Demokrati – et styringssystem med forutsetninger

Demokrati er et honnørord i offentlig debatt. Dette er kanskje ikke så underlig, når en tenker på historiske, og også samtidige, erfaringer med ikke-demokratiske styresett. Det er her nok å nevne Hitlers Tyskland, Stalins Russland eller for den del Pol Pots Kambodsja eller Robert Mugabes Zimbabve.

[Følg Demokratidebatten på www.katstud.org i fire uker framover, med ett innlegg i uka.]

Men en påvisning av at demokratier har kvaliteter som skiller dem positivt ut i forhold til i et utall diktaturer, er ikke tilstrekkelig til å utrope demokratiet som løsning på alle slags politiske problemer. Det kan være grunn til å begynne med begynnelsen, til opphavet av ordet og idealet.

Demokrati er gresk, sammensatt av Demos = folk og Kratos= makt. Demokrati skulle altså bety at folket har maktgrunnlaget i et samfunn. Men dette er en oppfatning som er mer problematisk enn mange tenker seg. For hva vil det si å ha makta i samfunnet? Og hva vil det si å være folket?

De gamle grekere hadde ingen forestillinger om det representative demokrati, det vil si at visse valgte representanter kunne styre på vegne av folk de ikke kjente. For grekerne var demokratiet stort sett oppfattet som et styresett der frie menn kunne debattere politikk og utpeke som styrende dem som de hadde mest tillit til. Aristoteles mente at demokratiet passet best i små samfunn, der folk kunne møtes og tale sammen. Store samfunn kunne kreve andre styringsformer, for eksempel en diktator.

Vi har flere ord i språket fra den tidlige greske diskusjonen om hva som var de beste styringsformer. Ord som despoti, eller enmannstyre; oligarki eller fåmannsstyre, demokrati eller flertallsstyre og anarki, eller ingen i styringsposisjon, kan si noe om variasjonen av styringsformene. Men variasjonen var ikke å oppfatte som fritt valg på øverste hylle. De ulike styringsformene kunne si noe om hva som var mulig i forskjellige samfunn og tidsperioder; kanskje sa ordning av begrepene også noe om en mulig utvikling innen det enkelte samfunn. Grekerne kunne tenke i en sirkelformet heller enn i en rettlinjet utvikling; anarkiet kunne bli etterfulgt av en ny form for despoti.  Dersom friheten for den enkelte hadde gått så langt at ingen lenger ville innordne seg under en felles moral, kunne dette resultere i anarkistiske tilstander. Og da var det mange som ville velge en sterk mann for om mulig å etablere en ny orden.

Franskmennene valgte Napoleon for å få slutt på den terroren som revolusjonen hadde utløst på 1790-tallet; resultatet ble en krigspolitikk som kom til å ødelegge Frankrikes ledende rolle i Europa for alltid. Tyskerne valgte Hitler for å få slutt på arbeidsløshet og håpløshet på 1930-tallet; resultatet ble en ødeleggende krigspolitikk både for Tyskland og Europa. Flere nye stater har forsøkt å overkomme anarkistiske tilstander ved å gi ubegrenset makt til sterke ledere; dette har sjelden vært vellykket.

Demokrati skapes ikke av å gi ubegrenset frihet til alle innbyggere i en stat, og heller ikke av å gi ubegrenset makt til enkeltpersoner som vil ordne opp i et kaos. Det er heller ikke tilstrekkelig at en person, en gruppering eller et parti har et rettsapparat rundt seg. Lover må oppleves som forpliktende både for påbud og forbud, dersom de skal fungere. Dette krever en moralsk solidaritet som det tar tid å utvikle, og som senere kan gå i oppløsning.

For Norges del tok det ett tusen år fra landet ble samlet til et rike og til dette riket innførte demokratiet, gjennom et parlamentarisk styresett. Ingen med historisk sans tror at det hadde vært mulig å innføre demokrati i Harald Hårfagres Norge, ikke engang om noen av Karl den stores etterfølgere hadde funnet på å sende sin flåte over Nordsjøen for å demokratisere nordboere. Like fullt er det mange som tror at det er mulig å innføre et snarlig demokrati i land som Afghanistan eller Somalia bare udemokratiske elementer blir satt ut av spill.  I mange samfunn der solidariteten om statssamfunnet ikke er spesielt sterkt, vil maktposisjonene ofte bli fordelt etter slektskap, vennskap og penger. Korrupsjonen vil florere.

Solidaritet med mennesker vi ikke kjenner er ikke noe naturgitt. Slik solidaritet har både politiske og kulturelle forutsetninger.  Det er her nasjonalstaten kommer inn som en viktig forutsetning for vår type demokrati. Variasjon i synet på instrumentelle oppgaver kan nok være en forutsetning for dynamikk og utvikling. Men det er begrenset hvor mye variasjon et samfunn vil tåle over tid når det gjelder det integrative moralgrunnlaget.

I før-demokratiske europeiske stater var det vanlig at Kirken sto for det integrative verdigrunnlaget, mens Kongen og hans menn sto for de instrumentelle politiske vurderingene. I moderne demokratier er det folkevalgte organer som skal stå for de politiske valgene. Men også demokratiene har integrative forutsetninger for å fungere.

Historikeren Arne Bergsgård har sin bok Nasjonaliteten i europeisk historie listet opp fem dimensjoner som sentrale for utviklingen av norsk nasjonal identitet og lojalitet: •Målet eller det språklige fellesskapet. •Tro og tilhørighet til landets religiøse tradisjon. • Ætt og tilknytning til foregående og kommende generasjoner. • Identifikasjon med landet /fedrelandet. • Samkjensle med en politisk historie.

Enkelte av disse forutsetningene kan nok i noen grad erstattes av funksjonelle alternativer. Men å tro at en nasjonal lojalitet vil kunne opprettholdes bare ved tilførsel av velferdsgoder, kan vise seg å være en farlig illusjon. Lojalitet om velferdsstatens ytelser forutsetter en lojalitet om den nasjonen som deler ut godene, Dette har jeg skrevet mer om i min bok Nasjonalstaten. Velferdsstatens grunnlag, som kom ut på Kolofon forlag i 2008. Motto for den boka var: ”Det er ikke progressivt å være for velferdsstaten, men mot nasjonalstaten. Det er en selvmotsigelse”.

En fungerende velferdsstat forutsetter noe mer enn en rekke organiserte pressgrupper som krever stadig nye ytelser for sine klienter. Et fungerende demokrati forutsetter noe mer enn en rekke partier som kjemper for sine interesser. Her oppstår det lett en motsetning mellom ytere og nytere, i tillegg til at spørsmål som angår samfunnets langsiktige styring lett blir overskygget av kortsiktige interesser i stater som er ensidig individfokuserte.

Demokratiene vil stå overfor store indre utfordringer i kommende tiår, i tillegg til det som måtte finnes av ytre utfordringer fra diktatoriske stater.  Demokratiene utfordres i dag av sine egne idealer, i den grad disse ensidig fokuseres på like og rause rettigheter uansett lojalitetsmønster, en forståelse av kultur som opplevelsestilbud og en konsumpsjon som skal kompensere for svak identitet. Det hjelper ikke å definere denne livsstilen som superdemokratisk dersom den står i strid både med forutsetningene for fungerende demokratier og med en natur der ressurser er knappe og økologiske systemer har grenser.