7. søndag i påsketiden - Enhet og mangfold

Søndagens evangelium er slutten på Jesu avskjedstale hos Johannes (kap.13-17), og som hvert år blir lest i sin helhet Skjærtorsdag. Teksten i dag (Joh 17,20-26) kalles" Jesu offerbønn" der han gir uttrykk for sin siste vilje før han går døden i møte.

[se gjerne H2Onews audiovisuelle sider, for 7. søndag i pÃ¥sketiden] 

Jesus ber her Faderen om at vi alle må være ett.. Det er er maktpåliggende for ham å understreke viktigheten av enhet i mellommenneskelige forhold. Teksten er en yndet lesning når vi, sammen med våre ortodokse og protestantiske brødre og søstre, møtes for å be for de kristnes enhet. Men den gjelder også i høy grad enheten i den katolske Kirke. Vi er langt fra å være enige innenfor våre egne rekker, noe vi stadig konstaterer i debattene som pågår.

La oss imidlertid slå fast at det å være én ikke betyr å være ens. Når Jesus ber om enhet, vil det også si å akseptere og ha respekt for anderledes tenkende. Det å være forskjellig kan også være en rikdom til felles beste. Dette opplever vi i mange av livets forhold, og selv om vi gjerne sier at "like barn leker best", kan for eksempel vi som lever i kloster ofte oppleve at nettopp det å ikke være like tvertimot, kan berike felleskapet. Dette gjelder også i et samliv der to mennesker, til tross for at de har valgt hverande, utfyller hverandre nettopp ved sin forskjellighet.

I Jesu bønn er enhet et tegn for verden. "for at verden skal forstå at du har sendt meg." Denne enhet er først og fremst en gave fra Gud som er gitt de troende til del. Når de kristne strides seg imellom, er det derfor mot Guds vilje og et motsigelsens tegn for verden. Selvsagt er det lov ikke å samme mening om alt og alle, men det skal aldri utttrykkes ved hat og bitterhet. Den skitttentøyvask vi har opplevet i media den siste tiden, har lite å gjøre med kristne verdier. Vi skal alle være forsiktige med å kasteden første sten.

I messens kirkebønn ber vi Gud om ikke å se på våre synder, men på Kirkens tro. De mennesker Jesus valgte til å følge ham, var også syndere. Judas forrådte ham, og Peter på hvem han bygget Kirken, fornektet ham. De andre disiplene stakk av da det røynet på. Dette kan skuffe oss, men på samme tid være til trøst når vi ser på oss selv. Vi er også syndere, men Kristus har likevel valgt å virke gjennom oss. Det er de troende som er Kirken, Guds folk på vandring. Det er derfor Jesus ber for alle som gjennom tidens løp vil komme til tro på ham.

Når det 2.Vatikankonsil kaller Kirken for "Guds folk", er det for å understreke at Kirken ikke først og fremst er presteskapet, men at alle døpte har del i det vi kaller "det alminnelige prestedømme". Dette vil si at vi som kaller oss kristne har ansvar for Kirkens vekst og enhet. Det kan være lett å skylde på "de gamle herrene i Rom" - selv om heller ikke de er feilfrie - når kritikken raser som verst mot Kirken. For vi er alle ansvarlige for at Kirkens budskap forkynnes i overenstemmelse med hva Kristus lærte. Et budskap om tilgivelse og forsoning, om fred og nestekjærlighet.

Det er denne Kirke jeg ønsker å være en del av. Der enhver kan føle seg hjemme og fritt gi uttrykk for det en mener. Men det er også en Kirke som er underveis, og som ikke har svar på alt. Som ofte stiller flere spørsmål enn hva den får svar på.

Vi skal snart feire pinse, en begivenhet der mangfoldet kommer til uttrykk i fullt monn. I lesningen fra Apostlenes gjerninger hører vi at Den hellige Ånd kom over mennesker fra alle himmelstrøk, og at alle forkynte Guds storverk på sitt eget tungemål. Det er det som er Kirkens vesen, et sted der det er plass for vår ulikhet, men der vi alle er kalt til å forkynne Kristi budskap - i enhet og mangfold…

God søndag!

Sr.Mette Andrésen,op