushjelpen ble grunnlagt i 1956. Ett hundre frivillige katolikker gav akutthjelp i hjemmene, ordnet barnevakt og drev familievernkontor. De frivillige endret etter hvert oppgavene og ble vår besøkstjeneste.

I 2001 startet Fransiskushjelpen opp FOT (Fransiskushjelpens Oppsøkende Tjeneste) i den hensikt å være et oppsøkende arbeid på kveldstid blant rusavhengige, uteliggere, kvinner og menn i prostitusjon og mennesker med psykiske lidelser i Oslo sentrum. I 2003 ble prosjektet gjort til fast virksomhet.

For ytterligere informasjon om Fransiskushjelpens ulike virksomheter og historie, se www.fransiskus.no, Fransiskushjelpens årsrapport, boken Fransiskushjelpen – hjelpe, lindre, være tilstede av Maria Gjæver eller boken På gata – om oppsøkende frivillig arbeid av Ole Martin Holte.

Det oppsøkende arbeidet FOT har i dag ca. 20 stk. frivillige hvorav 15-17 er aktive i tjenesten. Vi går oppsøkende i rus- og prostitusjonsmiljøet i Oslo. Vi har også fokus på psykisk syke mennesker og ellers de som oppholder seg mye på gata.

FOTs hovedfokus er selve møtet som oppstår mellom mennesker. Møtet skal gjenspeile respekt og likeverdighet gjennom samtale og tilstedeværelse for FOTs målgruppe. Vi går oppsøkende i gatene der vi erfaringsmessig vet brukergruppen vår oppholder seg. Det vil hovedsakelig si i området rundt Sentralbanestasjonen, bortover mot Børsen og ned mot havna. De frivillige går alltid to eller tre sammen. Vi er ute i all slags vær to til tre ganger i uka fra mandag til fredag hele året, med unntak av helligdager.

Vår visjon er nestekjærlighet i Frans av Assisis ånd. Mange av dem vi møter på gata  - rusavhengige, kvinner og menn i prostitusjon, uteliggere og mennesker med psykiske lidelser – lever ofte i livets yttergrense. De opplever stadig å bli behandlet med holdninger som forakt og avsky. De har ofte vanskeligheter i møte med hjelpeapparatet og helsevesenet. Mye av dette skyldes uvitenhet og redsel overfor dem som trenger oss som aller mest.

FOT skal, som Fransiskushjelpen for øvrig, bære preg av at vi har tid, at vi ønsker å være tilstede og har respekt for det enkelte mennesket, alltid uten beregning eller baktanke.

Alle våre oppsøkere, unntatt leder/koordinator, er frivillige. Det stilles ingen krav om bestemt livssyn eller trostilhørighet, men oppsøkerne må være lojale mot Fransiskushjelpens verdigrunnlag. Det våre frivillige kvinner og menn har til felles, er et ønske om å være tilstede som et medmenneske for dem ”på gata”.

FOT er imidlertid svært nøye med aldri å forkynne noen som helst trosoppfatning. For det første kan våre oppsøkere ha forskjellig tros- og livssyn; for det andre er ikke FOTs oppgave å drive misjon, men å ”hjelpe, lindre og være tilstede” for vår neste med respekt og ydmykhet.

Flere ganger i året kommer de frivillige sammen på kveldstid til Samtaleforum. Da fordeler vi dager mellom og med hverandre for å gå oppsøkende. Vi deler tanker, følelser og erfaringer fra gata, gjennomgår ulike temaer som de frivillige ofte har ønske om å ta opp, og spiser et enkelt måltid. Fra tid til annen har vi også gjesteforelesning.

Vi går aldri oppsøkende alene. Som regel går vi to stykker sammen, av og til tre. Før man får status som frivillig, har man minimum tre opplæringer, enten med leder/koordinator eller med en erfaren frivillig oppsøker, samt samtale med leder/koordinator før og i etterkant av opplæringene.

