Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

Amerikanerne er svært forskjellige fra oss: Hvorfor så religiøse ?

21.01.11

I USA ER RELIGION og politikk flettet sammen i en grad som må forundre en europeer. Ikke bare faller det naturlig at en politiker flagger sin religiøse tro på en måte som føles nesten skamløs for oss; det anses upassende, nærmest suspekt om en politiker ikke skulle ha en tro eller en konfesjonell tilknytning. Vil man vinne oppslutning ved et valg (og av valg er det mange, store og især små) må man si hvem man er. Og da kommer man ikke utenom å flagge religiøs tilknytning.

Skribent

Hans Fredrik Dahl

Kongressmedlem Gabrielle Giffords som ligger livstruende skadd på sykehus i Tucson, Arizona nå, tilhører en jødisk forsamling, det vet alle i USA. Av foreldrenes ulike religion valgte hun sin fars jødiske – det er alminnelig kjent. Men akkurat hvor hun hører hjemme, betyr ikke så mye, for de fleste hører hjemme i et trossamfunn og sier klart fra om hvilket. Men siden neste alle gjør det, vekker tilhørigheten liten oppsikt. Noen religionssamfunn peker seg likevel ut. Selvfølgelig: Christian Science er ikke uten en viss omtale. Mormonene vakt oppmerksomhet for sitt flerkoneri for et par generasjoner siden, men da det ble avskaffet kan man være mormoner like fullt som metodist, adventist, katolikk, jøde eller kopter, uten at det virker komisk eller aparte. Religiøs tilhørighet er like alminnelig og like lite å spøke med som rare navn, for eksempel. Det finnes mange merkelige navn i omløp i USA, men det anses høyst upassende å spøke enn si erter noen av den grunn. Ens religiøse tilknytning er en del av identiteten. Mens vi i Europa dyrker sekularismen som en slags religion, blir egentlig religiøs aktivitet ansett helt normalt i USA. Ekteparet Clinton, for eksempel, virker jo på oss helt sekularisert. Men nei, de har sitt kirkesamfunn. Obama og hans familie naturligvis også. Man kan mene hva man vil om det taktiske i politikeres valg av konfesjon og menighet. At George W Bush ble metodist, høyst uvanlig for en wasp (white anglo-saxon protestant) fra østkysten, var kanskje et valg han gjorde for å si tydelig fra om at han kvittet seg med flaska, som et skritt i karrieren. Hvem vet. Den rikspolitiske toppen svarer i så måte til grasrøttene i USA. Også på lavere nivå, ja helt ned i det lokale samfunn, er trostilhørighet ikke bare akseptert, men vanlig, i alle fall blant alle som vil spille en rolle i lokale valg og ombud. Og på samme måte som i rikspolitikken: man er godtatt uansett, bare man har en tilhørighet. Det finnes vel ikke noe land som til de grader lever opp til FNs erklæringer om trosfrihet.

DEN GRUNNLEGGENDE FORSKJELL til europeisk sekularisme skyldes sikkert historien. Det amerikanske samfunn har en spesiell bakgrunn, ikke sant. Det var jo behovet for fri religionsutøvelse som førte mange av emigrantene over havet, bort fra europeisk trostvang og statsreligion. Og når de kom til frihetens land med hver sin sterke tro, fra Russland i øst til Portugal i vest, så ble det nye landet selv et lappeteppe av fundamentalisme – av slovakiskse reformerte, franske hugenotter, sørtyske protestanter, greske jøder. Amerikanske småbyer ser derfor annerledes ut enn Europas. Mens europeiske har én og bare én kirke, ofte ganske stor også, preges de amerikanske av et utall av gudshus – kirker av alle konfesjoner, synagoger av ulike varianter, templer for alle slags sekter. I Norge har vi som regel kirken og bedehuset og synes det vitner om splittelse. Kom da og se på gudshusene i USA! Det hører med i dette bildet at amerikanske lokalkirker bærer en historie også ved den forfatning de er i. Noen ligger pene og pyntelige på nyslåtte plener eller bak velstelte busker, andre står skakke og skjeve ute på jordet eller befinner seg barmhjertig nedgrodd under alle tegn på forfall som skyldes ikke-bruk. Det er med kirker som med husene ellers i dette landet: hurtig bygd, hastig forlatt, preget av et samfunn i stor mobilitet.

DET KONFESJONELLE LAPPETEPPET har selv en historie som gjør USA svært forskjellig fra Europa. Emigrantene kom i store masser mellom grovt sagt 1830 og 1930. Som nye borgere av landet hadde de i første omgang liten tilhørighet til USA. De fleste forstod ikke en gang språket. I denne situasjonen holdt de ofte sammen, dannet språkfellesskap med egne organisasjoner og egne aviser. Det er beregnet at den fremmespråklige emigrantpressen var nesten like stor som den engelskspråklige ”yankee press”, som den ble kalt av innvandrerne. Emigrantpressen hører hjemme i det myldrende, amerikanske avisbildet, som allerede Alexis de Toqueville (1835) betraktet som en påfallende og egenartet drivkraft i utviklingen av det amerikanske demokratiet.”Amerika er avisenes land”, ble det sagt tidlig i denne prosessen. Emigrantpressen innenfor dette igjen, med aviser på innvandrerens eget tungemål, har spilt en stor rolle. Robert E. Parks undersøkelse fra rundt 1920 av spesielt den tyskspråklige pressen, er en klassiker i internasjonal sosiologi. En ny bok av den norsk-amerikanske professoren Odd Lovoll om den norskspråklige pressen i USA, viser at disse avisene spilte en dobblet rolle: de ga leserne identitet som opprinnelige nordmenn, samtidig som de hjalp dem til rette i det nye, fremmede landet.

AVISENE OG ORGANISASJONENE var fra 1800-tallet av nært knyttet til menighetene. Om vi bare ser på de norsk-amerikanske forhold i så måte, er de for sin tidlige historie utsprunget av de norske, lutherske menighetene, med aviser grunnlagt, utgitt og redigert av teologer. ”Det norske Amerika” er derfor likesom det svenske, danske, tyske, nederlandske, tsjekkiske, ungarske osv. strukturert rundt kirken og kirkesamfunnets språkfellesskap – og dermed med religionen som identitetsmarkør på en helt annen måte enn hjemme i Europa. Ut fra denne historiske bakgrunn kan vi også forstå hvorfor konfesjonene spiller så stor rolle. Emigrantenes språkfellesskap gikk i oppløsning ved at innvandrerne lære seg engelsk etter hvert, men også fordi myndighetene både på føderalt og statlig nivå fra og med Første verdenskrig satset på modellen ”the melting pot”, den sammensmeltede felleskulturen som identitetsmarkør for alle amerikanere. Dette siste ble i følge Lovoll drevet fram av trusselen om opprivende konflikter emigrantgruppene imellom som følge av verdenskrigens splittelse mellom Entente- og Sentralmakter. Spesielt tyske emigranter representerte her en fare som best kunne overvinnes med ideen om ”the melting pot” – som i sin tur første til nedgang for emigrantpressen i sin opprinnelige form. Aviser på engelsk språk kunne etter hvert leses av alle.

MEN TRO- OG MENIGHETSLIVET bestod som identitetsmerke for alle amerikanere – puritanere som katolikker, jøder som kalvnister, hugenotter som metodister, presbyterianere som gruntvigianere – etter hvert også for nye trosformer som oppsto i landet selv, som De siste dager hellige eller Scientologene. Menighetene har gitt den varige basis for kulturell identitet, uavhengig av den språklige utvikling. Troen gjør amerikanerne til amerikanere, motsatt Europa med sine statsunderstøttede prinsipper, hvor troens forvitring til fordel for de sekulære normer, fortsetter med uforminsket styrke.

 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH