1. søndag i advent

Øverst på ønskelisten til de eldre er å forbli selvstendig og uavhengig og å kunne stå på egne bein. ”Er det da enda noe jeg selv får lov å bestemme ?”, ropte biskop Gran noen dager før han døde, da en sykepleierske ble altfor hjelpsom etter hans smak.

Vi ønsker å gjøre våre egne valg, å følge våre egne veier. Det er ikke alltid lett – selv om man er yngre – for når ansvaret er stort og usikkerheten sniker seg inn, kan det fort bli for meget.

En slik spenning mellom det å ville være uavhengig og det å vite seg båret, er menneskets egen i følge Bibelen. På den ene siden går en sine egne veier fra fødselen av og gjør sine egne valg og tar sine egne

avgjørelser. Slik ble Adam – mennesket – i skapelseshistorien sendt ut i verden; satt på veien: Gjør det hendene dine finner å gjøre, og velg veier du mener å måtte følge.

Men samtidig med at du blir sendt ut, vet du deg også båret. Du må selv leve ditt liv, men du står aldri alene. Når alt går bra, glemmer du gjerne at du ikke er en “selfmade man”. Men når du famler i mørket, kommer det gjerne en bønn: Gud, hvor er du? Hjelp meg!

Jesajas tekst er skrevet ut fra en slik situasjon: En gang var vi i eksil og lengtet hjem: Vi hadde visjoner og store planer om hvordan vi kunne skape et nytt land med fred og rettferdighet; et sted hvor alle ville ha det godt og være lykkelige. Vi er dradd tilbake hit, men vår drøm er ikke blitt virkelighet - eller rettere sagt: Vi har ikke realisert drømmen vår. Hva er grunnen? Jesaja stiller oss dette spørsmålet. Vi har gått våre egne veier og latt oss lede av våre visjoner. Men har vi også vært klar over at vi er blitt båret? Har vi ikke stolt alt for meget på oss selv? Er vi ikke kommet ut av balanse? Han minner oss om at det i salme 126 ikke står: ”Når vi vender tilbake fra vårt eksil”; men ”Da Herren førte Sions fanger hjem (…) Ja, Herren har gjort store ting mot oss.”  ”Herre, du er da vår far; Vi er leire, og du har formet oss, alle er vi et verk av din hånd.” (Jes. 64,7).

Gud er den som alltid er til stede. Det er opp til oss å finne en plass for Ham, slik at vi kan erfare hans nærvær.

Der hvor Jesaja minner oss om at Gud bærer oss som Skaper, fremstår Salme 80 som en bønn hvor Gud bærer oss som en hyrde. Gud drar sammen med oss, lever med oss. Han er ikke bare til stede; Han bryr seg aktivt om oss. Salmen er skrevet i en tid hvor denne tilstedeværelse ikke mer blir erfart som sådan. Istedenfor å føle oss beskyttet, opplever vi å bli overlatt til villsvin.  Verden virker kaotisk, og vi føler oss som maktesløse tilskuerne.

Salme 80 vil minne Gud om at Han alltid har vært en hyrde for sitt folk og samtidig en vindyrker som med kjærlig omsorg har plantet om vinstokken fra Egypt til et nytt land, slik at den i frihet kunne vokse og blomstre. Vær med oss, Herre, slik Du var til stede den gangen.

”Det er om natten at det er godt å tro på lyset”, skriver dikteren Edmond Rostand i Chantecler (1910).  Når vi tenner det første lys på adventskransen, innebærer det et løfte om at lyset skal komme til verden.

Amen - eller for de tålmodige:

Jesaja ber i den første lesningen om at Gud skal vende om til oss; mens Jesus i evangeliet ber oss om å vende om til Gud.

“Du, Herre, er vår far, fra gammel tid er ditt navn vår forløser. Herre, hvorfor fører du oss bort fra dine veier? (…) Vend om for dine tjeneres skyld (…) Du er da vår far! Vi er leire, og du har formet oss, alle er vi et verk av din hånd,” ber og bønnfaller Jesaja. Mens Jesus formaner oss:” Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne.”   

I disse ord fra Jesaja og Jesus ligger kjernen – sjelen – til adventstiden forfattet.

Advent innebærer å tro at Gud er vår far og forblir vår far uansett hva vi så har holdt på med.

Advent innebærer også at vi kommer tilbake på  vår vei, vender oss om og betror oss til Gud, fordi vi er et verk av Hans hender.

Advent er også å være våken, vente på Guds komme i oss og midt iblant oss.

Advent er altså å holde utkikk etter Guds rike og samarbeide med Ham for at dette kjærlighetens rike blir virkelighet.

Advent betyr altså vente i dobbelt forstand: Vi venter på Gud, men Gud venter også på oss.

Han venter på oss; at vi tar ansvar for hans skapelse og tar Hans verk i våre hender.

Han venter på vårt smil som Han vil vise menneskene.

Han venter på vår hjelp og trøst som han vil være for de fattige, syke og utstøtte.

Han venter på våre hender som er Hans hender, våre føtter som er Hans føtter, på våre øyne og ører som er Hans øyne og ører. Hender for å hjelpe, føtter for å gå til dem som lider nød; Øyne til å se og ører til å høre hvor det er nød, sorg og smerte.

Han venter på oss…. På at vi gjør Ham synlig for all verden – alle syv milliarder mennesker. ”Du er da vår far, Herre! Vi er leire, Han har formet oss, alle er vi et verk av din hånd.”

1. søndag i advent B år 27. november 2011  

Jesaja 63, 16b-17.19b  64,1a.3-7; Salme 80; I Kor 1,3-9; Mk 13,33-37