Vanligvis starter vi oppsøkende rundt kl. 18 og avrunder mellom kl. 22 og kl. 23. Siden det er vi som skal være tilstede for ”den andre” og være der hvor han eller hun er, prøver vi alltid å orientere oss i bybildet og være våkne for hvor mennesker i vår målgruppe befinner seg.

Noen ganger tar vi initiativet til en prat, andre ganger henvender folk seg til oss. Når vi tar initiativet, må vi prøve å være fintfølende. Vi ønsker ikke å være påtrengende og må respektere andres personlige ”sone”. De fleste ”faste” i miljøet, kjenner oss igjen. Når samtalen er i gang, er det viktig at den vi snakker med, merker at vi tar oss tid til å lytte.

Når behovet er tilstede, ledsager vi folk til Legevakten, Sosial Vakttjeneste, Feltpleien, hospits, ulike tilbud hos Kirkens Bymisjon og eller andre samarbeidspartnere. Andre ganger ringer vi kommunens Oppsøkende, som kan transportere vedkommende til aktuell hjelpeinstans.

Fra tid til annen står vi overfor overdose. Da ringer vi naturligvis ambulanse og yter grunnleggende førstehjelp i påvente av profesjonell hjelp.

Som ellers i samfunnet har mange av gatas folk opplevd tap, både av relasjoner og av ulike livsmuligheter. Selv om sorgfølelsen i stor grad ruses bort, er sorgen allikevel iboende i den rusavhengige. Vi må ta oss tid til å lytte oppmerksomt og etterstrebe medfølelse.

Det er viktig at den frivillige har in mente at han eller hun er frivillig. I FOT får man en gjennomgang på hva det vil si å være frivillig kontra profesjonell i utøvelsen av arbeidet. At det er en forskjell, forringer ikke betydningen og viktigheten av det frivillige arbeidet!

Egen sikkerhet står høyt i kurs. Kommer vi for eksempel ut for en truende situasjon, vil vi øyeblikkelig trekke oss tilbake og eventuelt ringe politiet. På førstegangssamtalen med leder/koordinator og på Samtaleforum snakkes det om forskjellige aspekter og forholdsregler rundt egensikkerhet. Vi har denne våren fått kurs av Securitas i konflikthåndtering.

Alle oppsøkerne oppfordres til å skrive en kortfattet logg til leder/koordinator.  Kommunikasjonen i FOT styrkes på den måten, samtidig som man også kan få bearbeidet opplevelser og inntrykk fra gata.

Noen ganger kan opplevelser ”sette seg på netthinnen”. Noe går kanskje sterkt inn på en i en samtale eller man kommer ut for en overdose. Hva som oppriver en, er nok veldig individuelt. Uansett er det viktig å få snakket ut og å bli hørt, sett og forstått. Noen finner det sikkert naturlig å snakke med den man har hatt opplevelsen sammen med. Men i tillegg oppfordres man til å snakke med leder/koordinator. Hvis leder/koordinator får vite at en oppsøker har hatt en tøff opplevelse, og uten av oppsøkeren tar kontakt, skal leder/koordinator ta kontakt med ham eller henne.

 De frivillige er med på å arrangere Høstfesten i oktober hvert år, og dette et populært innslag for mange. Da inviterer vi ”gatas folk” til hyggelig samvær, god mat, levende musikk og gaveutdeling i menighetslokalene til St. Hallvard Kirke på Enerhaugen i Oslo. Om noen ønsker å støtte Høstfesten til gatas folk kan gaver settes inn på konto: 9680.28.10447 og merkes med FOT.

Avslutningsvis ønsker jeg å dele med dere lesere en logg som beskriver en kveld ute samt meningen med FOTs tilstedeværelse:

 

