Seksualitet og sølibat

Med sin første Encyklika ”Deus caritas est” har pave Benedikt som utgangspunkt for sitt pontifikat satt Kirkens ”kjernekompetanse”, nemlig kjærligheten, som grunnlag for alle andre refleksjoner og betraktninger.

Primært fører han oss inn i troens mysterium om Treenigheten, som er et kjærlighetsmysterium, og så videre til menneskene, som er skapt i Guds bilde og som er kalt til å delta i Guds eget vesen, som er kjærlighet.

Uten frykt tar paven opp vanskelige spørsmål om seksualitet og eros, men ikke for å fordømme den, men for å oppvurdere kropp og erotikk idet han tegner et helhetsbilde av menneskene, hvor kjærligheten til Gud og kjærligheten til menneskene er en uatskillelig enhet. Paven, som beskriver det høyeste idealet, er seg hele tiden bevisst at ordet kjærlighet er et av de mest brukte og misbrukte ord i vår tid.

I anledning sitt besøk i Tyskland har paven invitert til dialog mellom ”tro og fornuft”, og i sin tale til 4000 deltagere på en konferanse for medlemmer av Romas bispedømme (06.06.06), oppfordrer han prester og pedagoger til å ta ungdommens mange spørsmål på alvor. ”Dere må hjelpe dem til å finne kristendommens evig gyldige svar, slik at de til slutt kan gjøre dét ene svar til sitt, det som er Jesus Kristus.”

”Kjærligheten er en stor ting, men den må gå opp til sitt utspring, den må vende tilbake til sitt opphav, flyte tilbake til sin kilde for derfra å velle frem. Av alle sjelens bevegelser, dens følelser og affeksjoner, er kjærligheten den eneste som lar skapningen svare sin Skaper, om ikke som til sin likemann, så i det minste i en slags lignelse”.   (Bernhard av Clairvaux) 

Så er det i dag med glede at jeg har takket Ja til å dele noen tanker omkring temaet seksualitet og sølibat med dere.

I.                   For det første vil jeg be dere, ikke å betrakte seksualiteten isolert og redusere den til genital sex.

II.                 Som person er vi mennesker som har fått seksualiteten i gave, og om vi lever i ekteskap eller sølibat, så er vi seksuelle vesener og utvikler og integrerer seksualiteten vår i de forskjellige fasene i livet.

III.              Den som ikke aksepterer dette, undertrykker eller neglisjerer seksualiteten sin, og utvikler seg ikke til en moden, integrert person.

IV.              Eros er den kreative, sanselige og lidenskapelige side i oss som blir befruktet av vår seksualitet.

V.                Eros er den fascinerende kraften, som i oss ikke bare fremmer livet og kjærligheten, kunsten og livsgleden, men også er kilden til vår spiritualitet.  (Grün, ”Intimität und zölibatäres Leben”, Würzburg 1995)

Et troende menneske kan ikke leve i overensstemmelse med Gud, hvis vi ikke kan verdsette Guds gode gaver. Og seksualitet er en av dem. Derfor kan vi heller ikke være enig med R. Bultmann når han sier at ideen om det skjønne og det opphøyde er uforenlig med den kristne tro. Vi må arbeide for å svekke de gnostiske kreftene som fortsetter å profanisere kroppen og tingliggjøre seksualiteten i vår kultur. ”Noen mennesker eksperimenterer med seksuelle leker og seksuell identitet på samme måte som de prøver ut moter og klær. De kaller det selvrealisering når de blåser opp kjønnsdrift og seksuelt image til menneskets kjerne. Dypest sett handler det om noe annet, nemlig å skille mellom ånd og kropp, mellom religion og seksualitet i vår kultur”. (Jone Salomonsen i Apollon – Forskningsmagasin fra universitetet Oslo)

Jeg holder meg heller til Karl Rahner som sier: ”Eros er den dyptgripende åpenhet hos den menneskelige person og er den indre lengsel som setter mennesket i stand til høytidelig å motta Guds ufortjente kjærlighet.”

Paulus ord om at ”størst av alt er kjærligheten, som han beskriver i 1. Korinterbrev vers 13,13, blir nok godtatt av oss alle. Og så kan vi trygt si med den hellige Augustin: ”Dilige et quod vis fac”: ”Elsk og gjør det du vil.” Vi må bare huske på, at Augustin velger ordet diligere som betyr å velge. Det gjelder altså å velge den sanne kjærligheten, som er det endelige målet med våre liv, nemlig å bli dratt inn i kjærlighetens dans mellom Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.

Siden vi alle vet at det er en vei å gå fra ungdommelig identitetssøken til voksen kjærlighet, vil jeg også skjelne mellom eros og lyst. Erotikk uten den selvovergivende kjærlighet er lyst, og lysten er ofte selvopptatt og mental. Promiskuiteten går etter lysten, ikke etter erotikken. Hvis den voksne ikke erfarer kjærlighetens berikelse, skjer det en regresjon til lystens pseudointimitet og til en følelse av stagnasjon, kjedsomhet og medmenneskelig utarming. Ifølge Erikson ender da mennesker i den totale selvopptattheten og begynner å tilfredsstille seg selv som om de var sine egne barn, eller hverandres barn.

Å bli voksen derimot, er å nå utover, hinsides identiteten, og utvikle evnen til å miste seg selv i et intimt møte med en annen kropp og sjel. Kjærlighet i betydningen ”gjensidig hengivelse” er da til syvende og sist å bli ett legeme og én sjel. Siden dette er det største som kan skje i våre liv, blir rammen for å leve ut seksualiteten for en katolsk kristen ekteskapet, som er et sakrament.

Kjærligheten mellom mann og kvinne er også deltagelse i Guds eget skaperverk, idet frukten av denne dype foreningen blir til nytt liv.

Alt annet som Kirken lærer oss er da ikke noen innskrenkning av personlig frihet, men tvert imot en logisk følge av kjærligheten, fordi ”Gud er kjærlighet og den som lever i kjærligheten, lever i Gud og Gud i ham” 1 Joh 4,16

Kjærlighet er altså urkraften i vår menneskelighet og Gud selv helliggjør den menneskelige kjærligheten gjennom at Han er blitt menneske, en av oss, og derved har vi fått et autentisk bilde av Guds vesen, som er kjærlighet.

Det er det kristne menneskebildet som hjelper oss å akseptere at vi også er kropp og at vi uttrykker vår personlighet gjennom kroppen vår. Derfor er kroppsfornektelse og snerperi et slag mot den menneskevordne Gud. Jeg skal si ”Ja” både til min kropp og til min seksualitet, og huske på at jeg skal være Guds hellige tempel, slik at den Hellige Ånd har glede av å bo i det. Og det er i den Hellige Ånds frihet vi finner styrken til vekst, selvkontroll og hellighet på veien.

Ofte har jeg i dag inntrykk av at en hver seksuell synd nesten blir godtatt som ”et must” og at vi har en pastoral situasjon som tilsvarer det siste vers i dommerens bok: ”Hver mann gjorde som han selv fant for godt.”

Dette gir meg en dyp pastoral bekymring som blir næret av arbeidet mitt som sjelesørger. Det jeg konstaterer er at de folk som søker å realisere seg selv gjennom ”fri sex”, blir syke og før eller siden faller i et eksistensielt vakuum som ofte fører til perversjon, vold eller desperasjon. Derfor er det så viktig at alle kristne, som deler den bibelske trinitariske tro, går inn i en dialog med verden av i dag. I et samfunn, hvor seksualitet er blitt en vare som kan kjøpes eller kastes, er vi forpliktet å vise i ord og personlig holdning et entydig bilde av den menneskelige seksualiteten og gi vitnesbyrd om Guds plan med den innenfor skaperverket som vi skal delta i. Ikke moralisme, men en sunn og fornuftig teologi, som åpner opp for det store og fantastiske Gud har kalt oss til og alt som har kjærlighet som mål.

Sølibat / Løfter/Ekteskapsløfte

Den Hellige Thomas Aquinas sier at våre løfter har kjærligheten som mål. (S.th. II 184 a 3)

De skal være en kilde av liv og dynamikk. Allikevel må vi konstatere at også sølibat og løfter i dag står mer og mer i motsetning til de verdier folk flest er opptatt av.

Lydighet står i motsetning til dagens forståelse av autonomi og individualisme, armod er et tegn på at ens liv ikke var vellykket, og kyskheten synes å være nesten en forbrytelse mot menneskeretten; nemlig rett til uinnskrenket oppfyllelse og tilfredsstillelse av ens seksuelle behov.

Selv om prester og ordensfolk bevisst har svart på et kall, utelukker det ikke at en kan oppleve tider med frustrasjon og tvil, eller at det sølibatære liv kan mislykkes og føre til utroskap, eller sterilitet og dyp ensomhet osv.

Ofte har det blitt sagt at sølibat og løfter har en funksjonell karakter, nemlig at den frigjør oss til et større engasjement i Guds rikes tjeneste. Men jeg tror det er å tenke for smått om det.

Når vi prøver å leve våre løfter bevisst som en deltagelse i Guds eget liv, så får også vi del i den dypeste form for kjærlighet, nemlig i Treenighetens mysterium. På den måten hjelper vi også til å utdype kristendommens mystiske dimensjon og til å tenke over den sanne mening med seksualiteten.

For mennesker i dag er det blitt vanskeligere å binde seg. Skilsmissekvoten som ligger på cirka 50 % i dagens Norge har blitt ”det vanlige”. Barn og ungdommer som selv har vokst opp i utrygge forhold, finner ikke lenger mening i ordet ”usque ad mortem” ----- ”inntil døden”.

I det hele tatt, da jeg selv var ung og avla mine løfter, kunne jeg ikke fullt ut ane hvilken konsekvens disse ord skulle få i livet mitt.

For den hellige Thomas er det å avlegge løfter en ”radikal akt, hvor man i et eneste øyeblikk ga sitt liv som et blankt ark eller en blankoskjekk som man må innfri hele livet igjennom” (jfr. 186 6 ad 2).

Men for å forstå dristigheten med å avlegge løfter i dag på tross av all motvind, vil jeg peke på at det kommer ikke så meget an på vår moralske dyktighet, men på tilliten til Gud og hans forsyn. Han som har kalt oss, Han er trofast.

På den måten blir våre løfter også i dag et sterkt vitnesbyrd, et tegn på håp på en Gud som har lovet oss en fremtid og som på veien gir oss akkurat det vi trenger. Selvfølgelig forutsetter den sølibatære livsformen en mental og fysisk kyskhet.

Begrepet kyskhet er i dag nesten et fremmedord. I de fleste oppslagsverk står at kyskhet blant annet betyr avholdenhet eller jomfrulighet, undertrykkelse eller fornektelse av de seksuelle dimensjoner i mennesket. Men dette er en innsnevring og til og med feiltokning av ordet. Kyskhet har en dyp åndelig dimensjon i ethvert kristent liv og gjelder gifte, enslige og sølibatære. Motpolen er begjær, som hos kirkefedrene betyr mye mer enn seksuell attrå, men viljen til å utnytte skaperverkets goder til egoistiske formål.

”Kyskhet betyr en vellykket integrering av seksualiteten i mennesket og dermed menneskets indre enhet som kroppslig og åndelig vesen.” (den katolske kirkes katekisme 2337)

Kyskheten er ikke noe man kan kreve av andre, det er noe man velger selv i frihet. Det er en dyd som leter etter det rette mål (latinsk: ”discretio”, mor til alle dyder). Den har viljen til å begrense seg, til å si nei til mindre goder og å ta hensyn til de virkelige goder. Den er ikke opptatt av å ta noe eller noen i besittelse, men har kjærligheten som mål; kjærligheten til Gud og menneskene.

For å si det allerede her: å avlegge kloster- eller sølibatsløfte betyr ikke å ikke elske, men å velge en spesiell stand å leve i. Den første synden mot kyskheten er sikkert å ikke elske. Hvordan skal vi forkynne en Gud som er kjærlighet, hvis det ikke var Hans liv vi deltok i?

En annen synd mot kyskheten er sikkert overaktivitet for å flykte fra oss selv eller ensomheten. Vi kan til og med flykte fra det faktum at vi er seksuelle vesener og har en kropp.

Pornografi er ikke glede over seksualiteten, som mange kanskje tror ved første øyekast, men en flukt fra den. Pornografi er en perversjon, fordi brukeren av den flykter fra sårbarheten som enhver menneskelig relasjon innebærer. 

Voyeuren (kikkeren) holder distans, vil beholde kontroll og er ikke i stand å gi seg hen.

Jeg tenker også på mange Internet-portaler hvor man anonymt blottstiller navngitte folk (lærer, elever, tidligere kjæreste, kollegaer) og ikke minst reality-shows på tv, hvor man blotter seg selv i det offentlige rom. Felles for alt dette er at man ofte ikke tar vare på verdigheten og sårbarheten hos seg selv og den andre.

Kyskhetens betydning blir enda mer synlig, når vi møter seksuell vold, som er handlinger med formål å kontrollere og ydmyke den andre. Her har ingen former noe med kjærlighet å gjøre, heller ikke med frihet, men er pervertert til det motsatte, fordi vedkommende aldri har øvet seg i selvbeherskelse.  Det er derimot ondskapen som har overtatt styret, slik det viser seg i voldtekt, sadistiske handlinger, påtvunget seksuell aktivitet mens andre ser på, gjør deg til seksualobjekt, ydmyker deg seksuelt foran andre, tvinger deg til handlinger du selv forkaster osv.

Det mest perverse adferdsområdet er seksuelt overgrep mot barn, en krenkelse som frarøver barnet livsglede, selvfølelse og identitet og må forhindres for enhver pris.

For ikke å gjøre den andre til noe som helst  offer, er det en utfordring å øve seg i kyskhetens dyd livet ut. Selvbeherskelse og å kunne avstå fra noe er viktig å lære fra barndommen av. Hvor kjærlighet og rettferd råder, hvor mennesker akter sine medmennesker og ikke utnytter hverandre, hvor ingen hersker, men alle tjener hverandre, der åpner kyskheten veien til sann kjærlighet og frihet. Derfor trenger vi i dag sårt en ny kyskhetskultur!

Ved at Gud er blitt menneske er også kroppen vår helliget og velsignet.

Pater Bede Jarett OP skrev til en ung Benediktinermunk som hadde vanskeligheter med kyskheten: ”Jeg er glad, fordi jeg tror at Deres (sanne) fristelse gikk i retning av puritanisme, tranghet og en viss umenneskelighet. De hadde en tilbøyelighet til å nekte helliggjørelsen av materien. De har elsket Gud, men ikke det at han ble menneske. De har hatt angst” (the letters of Bede Jarett OP. By B. Baailey + S. Tugvell i Dominikanische Quellen Bd. 5 S. 180).

Motivasjonen til kyskheten må aldri være angst; angst for vår egen seksualitet, vår kropp, for det annet kjønn. Vår Gud er blitt menneske og krever det samme av oss.

Vi er kalt til å leve kjærligheten – som ikke vil eie noen.

Igjen er kjærligheten i Treenighetens mysterium et forbilde for oss. Faren gir alt hva Hans er til sønnen. Denne kjærligheten har ikke å gjøre med stemninger og følelser, men garanterer sønnens liv.

Vi må være entydig med hva kjærligheten forlanger av oss som lever i sølibat. Det betyr ikke bare at vi ikke gifter oss, ikke får barn, men at vi avholder oss fra en hver seksuell aktivitet. Det krever i det hele tatt avkall og askese, mental og fysisk renhet. Går vi derimot med vilje inn for noen kompromisser, kommer vi på en vei som spalter oss og på sikt gjør oss dypt ulykkelige og utro.

Vi må tro på at et liv i sølibat er en vei som åpner opp for sann kjærlighet og som kan gi oss vekst på så vel den affektive som den spirituelle veien til et fullverdig liv. Til tross for all kritikk og misforståelse av den sølibatære livsformen i dag, tross flere skandaler verden over med prester og ordensfolk som ikke trofast har overholdt løftene sine og har misbrukt andre til å tilfredsstille sine hemmelige, udekkete behov, til tross for alt som kan gå galt på veien, forsikrer jeg dere, at det allikevel er et fantastisk kall fra Gud, å leve den fullkomne hengivelse for å kunne elske alle i en indre frihet og uselviskhet for Guds rikes skyld. Også denne livsformen er et tegn på at ingenting er umulig for Gud. Men forutsatt for det er et kall, og det kommer fra Gud selv! For å finne ut om kallet er ekte, trenger vi gode åndelige veiledere, som kan skjelne åndene.

Unge mennesker som kommer til klosteret i dag eller ønsker å bli prester, er ofte eldre enn man var i min generasjon. Ofte har de også allerede hatt seksuell erfaring. Kanskje må vi ikke lenger primært se kyskheten i det vi kaller for ”uskyld” som man kan miste, men heller som en hjertes integritet.

Et liv i sølibat kan bare lykkes, dersom den som har fått kallet, utvikler en sunn livskultur, går en intenst åndelig vei og opplever gode menneskelige forhold. Til dét trengs emosjonell modenhet.

Dessverre har man i våre presterseminarer ofte undervurdert disse forutsetninger for et kall.

Våre fellesskap, våre menigheter, vår Kirke, skal være rom hvor vi oppmuntrer den som har det vanskelig, tilgir dem som har feilet og gir tillit til alle. Vi må elske frem det beste i våre brødre og tro på dem, selv om vedkommende har mistet troen på seg selv. Ingenting forgifter felleslivet mer enn selvforakt.

Damian Byrne OP sier: ”Den innerste helligdom i vårt hjerte tilhører Gud, men vi har også andres behov. Gud har skapt oss slik at andre har adgang til en stor del av vårt liv. Men hver enkelt av oss trenger også å få erfare oppriktig interesse, hengivenhet, høyaktelse og vennskap. Hvis ordensfolk og presteskapet ikke finner dette innenfor sine fellesskap, søker de det andre steder.” (A pilgrimage of Faith, Dublin, 1991, 44-45)

Det kristne liv i sølibat kan bare lykkes, hvis vi lever vårt kall bevisst og vi overgir oss fullstendig i Guds hånd. Å være kalt er en gave fra Gud, og den som kan fatte dette, er på rett vei, selv om han ennå ikke har nådd målet. 

Det andre er å leve et trofast bønneliv. Sette av tid til tidebønnene, til stille bønn, til kontemplasjon. Her er kilden for å hente inn nådens strøm og styrke, som skal gjennomstrømme våre hjerter. Der hvor det åndelige liv for et sølibatært menneske er en realitet, hvor han lever i Kristus og Kristus i ham, kan avkallet på ekteskapelig kjærlighet gjentatte ganger melde seg med smerte, men meningen med det inngåtte løftet blir aldri for alvor trukket i tvil.

Helt generelt kan vi si med den hellige Klemens at ”de som i menigheten påtar seg en lærers oppgave, påtar seg ved sine ord og sine gjerninger å formidle til andre det beste de kan tenke seg. De blir formidlere av menneskers inderlige og evige forhold til Gud. En trofast lærer gjenspeiler det virkelig storslåtte ved kjærligheten (Ordet) på en slik måte at andre forstår at den nytte de har av den, kommer fra Herren selv. Gjennom undervisningen blir disippelen, som er skapt i Guds bilde, forvandlet til et sant menneske, en ny skapning som står overfor muligheten til å bli frelst. Gode lærere vet at de tjener sine medmennesker når deres liv er i samsvar med deres budskap. De tenker på sannheten og taler den slik at det blir dem til nytte som lytter og gir dem sitt bifall. De taler og lever som de tenker. De frembærer seg selv som et forbilde for menigheten, for dem som de har ført til tro.

Ved å være Guds og menneskers venn vitner de med sitt liv om sannheten i deres ord.” Klemens av Alexandria