Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Der det er hjerterom, er det husrom

04.01.15

Har økt velstand gjort Norge til et rausere samfunn?

Skribent

Mari Ann Berg, lærer og lokalpolitiker

"Høsten 1968 landet et SAS fly på Fornebu med 11 vietnamesiske barn. Siden kom det to jenter til. De aller fleste av dem var blitt skadet under TET offensiven samme år. Tet er navnet på den vietnamesiske nyttårsfeiringen. Da er det fest i Vietnam og Tet-offensiven kom derfor særs overraskende. Den viste at både den lokale, og den strengt nasjonalt, koordinerte motstanden mot amerikansk militært nærvær var stor. Svaret fra amerikanske militære og sørvietnamesiske myndigheter var massiv bombing og beskytning. Konsekvensen ble enorme materielle og sivile skader. Dødstallene blant sivile vietnamesere var svært høye, langt flere fikk alvorlige skader og kvestelser.

 

Terres des Hommes i Tyskland, Frankrike, Sveits og Norge fikk til et samarbeid med myndighetene i Sør-Vietnam om å få fraktet skadde barn og unge til Europa for behandling. Meningen var at de skulle reise hjem igjen etter endt rehabilitering, men siden krigen fortsatt pågikk for fullt ble de fleste igjen i Europa.

 

Av de 13 barna og ungdommene som kom til Norge i 1968, reiste fire hjem i 1970. Deres foreldre ville ha barna sine hjem til tross for krig. Av de ni som ble tilbake fullførte alle videregående skole. Tre tok kontorfaglig utdanning, en ble urmaker og teknisk tegner, en er en anerkjent billedkunstner, en er statsviter og en er dataingeniør. Syv av dem bruker rullestol og to har benamputasjoner. De tre eldste som kom den gangen fyller 60 år i år. De har alle tre et langt arbeidsliv bak seg og kunstneren blant dem har ikke gitt seg ennå.

 

1968. Det var ett år før oljealderen satte inn. Det var før vi visste at oljen skulle gjøre Norge rikere enn noen kunne forestille seg. Det var 41 år før den store finanskrisen hvor staten la inn ekstra midler til offentlig sektor slik at hjulene ble holdt i gang. Skoler og andre offentlig bygg ble pusset opp og folk mistet ikke arbeidet sitt.

 

2014. På vårparten ble det kjent at 123 syriske flyktninger ikke fikk komme til Norge fordi de hadde for stort hjelpebehov. I motsetning til 1968 har vi nå et oljefond. Med milliarder på bok, ser ikke Norge seg i stand til å hjelpe 123 skadede. Det blir en for stor belastning for kommunene, sies det. For første gang jeg kan minnes blir det klart at det sorteres hardt i rekken av flyktninger som skal få komme hit. De med store skader må bli tilbake. Som Geir Lippestad sa i et intervju i Klassekampeni i juli: "

Det er ubegripelig at Norge ikke vil motta funksjonshemmede flyktninger fra Syria. Den mangelen på raushet passer ikke inn i fortellingen vi fortalte om oss selv etter angrepet for tre år siden."

 

Innenfor Norge er det forbudt å diskriminere på grunnlag av funksjonshemming. Lippestad mener det burde ha konsekvenser for våre handlinger også når det gjelder å gi mennesker vern. Justisministeren sier til Aftenposten i juni: "Det skaper et press i kommunene og helsevesenet som vi også må ta hensyn til i utvelgelsen av de 375 plassene som gjenstår. Det betyr ikke at vi overhodet ikke tar imot syke, men det må legges vekt på i utvelgelsen."

 

Slik jeg ser det handler det om vårt syn på funksjonshemmede. Det snakkes om ressursbehov og manglende kapasitet. Det er som om de 123 skadde er sin funksjonshemming. Selv de som kjemper for at vi skal ta i mot dem, snakker ikke om hvilken ressurs de kan tilføre det norske samfunnet. Å være funksjonshemmet innebærer et ekstra slit og et krav om en regelmessighet vi andre slipper å forholde oss til. Men ellers er folk med funksjonshemminger ganske like folk ellers. De er forskjellige. De har forskjellige forutsetninger. Noen blir forskere på høyt nivå, andre blir kontormedarbeidere, noen blir sosionomer eller jurister og andre kommer aldri i alminnelig arbeid.

 

I Norge har Diskriminerings- og tilgjengelighetslovenii eller "antidiskrimineringsloven", som trådte i kraft 1.1.2009, gitt funksjonshemmede sterkere vern enn før. Loven ønsker å sikre at mennesker ikke blir ekskludert fra arbeid og samfunnsdeltakelse på grunn av funksjonsnedsettelser eller etnisitet. Da Nils Dalseide ledet lovutvalget for revidering av Plan og bygningsloven var det viktig for ham å ta inn FN-standardeneiii som sikret funksjonshemmedes rettigheter. Å sikre funksjonshemmedes deltakelse i samfunnet er å sikre deres menneskerettigheter. Antidiskrimineringsloven viser hvilke verdier vi ønsker skal prege samfunnet vårt. Det er verdier som inkludering og likeverdighet. Norge liker å bli assosiert med disse verdiene av det internasjonale samfunnet. Min påstand er at regjeringens og myndighetenes beslutning om å ekskludere de 123 fra flyktningekvoten viser vi ikke ser på mennesker som helt likeverdige. Det bør være et tankekors og det svekker vår internasjonale troverdighet i menneskeretthetsspørsmål.

 

Når det gjelder de 123 så må vi også ta høyde for at de, lik mange andre som har opplevd krig, trenger tid for gjenvinne likevekten. Noen av dem vil sannsynligvis ikke klare å komme seg i arbeid. Mottakerapparatet og helsetjenesten i bosettingskommunene vil få ekstra press og oppgaver, spesialisthelsetjenesten likeså. Men det øker også kommunenes kompetanse, en kompetanse som vil komme godt med når Samhandlingsreformeniv trer i kraft for fullt. Målet må være at alle som kommer, folk med og uten funksjonsnedsettelser, skal få sjansen til gode, autonome liv hvor de selv bidrar til samfunnet. Vi må bort fra et syn hvor funksjonshemmede blir sett på som passive mottakere i samfunnet til å bli sett på som aktive deltakere som tar ansvar for egne liv. Det er min påstand at Norge kan risikere å si nei til å ta i mot mennesker som kan tilføre det norske samfunnet gode ting fordi vi er så forblindet av egne fordommer.

 

I rettferdighetens navn har Anundsen rett i at Norge har tatt i mot flyktninger med funksjonshemminger. Det interessante her er, om jeg har forstått det riktig, at vi sa nei til noen vi ble spurt om å ta. Det er flere skadde enn de 123 i de store leirene i Libanon og Jordan. Men det var 123 vi kunne reddet. Vi sa nei fordi vi mener at rike, fredelige Norge ikke har kapasitet. I overfylte flyktningeleirer i Jordan og Libanon lever kanskje fortsatt noen av dem som justisministeren mener vi ikke kunne ta i mot. Sannsynligvis er noen av dem allerede omkommet. Bærer vi som nasjon et ansvar for det? Det er spørsmål vi bør stille oss på veien inn i det nye året. I følge Flyktningehjelpen er det nå mer enn 51 millioner flyktninger i verden som følge av krig og konflikter. Norge er særs godt skjermet mot dette. Vi har ikke grenser til konfliktområder. 123 syriske flyktninger, med og uten funksjonshemminger, er en dråpe i havet. Menneskeverd og nestekjærlighet bør være i sentrum for vårt engasjement - ikke milliarder på bok. Det er ikke gratis å dele. Det vil koste oss noe, men det forteller noe om hvem vi er som folk og nasjon. Vi har nettopp passert juledag hvor vi feiret barnet i krybben. Siden, forteller evangelisten, måtte foreldrene flykte med Jesusbarnet til Egypt for å redde livet hans. Verdiene i disse fortellingene er anerkjent som et allmenngyldig verdigrunnlag i det norske samfunnet, uavhengig av tro og ståsted – også av en justisminister fra FrP. Var disse verdiene synlige i hans avgjørelse?

 

Kilder:

 

 

 

ii https://www.regjeringen.no/nb/sok/id86008/?term=Diskriminering+og+tilgjengelighetsloven

 


 

 

 

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH