Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

En grunnlov til besvær

09.05.14

Vi har for mye glede, og for lite sorg, i Norge. Det offentlige liv er gjennomsyret av optimisme, en litt skingrende tilfredshet. Det kan vel være riktig på enkelte områder, men blir lett enerådende, som en tvangstanke. Og derfor ubegrunnet, irreell.

Skribent

Professor emeritus Hans Fredrik Dahl

For ikke sant: Livet har sine sørgelige sider. Sorg er helt naturlig når tap setter inn og savn tar overhånd – slik det faktisk gjør, noen ganger. Ting går tapt. Det er leit, det vekker sorg. Men kan vi ikke sørge, fornekter vi også tap. Vi ønsker at samfunnet Norge skal gå fremover, utelukkende fremover, og fornekter derved at enkelte ting blir borte for bestandig.

Nå for tiden skal vi alle være glade over grunnloven. 2014 skal brukes til noe stort og framtidsrettet. Hurra, vi får en ny og tidsmessig grunnlov! Endelig skal det skrives inn i konstitusjonen at Norge er demokratisk, at vi tuftes på menneskeretter, at vi styres av parlamentarisme, kort sagt at vi bekjenner oss til moderne prinsipper. Og det hele skal formuleres i et moderne språk, forståelig for alle.

Ja det er sikkert bra. Men selv om vi gleder oss over å komme a jour på denne måten, burde vi også gi rom for sorg i denne stund. Sorg over tapet av den gamle. Grunnloven fra 1814, hva har den ikke betydd, nettopp fordi den er gammel og rar? Utidsmessig, litt pussig? Formulert i våre tippoldeforeldres uttrykksmåter, skrevet som våre forfedres protest mot enevelde og kongemakt av Guds nåde?

Naturligvis er den ikke helt som på Eidsvoll, den någjeldende grunnlov. Visse ting er tatt ut og nye ting føyd til, og språklig er den pusset opp mange ganger. Men: Grunnloven er fra 1814, og nettopp 1814 har gitt oss visshet for å si og føle at dette landet har en fortid, en alder, det er gammelt. Og dette er en verdi! En verdi som går tapt, når Stortinget som gave til oss alle om noen dager gir oss en splitter ny grunnlov som utsletter distansen og gjør oss samtidige, tidsmessige.

Egentlig burde grunnlovsjubileet fylle oss med vemod, kanskje til og med sorg – ved siden av den tilfredshet vi måtte føle og som det også kan være rom for, kanskje.

Jeg hører innvendingen: skal vi sørge over det? Skal vi beklage at en gammel tekst forsvinner og en ny og tidsmissig, enklere og greiere å bruke enn den gamle, kommer i stedet? Svaret er ja. Vi burde kunne forstå at enhver gjennomgripende modernisering fører til forandringer, og at forandringer fører til at visse ting går tapt. Ikke bare at de erstattes av noe nytt, men at de utsletter et fortidig gode. Godet ved 1814 er at grunnlovens alder i generasjoner har gitt folket ankerfeste fordi det har styrket dem i tradisjon, tilhørighet. Derfor burde vi kunne sørge over at noe gammelt forsvinner.

Men nei. Sorg tillates visst ikke.

Når jeg legger den nye grunnlovsteksten ved siden av den gamle, ser jeg at den nye har mange fordeler, naturligvis. Men enkelte ting får meg til å stusse. For eksempel faneparagrafen, den innledende bestemmelse om hva Norge rent bygger på. Som vi husker, het det seg i gamle dager at landet er luthersk-protestantisk kristent. Nå skal det hete at verdigrunnlaget er ”kristent og humanistisk”. Og hva betyr det?

Ingen ting, sier den alminnelige fornuft oss. Det betyr alt og intet, altså ingen verdens ting. For med denne formulering har de ikke-troende fått like stor plass som troende, og de som har en annen gudstro enn kristendommen, kan gjemme seg bak humanismens – altså toleransens – brede favn.

Personlig er jeg av den mening at den alminnelige fornuft tar feil i dette. At formuleringen ”kristent og humanistisk” bør ha mening. Og jeg tror at denne mening har sin umiddelbare test i en sak som er dukket opp i og med Helsedepartementets utkast til nytt lovforslag om omskjæring som har vært ute til høring denne våren.

Et springende punkt i dagens verdidebatt er nettopp spørsmålet om omskjæring. Altså av foreldres rett til å skjære forhuden av nyfødte guttebarn. Vi kan vel ikke tenke oss et spørsmål som er så betent som dette, for her står religiøs tro og humantistisk oppfatning steilt mot hverandre – trosbasert tradisjon mot helsevitenskapens rasjonalitet, om man vil. Derfor finner vi alt som finnes av helse og hygienepersonell på den ene siden som motstandere av loven, fundamentalister av alle slag på den andre. Mens den jødiske befolkning stille og sørgmodig belager seg på å forlate landet. De kan jo ikke leve sitt religiøse liv uten å følge den urgamle skikk å omskjære guttebarn.

Hva skal våre myndigheter gjøre i denne situasjon?

De skal ta grunnloven – sin egen moderne grunnlov, alvorlig. Når Norge som stat er forpliktet på ”kristent og humanistisk” grunnsyn, er det etter mitt syn opplagt at de to verdier ikke, eller i hvert fall i minimal grad, skal kunne beskjære hverandre. Det vil si at dersom de to verdier målbæres av bestemte, ulike grupper, da skal den ene verdi ikke (eller i minimal grad) tvinge den andre til å bøye seg inn under den første. Da må begge syn, begge grupper, få leve.

Og det vil i dette tilfellet si at den jødiske tros praksis må få hevdes uavkortet. For kristendommen er en del av jødedommen i denne sammenheng, utsprunget av den som en sekt av den eldre stamme. Vi leser om omskjæring i Bibelen, jødenes hellige bok som er den samme som vår; vi vet at Jesus var omskåret, vi kjenner til uenigheten i de tidlige kristne menigheter om hvorvidt ikke-omskårne menn overhodet kunne aksepteres som tilhengere av Kristus-læren. Vi vet kort sagt at spørsmålet om omskjæring var flytende i den første tid, og at dette er en del av vår tradisjon. Jeg mener derfor at de som med rot i den jødisk-kristne gudslære forfekter religiøs rett til omskjæring, har et grunnlovsbeskyttet rett til støtte for sin sak. Og at grunnloven i dette som i andre tilfeller, må gå foran helselover og forskrifter.

Et uttrykk for at den nye grunnloven, akkurat som den gamle, må tolkes for å kunne anvendes. Forestillingen om at en tidsmessig og moderne tekst vil være enkel og grei, er i alle fall gal!

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH