En gylf til besvær

Der Spiegel brakte for en tid siden et forsildebilde av en høy katolsk prelat med ånden på gylfen. Bildet trengte ingen tekstforklaring. Alle tyskere skjønte straks hva det dreide seg om, for i Tyskland har avsløringene av pedofile overgrep og annen fandenskap i kirkelige kretser vært grundigere enn i de fleste andre land.

Derfor er det litt underlig at pave Bendikt XVI med sin bakgrunn som den tyske kardinal Ratzinger ikke har hÃ¥ndtert disse sakene bedre, eller kanskje vi heller burde si: Hans omgivelser, det apparat som skulle tjene ham, har ikke fungert. Inkurien er jo Vatikanets embedsverk; det som styrer det pavelige diplomati og tar seg av en lang rekke viktige saker.

Vatikandiplomatiet kjenner jeg fra mine arbeidsår i det kommunistiske Europa. Dengang var den pavelige nuntsius en særdeles intelligent og velinformert kilde, og det gjorde ikke mine møter med slike menn dårligere at samtalen ofte ble ført over et glass utsøkt vin og god mat.

Men den siden vi har sett av Inkurien i det siste, har ikke vært overbevisende. Vatikanet eller rettere sagt Paven mÃ¥ gjerne gjøre krav pÃ¥ ufeilbarhet, men deres PR-hÃ¥ndtering av overgrepssakene har vært alt annet enn ufeilbar. Kanskje var det noen som trodde at dette fortsatt kunne dysses ned, slik kirken har hatt for vane i lange tider. Kanskje var det prester som ikke hadde empati til Ã¥ sette seg inn  i ofrenes situasjon og som trodde at alt ville være senket i glemselens hav bare overgriperen ble flyttet pÃ¥.

Denne malpraksis vitner ikke bare om dårlig PR-håndtering. Det stikker dypere. Det røper et forkvaklet syn på seksualitet, noe den katolske kirke deler med de fleste religioner, bortsett fra jødedommen og budhismen. De kristne kirker er etter min mening seksual-fiksert.

Sex er noe som brukes av menn til Ã¥ fÃ¥ kontroll over samfunnet, særlig over kvinnene. I ekstreme tilfeller som islamistene i Iran og Afghanistan blir kvinner som er blitt voldtatt, steinet, ikke voldtekstmennene. Det er selvsagt ren hersketeknikk. NÃ¥r hekser i sin tid ble brent pÃ¥ bÃ¥let mens prester korset seg over det stakkars offer, var det ogsÃ¥ en form for hersketeknikk der det seksuelle var en viktig ingrediens.

Forklaringen pÃ¥ overgrepene i kirken er ikke sÃ¥ enkle som enkelte forstÃ¥segpÃ¥ere vil ha det, nemlig at prester mÃ¥ leve i sølibat. De protestantiske kirker har ikke sølibat, mens ogsÃ¥ der er det mange stygge overgrep. Etter 1945 da det kom store flyktningegrupper til Vest-Tyskland, blant dem mange barn, ble det begÃ¥tt systematiske overgrep av bÃ¥de katolske og evangelisk-lutherske prester i barnehjemmene, og dette ble holdt skjult av kirkelige og verdslige myndigheter. Vi har i Tyskland bare sett begynnelsen til avsløringene. Det er grunnenn til at de evangelisk-lutherske ligger sÃ¥ lavt i landskapet og ikke har kastet seg pÃ¥ sine høye hester.

I frikikrkesamfunn og sekter er seksuelle overgrep mot mindreÃ¥rige og mot kvinner i sin alminnelighet ingen sjeldenhet. Tenk bare hva pÃ¥ hva som har hendt pÃ¥ norske barnehjem og pÃ¥ internatskoler for misjonærbarn. Det meste er blitt dysset ned. Det skjer fortsatt at forstandere og predikanter blir vernet etter slike overgrep. Og i disse kretser hersker det jo ikke noe sølibat, men sex som synd defineres av allmektige ledere og de bruker det som et hersketeknisk middel. I de ortodokse kirker kan prester gifte seg dersom de ikke vil bli bisper eller tilhører spesielle munkeordener, men ogsÃ¥ der er det overgrep mot kvinner og mindreÃ¥rige. Dette er altsÃ¥ et alment problem i den religiøse verden.

Det er vanskelig og endog umulig for utenforstående å ta stilling til de beskyldninger som rettes mot enkelte prester og munker. Men det blir helt galt når en tidligere kulturminister og fremtredende katolikk frikjenner en god venn som er kjent både som munk, forfatter og kåsør. Angivelig skal det være sinistre kretser i den norske katolske kirke som står bak. Jeg har ingen sans for konspirasjonsteorier og synes at en tidligere politiker ikke bør felle en dom som egentlig er opp til påtalemyndighetene og til kirkens ledelse. Her fester jeg større lit til vår biskops judisium enn til en tidligere kulturminister.

Det er ikke feigt å la være å ta ensidig stilling i saker man ikke kjenner fullt ut. I det ligger det hverken en frikjennelse eller en fordømmelse. For meg, som har vært så heldig å få 15 barnebarn og tre oldebarn, dreier det seg til syvende og sist om respekt for Guds små og forsvarsløse skapninger. En slik forbrytelse mot mindreårige er himmelropende. Det er dette alvor som jeg synes er blitt borte både i mediedekning og i mye av debatten innad i Kirken.

Det dreier seg ikke om vÃ¥rt syn pÃ¥ homofile. Diskriminering og fordømmelse av homofile tar jeg absolutt avstand fra. Man skal ikke blande sammen homofili og pedofili. Homser var den tredje gruppe etter jøder og sigøynere som nazistene skulle utrydde bare fordi de var det de var. Behandlingen av homofile i vÃ¥r tid, enten  det er i islamittiske land, i det erkekatolske Øst-Europa eller i det like erkeortodokse Russland og Romania er blitt en litmustest pÃ¥ samfunnets grad av demokrati og humanisme.

I et moderne, opplyst samfunn er pedofili, ikke homofili en forbrytelse. Hvis man som jeg tror at nesten alt og alle er skapt av Gud, så er også homofile med sine legninger Guds skapninger. Pedofile er det fanden selv som har skapt.