Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.
I dagens fĂžrste lesning fra Apostelgjerningene hĂžrer vi en flott uttalelse fra apostlene under det sĂ„kalte Jerusalemkonsilet i Ă„r 50: âDen Hellige Ă nd og vi har besluttet ikke Ă„ legge noen annen byrde pĂ„ dere enn det fĂžlgende ...â.
[se gjerne H2Onews audiovisuelle sider, for 6. sÞndag i pÄsketiden] Joh 14,23-29
Dette gjaldt konflikter som med tiden ble lÞst. Men senere er det stadig kommet til konflikt mellom mennesker som Þnsket Ä holde fast med den praksis de hadde vendt seg til, og andre som i dette konsilets Änd ikke Þnsket Ä pÄlegge folk noen byrder som ikke var strengt nÞdvendige. Konfliktene i Kirken i dag dreier seg om akkurat det samme. Men problemet er bare at de som pÄberoper seg den Hellige à nds stÞtte for sine synspunkter mÞter andre som er like overbevist om at den Hellige à nd er pÄ deres side. Og hvis lÊreembetet (som skal ledes i samsvar med den samme Hellige à nd) holder fast pÄ tradisjonen, er det helt i trÄd med dette embetets oppgave: Ä vÊre Kirkens levende hukommelse nÄr den minner alle om hva som er innholdet i Guds Äpenbaring for oss.
Mange oppfatter vĂ„r Kirke som noe rent institusjonelt â snarere enn et mĂžte med Kristus. Derfor oppfatter de heller ikke Kirken som en kilde til glede over den Hellige Ă nds nĂŠrvĂŠr hos de troende. Men pĂ„ denne mĂ„ten kan man ikke leve kristendommen som et stadig nytt mĂžte med Gud: en Gud som taler til oss, nĂŠrmer seg oss, slutter vennskap med oss.
Hvis vi finner frem til Gud som et personlig sentrum i livet vÄrt, vil vi forstÄ alle de andre, mer eller mindre ytre tingene. Da vil de ikke lenger tynge oss ned og plage oss med sin detaljrikdom. VÄr katolske kristendom stÄr ikke i motsetning til vÄr forstand og til samfunnets moderne forbedringer. Men den stÄr i motsetning til det altfor materialistiske og tekniske samfunn hvor den menneskelige, moralske og religiÞse kunnskap blir skjÞvet ut pÄ en sidelinje, og ikke lenger leder oss i vÄr livsfÞrsel. Kirken har gjort nyttige erfaringer gjennom sitt liv i nesten 2000 Är, og disse erfaringene mÄ dagens mennesker forsÞke Ä sette i sammenheng med deres eget liv. Da kan de enkeltes liv fÄ den nÞdvendige tyngde og mening.
Etter denne fÞrste lesning som handler om menneskers praktiske avgjÞrelser i moralspÞrsmÄl pÄ et mÞte i byen Jerusalem, kommer annen lesning fra Johannes à penbaring som en klar kontrast. Her dreier det seg om en visjon, et bilde av Guds hellighet i form av den hellige by Jerusalem som er steget ned fra himmelen. Byen inneholder nÄ elementer fra bÄde Det gamle og Det nye testamente, men mangler noe som engang var kjernen, nemlig tempelet. Det er erstattet av Guds og Kristi herlighet som skinner over det hele. Et tempel av sten er blitt erstattet av Treenighetens levende nÊrvÊr.
Dette levende nÊrvÊret er emnet for dagens evangelium. Jesus visste at hans fravÊr ville bli en meget vanskelig periode for disiplene. Han ville forlate dem for Ä gÄ til Faderen, og sÄ skulle han vÊre et skinnende lys for dem fra sin stilling ved Faderens hÞyre hÄnd. Jesu tid pÄ jorden hadde vÊrt kortvarig. Hvordan skulle hans tilhengere klare denne overgangssituasjonen til en langvarig periode uten den synlige Jesus Kristus?
Jesus lover Ă„ sende Talsmannen, den Hellige Ă nd, som den store hjelper: âHan skal undervise dere om alt og la deres minnes alt jeg har sagt.â
Minnes alt jeg har sagt: Det er jo faktisk det samme som er Kirkens oppgave. Disse minnene skal fĂ„ oss til Ă„ forstĂ„, pĂ„ samme mĂ„te som Det nye testamente forteller at disiplene stadig kom til Ă„ huske steder i Skriften som kunne vĂŠre til hjelp for Ă„ skjĂžnne det som skjedde. Gjennom tradisjonen og lĂŠreembetet skal Kirken under den Hellige Ă nds veiledning minne om alt hva Jesus Kristus har sagt og gjort, og anvende denne innsikten pĂ„ dagens spĂžrsmĂ„l og menneskers livsproblemer i vĂ„r tid. Kristus skal komme tilbake. Livet vĂ„rt er ikke bare noe midlertidig uten fremtidsperspektiver. Det er rettet mot noe som skal skje i fremtiden, er en forberedelse til noe stĂžrre. En kristens liv mĂ„ bestĂ„ i Ă„ ta imot Guds fred som er gitt oss â âmin fred gir jeg dereâ. Vi har fĂ„tt en gave som verden ikke kan gi, og denne gaven skal holde angst og uro borte fra oss og gi kristenlivet et sĂŠrpreg som kan bety noe, for oss selv og andre.