Det snør tett, men Oslos gater får allikevel et lysere preg. Vi tusler på de velkjente stedene. Vi begynner nede ved plata, tar oss tid til å gå helt ut på nåleputa. Vi observerer at også dette stedet har begynt å bli tatt i bruk igjen. Fotsporene og brukt utstyr avslører at her har det vært folk. Vi følger fotsporene så langt ut vi kommer, men treffer ikke på noen der. Ute ved Børsen er det heller ingen, men også dette stedet bærer preg av nylig å ha blitt brukt. I dag velger vi å gå helt ut til kaia og ut på Vippetangen. Igjen observerer vi unge østeuropeiske jenter. Vi synes det er viktig å gå her selv om vi ikke får direkte kontakt med noen av jentene. Kanskje de en gang trenger oss der. Vi velger å tro at det kan være betryggende for jentene å vite at det går noen i området. Kanskje vi med tiden kommer nærmere inn på dem. Går forbi 24sju, ser at det er en del mennesker der. Videre ned mot Møteplassen observerer vi ei jente som ligger på fortauet, men det står en tre-fire stykker rundt henne. Vi skrår over gata for å spørre om det er greit med henne, de som står rundt henne bekrefter dette, og straks er hun oppe på beina og går inn på Møteplassen. Vi blir stående å samtale med de andre, de forteller at en ung gutt har vært borte siden før helgen og at Frelsesarmeen etterlyser han. Han er trønder, 21 år høy, tynn og lyshåret. Nede ved Oslo S bestemmer vi oss for å gå inn på togstasjonen for å ta en titt. Inne møter vi personalet på Sporet og har en hyggelig prat med dem. Lite å observere inne på Oslo S. Vi går videre over brua til bussterminalen, der møter vi Loffe som han kaller seg. Han sitter på brua og tigger penger til neste skudd. Han forteller at han har et sted å bo, men kan ikke dra hjem før han vet han har til morra-skuddet. Vi samtaler om løst og fast, han setter stor pris på at vi stoppet. Takker for praten og velger å sitte litt til før han skal på Marita kafeen. Vi krysser gata ved Oslo City, og i det vi går forbi en veldig overfylt bussholdeplass, er det en mann som tar kontakt med oss. Han bærer preg av et hardt liv med rus, overraskende kikker han på oss når vi faktisk stopper opp og begynner å prate med han. Han venter på 37-bussen. På de få minuttene det tar før bussen kommer, har han rukket å fortelle oss litt om seg selv og ikke minst hvor stolt og glad han er over å ha god kontakt med onkelbarna sine. Det var godt å høre for oss at han har en familie som bryr seg om han, men ikke minst som han får lov å bry seg om og ha kontakt med på tross av sitt rusproblem. Dette ble et kort, men hjertelig møte både for oss og han. For meg ble dette selve beviset på hva det oppsøkende arbeidet dreier seg om: det verdifulle i møtet. Vi reflekterte over hvor glad han ble over at vi stoppet. Ingen navn ble utvekslet, vi møttes som mennesker som bare ville dele noe med hverandre. Smilende tar vi farvel idet 37-bussen kommer og han vinkende takker oss gang på gang for praten i den overfylte mengden av travle mennesker som skulle om bord på bussen. Vi går til Marita kafeen og treffer på flere kjente der. Ei kjent jente blir veldig glad for å se oss, hun er sammen med en ung svenske som er en del av rusmiljøet og som bor på et av hospitsene i byen.

”Hver dag står de der.

Fra tidlig om morgenen til sent på kvelden er de i full jobb med

slitne kropper og øyne som brenner av mangel på alt det vi andre tar for gitt.

Men de er ikke så veldig forskjellig fra deg eller meg.

Ser du godt etter, kan du bak fornedrelsen og

håpløsheten fortsatt skimte det lille mennesket som kom

til verden med de beste hensikter.

Hver eneste dag sloss jeg for at det lille mennesket ikke

skal forsvinne og bli helt usynlig, for at det skal oppleve

verdighet og respekt,

for at det skal bli sett.

Til syvende og sist er det det alt handler om.

Å bli sett av et øye som ser”.

 

                                                              (Helen Bjørnøy)

 

Jeg håper med innlegget at jeg kan vekke en interesse for å kunne melde seg som frivillig i FOTs tjeneste, eller som giver for å støtte arbeidet vårt. Interesserte kan ta kontakt med koordinator for FOT på mail lauran@fransiskus.no eller mobiltlf. 400 39 172 for uforpliktende samtale eller om du har spørsmål.

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH