6. søndag i påsketiden

I dagens første lesning fra Apostelgjerningene hører vi en flott uttalelse fra apostlene under det såkalte Jerusalemkonsilet i år 50: ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn det følgende ...”.

[se gjerne H2Onews audiovisuelle sider, for 6. søndag i påsketiden] Joh 14,23-29  

Dette gjaldt konflikter som med tiden ble løst. Men senere er det stadig kommet til konflikt mellom mennesker som ønsket å holde fast med den praksis de hadde vendt seg til, og andre som i dette konsilets ånd ikke ønsket å pålegge folk noen byrder som ikke var strengt nødvendige. Konfliktene i Kirken i dag dreier seg om akkurat det samme. Men problemet er bare at de som påberoper seg den Hellige Ånds støtte for sine synspunkter møter andre som er like overbevist om at den Hellige Ånd er på deres side. Og hvis læreembetet (som skal ledes i samsvar med den samme Hellige Ånd) holder fast på tradisjonen, er det helt i tråd med dette embetets oppgave: å være Kirkens levende hukommelse når den minner alle om hva som er innholdet i Guds åpenbaring for oss.

Mange oppfatter vår Kirke som noe rent institusjonelt – snarere enn et møte med Kristus. Derfor oppfatter de heller ikke Kirken som en kilde til glede over den Hellige Ånds nærvær hos de troende. Men på denne måten kan man ikke leve kristendommen som et stadig nytt møte med Gud: en Gud som taler til oss, nærmer seg oss, slutter vennskap med oss.

Hvis vi finner frem til Gud som et personlig sentrum i livet vårt, vil vi forstå alle de andre, mer eller mindre ytre tingene. Da vil de ikke lenger tynge oss ned og plage oss med sin detaljrikdom. Vår katolske kristendom står ikke i motsetning til vår forstand og til samfunnets moderne forbedringer. Men den står i motsetning til det altfor materialistiske og tekniske samfunn hvor den menneskelige, moralske og religiøse kunnskap blir skjøvet ut på en sidelinje, og ikke lenger leder oss i vår livsførsel. Kirken har gjort nyttige erfaringer gjennom sitt liv i nesten 2000 år, og disse erfaringene må dagens mennesker forsøke å sette i sammenheng med deres eget liv. Da kan de enkeltes liv få den nødvendige tyngde og mening.

Etter denne første lesning som handler om menneskers praktiske avgjørelser i moralspørsmål på et møte i byen Jerusalem, kommer annen lesning fra Johannes Åpenbaring som en klar kontrast. Her dreier det seg om en visjon, et bilde av Guds hellighet i form av den hellige by Jerusalem som er steget ned fra himmelen. Byen inneholder nå elementer fra både Det gamle og Det nye testamente, men mangler noe som engang var kjernen, nemlig tempelet. Det er erstattet av Guds og Kristi herlighet som skinner over det hele. Et tempel av sten er blitt erstattet av Treenighetens levende nærvær.

Dette levende nærværet er emnet for dagens evangelium. Jesus visste at hans fravær ville bli en meget vanskelig periode for disiplene. Han ville forlate dem for å gå til Faderen, og så skulle han være et skinnende lys for dem fra sin stilling ved Faderens høyre hånd. Jesu tid på jorden hadde vært kortvarig. Hvordan skulle hans tilhengere klare denne overgangssituasjonen til en langvarig periode uten den synlige Jesus Kristus?

Jesus lover å sende Talsmannen, den Hellige Ånd, som den store hjelper: ”Han skal undervise dere om alt og la deres minnes alt jeg har sagt.”

Minnes alt jeg har sagt: Det er jo faktisk det samme som er Kirkens oppgave. Disse minnene skal få oss til å forstå, på samme måte som Det nye testamente forteller at disiplene stadig kom til å huske steder i Skriften som kunne være til hjelp for å skjønne det som skjedde. Gjennom tradisjonen og læreembetet skal Kirken under den Hellige Ånds veiledning minne om alt hva Jesus Kristus har sagt og gjort, og anvende denne innsikten på dagens spørsmål og menneskers livsproblemer i vår tid. Kristus skal komme tilbake. Livet vårt er ikke bare noe midlertidig uten fremtidsperspektiver. Det er rettet mot noe som skal skje i fremtiden, er en forberedelse til noe større. En kristens liv må bestå i å ta imot Guds fred som er gitt oss – ”min fred gir jeg dere”. Vi har fått en gave som verden ikke kan gi, og denne gaven skal holde angst og uro borte fra oss og gi kristenlivet et særpreg som kan bety noe, for oss selv og andre.