Randbemerkninger til overgrepsdebatten

Den katolske kirke har i noen år vært i et veritabelt stormvær, som har kretset rundt geistliges seksuelle overgrep mot barn og unge. Det startet i Boston, spredte seg til andre amerikanske stater, fór over til Irland og har senere feid over Europa. Norge unngikk ikke vindkastene. Det startet med Müller-saken og senere er andre saker meldt inn. Pollestad-saken er i denne forbindelse uinteressant og burde ikke hatt offentlig interesse, langt mindre gjøres til gjenstand for politietterforskning.

Felles for de egentlige overgrepssaker er at de er gamle, til dels svært gamle. Det bør ingen søke trøst i. Den internasjonale bølgen av slike saker vitner om at vi står overfor et alment problem i kirken. Dessuten er det neppe skjedd noen endringer – strukturelle eller menneskelige – som skulle tilsi at problemene ikke eksisterer i dag. Denne antakelse styrkes av det faktum at traumatiserte ofre erfaringsmessig vil ha vanskelig for å snakke om overgrepet og overgriperen nær innpå ugjerningen – det er enklere når elendigheten er kommet på avstand. En annen sak er at den omfattende debatt og oppklaring av gamle saker som nå foregår, og de grep kirken forventes å måtte ta, kan ha en preventiv effekt.

Før jeg går videre, må jeg nevne at det vekker ubehag hver gang jeg registrerer et forsvar for geistliges overgrep som understreker at pedofili og overgrep mot mindreårige er mer utbredt i familier og andre miljøer enn de kirkelige. Her er det bare å si: Det skulle da bare mangle! I debatten har noen også reist spørsmål ved hensiktsmessigheten av sølibatkravet for menighetsprester. Dette kravet medfører at presten kan hengi seg fullt og helt til sin gjerning og har betydd mye for menighetene og kirken. Men det kan neppe utelukkes at sølibatkravet kan rekruttere enkelte personer med en seksuell skjevutvikling, som søker tilflukt i et krav om å være seksuelt avholdende, og som kanskje heller ikke fullt ut har det rette kall. Dette vet jeg ikke, men kirken må være åpen for en slik debatt.

Biskop Bernt Eidsvig har stått oppreist i stormkastene, til tross for mange år med et fjernt forhold til den tabloide pseudovirkelighet – den som søker drama og til dels konstruerer drama og konflikt. Denne gang hadde imidlertid media en ”god” sak å bygge på. En tragisk sak for ulike aktører, men naturligvis mest for overgrepsofrene. Her kan det være nyttig å minne om at biskopen har vært i vinden før – for lenge siden. Han ble som ung teologistudent arrestert i Moskva for å ha demonstrert for vern av menneskerettighetene. Det var mer enn det kommunistiske diktaturet kunne tåle. Den risikoen tok unge Bernt. Heldigvis gikk det ganske godt – det ble noen få måneder i fengsel, ikke flere år i sibirsk tvangsarbeid. Etterpå skrev han en bok om opplevelsen. I den forbindelse skrev min onkel, dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn, følgende i en artikkel i daværende Arbeiderbladet 4. juni 1977:
”I en bok som fikk både noen lovende og noen temmelig brydde anmeldelser i norsk presse, kom Bernt Eidsvig overbevisende gjennom til leseren – som menneske. Han hevder å vite hva han gjorde, og hvorfor. Hans fremferd i Moskva var en overveid protest, og han var innstilt på om nødvendig å betale protestens høye pris. Så vel praktisk opplegg som politisk vurdering kunne diskuteres. Men motivet var menneskerettighetene, den subjektive trang til selv å gjøre noe med midler som fysisk ikke kunne skade noe annet menneske.”

Senere konverterte han til katolisismen, ble presteviet og munk og altså nå markant biskop. I den aktuelle strid har Bernt Eidsvig vist både mot, klokskap og menneskelighet. I og med at Müller-saken var utgangspunktet for den norske mediestormen mot den katolske kirke, bør ingen undre seg over at biskopen tidlig var ute med å understreke betydningen av diskresjon om hva som blir betrodd en prest i sjelesørgerisk sammenheng – i første rekke gjennom skriftemålet. Etter det vi har fått opplyst, var situasjonen i den saken nettopp at offeret hadde betrodd seg til en prest i en sjelesørgerisk samtale. Offeret var dessuten en voksen person, som ikke ønsket å politianmelde forholdet. Riktignok kan politiet sette i gang etterforskning uavhengig av en anmeldelse, men er offeret ukjent, og gjerningsmannen varig har forlatt landet, er det lite å oppnå. Forholdet var for øvrig strafferettslig foreldet.

I Müller-saken ble altså overgriperen etter hvert kjent for offentligheten og derved for politiet. Mer vanlig vil det være at offentligheten overhodet ikke blir kjent med det overgrep som enten gjerningsmannen selv eller et offer har betrodd en prest i et skriftemål eller annen sjelesørgerisk samtale. Etter katolsk lære og tradisjon vil presten her ha en absolutt taushetsplikt. Dette har den norske opinion begrenset forståelse for. Således var politikere raskt ute med å understreke den straffesanksjonerte plikten til å anmelde eller på annen måte søke å avverge visse typer alvorlige forbrytelser, som for eksempel seksuelle overgrep mot barn, og plikten til å forhindre at en uskyldig blir dømt. Disse plikter går etter norsk lov foran enhver taushetsplikt. Representanter for den norske kirke var gjennomgående tause i denne debatten – de bøyer vel hodet lydig for sin statlige velgjører.

Ved første øyekast kan det absolutte katolske standpunktet virke kynisk, og det er ikke vanskelig å konstruere eksempler hvor det synes sterkt urimelig at presten ikke avverger et kommende alvorlig overgrep mot barn, i første rekke ved å varsle politiet. Ved nærmere ettertanke vil kanskje noen og enhver ane at standpunktet kan ha gode grunner for seg, selv om det – i alle fall teoretisk – kan bringe presten i konflikt med den norske straffeloven.

Det er nemlig lite tvilsomt at den ubetingede taushetsplikten for opplysninger mottatt i sjelesørgerisk sammenheng, gir katolske prester en enestående mulighet til å hindre overgrep. Nettopp fordi den potensielle overgriper, som ønsker å betro seg til et menneske han kan stole på, er klar over at presten ikke kan røpe en eneste av betroelsene, tør han å henvende seg til presten med sine alvorlige anliggender. Alternativet var å avstå fra å meddele seg – med den risiko det medfører. I den sjelesørgeriske samtale, normalt et skriftemål, vil presten ha flere muligheter til å påvirke vedkommende til å la være å forgripe seg. Han kan lodde dybden i personens anger for begåtte synder, og – om nødvendig – holde tilbake absolusjonen. Presten kan videre veilede om profesjonelle hjelpetilbud eller råde personen til å melde seg til politiet, for å fortelle både om begåtte forbrytelser og slike det kan være overhengende fare for. I det hele er det en gylden anledning for presten til å legge hele sin autoritet og klokskap inn i samtalen med den mulige overgriper, og således til å få vedkommende inn på rett spor. Og en prest som får faretruende opplysninger i et skriftemål, vil også – uten å røpe betroelsen og personen som har kommet med den – ha visse muligheter til å hindre at skader oppstår. Det skal ikke så mye fantasi til for å forstå at slike muligheter kan foreligge, uten at jeg sier mer om det.

Noen vil kanskje tro det er urealistisk å vente at presten kan ha en slik god innflytelse i en samtale med et menneske med farlige tilbøyeligheter. Men da glemmer man selve utgangspunktet, nemlig at en overgriper, eller potensiell sådan, har oppsøkt presten fordi han angrer sine synder eller ønsker prestens råd om sitt livs innerste og dystreste hemmeligheter. Og det ville ingen gjøre om han ikke allerede var et troende kristenmenneske, eller i alle fall en som oppriktig søker Gud. Jeg ser derfor ingen grunn til å tvile på at den absolutte diskresjon om sjelesørgeriske betroelser, gjennom historien har bidratt til å hindre mange og alvorlige overgrep og andre forbrytelser. Kirkens tradisjon bygger også på dette området på dyp visdom.

Men denne visdom synes vanskelig å fatte for norske politikere, som ønsker katolske prester straffet for brudd på avvergingsplikten i straffelovens § 139, eventuelt for overtredelse av § 172, som pålegger enhver å hindre at en uskyldig blir straffedømt. Disse plikter går som nevnt foran enhver form for taushetsplikt. Av grunner det fører for langt å gå inn på her, anser jeg det urealistisk at konflikten mellom den absolutte taushetsplikten for katolske prester og norsk straffelov vil komme på spissen. En strafforfølgning av presten kan man trygt se bort fra. Men dersom en katolsk geistlig skulle komme i en slik konfliktsituasjon, har han ikke annet valg enn å ta den verdslige straffen for brudd på loven, med andre ord velge sivil ulydighet. Også på dette punkt har biskop Bernt vært forbilledlig klar. Han har jo dessuten tidligere sittet i et verre fengsel enn dagens norske!

Men hva da med politianmeldelse av alvorlige overgrep – er det da aldri aktuelt? Jo, det vil ofte være både riktig og påkrevet. Generelt vil jeg si at hvor det foreligger begrunnet mistanke om et relativt alvorlig overgrep, fortrinnsvis mot barn og unge, og forholdet ikke med sikkerhet kan sies å være strafferettslig foreldet, bør kirken gå til anmeldelse av forholdet. Men da taler vi om andre situasjoner enn når opplysningene om overgrepet fremkommer i sjelesørgerisk sammenheng. Og slike kan lett tenkes å foreligge. Eksempelvis kan offeret rett og slett fortelle om overgrepet til en prest, uten at sammenhengen tilsier at det foreligger en taushetsplikt. Dersom synderen er en kollega av den presten som får opplysningen, kanskje endog en kollega av høyere geistlig rang, oppstår naturligvis en delikat situasjon. Tilsvarende om en nonne ved en tilfeldighet oppdager at presten misbruker en ung elev eller ministrant og rapporterer dette til biskopen. Det er særlig i slike situasjoner kirken har gjort seg skyldig i forsømmelser og alvorlige feilvurderinger.

I stedet for ubetinget å stille seg på det lidende offerets side, har kirken vært opptatt av å beskytte overgriperen og kirkens anseelse. Overgrepet er blitt dysset ned, offeret bedt om å tie, og overgriperen flyttet til prestetjeneste et annet sted, endog et sted hvor det er anledning til nye overgrep. Som den tenksomme teologen Eskild Skjeldal skrev i Klassekampen 6. mai, er det ikke den hellige alminnelige(katolske) kirke – den som uttrykkes ved Guds folk og Kristi legeme – som her viser seg frem, men en syndig kirke. Skjeldal uttrykker seg slik:
”Men når strukturen får bli hellig, ser vi at Kirkens rykte blir viktigere enn ofrene. Det er svært alvorlig og kan lede til systemisk umoral: I en slik ekklesiologisk hybris er det strukturen og hierarkiet som beskyttes fremfor alt, ikke enkeltindividet.”

Dette kan jeg uten videre istemme. Det er om dette store kirkelige feilgrepet det interne oppgjør i kirken nå står. Det er grunn til å tro på en gjennomgripende renselse. Endog fra Vatikanet, som i høy grad trenger fornyelse og foryngelse, er det kommet retningslinjer om politianmeldelse av overgrep i kirkelig sammenheng. Og pave Benedikt har nylig uttalt – om jeg har forstått ham rett - at for ofrene er det ikke tilstrekkelig med unnskyldninger, de trenger også rettferdighet. Ved ankomsten til Portugal sa han også at kirkens farligste fiender kommer innenfra, fra dens egne syndere, og ikke fra personer utenfor kirkens fellesskap.

Dette er lovende tale. Så får tiden vise hvor dyp og gjennomgripende renselsen blir. Kirken trenger i denne tid vår alles forbønn, mer enn på meget lenge.