En hellig katolsk og nevrotisk kirke

For at kirken skal ha noen form for troverdighet i fremtiden, og fremtiden starter i dag, må den finne måter å snakke om seksualitet og seksuelle behov på, som skaper tillit og kommuniserer hensiktsmessig.

Den katolske kirke har et nevrotisk forhold til seksualitet. Når den ikke-erkjente seksualiteten hemmeligholdes og tildekkes, vil den finne sine irrganger og veier. Mange prestestudenter og klosterkandidater begynner sin utdanning med en uforløst og trøblete seksualitet. I messen under prekenen blir det sjeldent eller aldri satt ord på det vakreste i verden, nemlig menneskets evne til å elske, også fysisk, et annet menneske. I stedet blir menigheten oppfordret til å holde seg på matten og skrifte.

For at kirken skal ha noen form for troverdighet i fremtiden, og fremtiden starter i dag, må den finne måter å snakke om seksualitet og seksuelle behov på, som skaper tillit og kommuniserer hensiktsmessig.

En negativ arv

Vi står i en tradisjon der kropp og seksualitet har blitt sett på som noe mindreverdig og negativt. Platon og hans dualistiske tenkning gjorde sjelen og ideene viktigere enn kroppen. Kirkefedrene, Augustin og for vårt land; Martin Luther og protestantismen, har videreført disse tankene, og for kirkens del virker det fremdeles som om seksualitet er noe syndig, noe nærmest uviktig, noe som bare tjener prokreasjonen. Katolske prester fikk gifte seg de første 1000 årene, så ble det gradvis slutt. Når kirkens ledere og nærmere 95% av katolske teologer er menn som lever i sølibat og med sølibatstanken som en edel attråverdig dyd, sier det seg selv at kirkens forhold til seksualitet er nevrotisk.

Samfunnet påvirker oss

Det er viktig å ta inn over seg at vi lever i et sexfiksert samfunn. Behovsutsettelse er ut, mens behovstilfredsstilles NÅ! er inn. Dette gjelder også på det seksuelle området. Utprøving av trekantsex, overflatisk prat om utroskap og klining, lett tilgang til nettbasert porno, med mer, gjør det ikke lett å leve hensiktsmessig med egen seksualitet. Så også for kirkens geistlighet og legfolk. Kirken har sett på seg selv som en motkraft til samfunnets negative utvikling, ja nærmest som en motkraft som ikke er del av samfunnet. Slik er det ikke, og de siste ukenes avsløringer har vist at vi først trenger å rydde i eget hus. Kirkens medlemmer er en del av samfunnet, og blir preget like mye som andre av strømninger og holdninger. Samfunnets påvirkning gjør at det i dag er vanskelig å leve i sølibat på en integrert og sunn måte. Samtidig virker det som om ikke kirken har tatt inn over seg hvor utrolig sterk seksualdriften er.

PÃ¥ vei mot erkjennelse?

Den katolske kirke trenger å oppheve sølibatskravet som et av flere virkemidler for å få bukt med sin nevrose. Å få tilgang på prester som er gift, som har barn, som ikke bruker 100% av tiden på kirken er et stort gode når prestekandidater skal utvelges. Prestene vil ha et bredere register av erfaringer og følelser å spille på, og jeg tror vi vil få en rausere og mer inkluderende kirke.

Nå er heller ikke ekteskapet en dans på roser, og også der er det utfordrende å leve integrert med sin seksualitet. Men ekteskapet er likevel en kilde til naturlig seksuell utfoldelse. Et annen utfordring som har vært fraværende i debatten de siste ukene oppstår hvis sølibatet skulle oppheves. Siden majoriteten av våre prester har en homofil legning vil de likevel ikke kunne gifte seg siden det ikke er mulig for homofile å gifte seg i den katolske kirke. Jeg mener vi må anerkjenne homofile retten til å inngå partnerskap eller ekteskap. Tenk om våre sølibatære homofile prester kunne fortsette som prester OG være gift? Det ville blitt en vakker, kraftfull og fargerik prestestand! I tillegg burde vi åpne for kvinnelige prester. Det ville satt en stopper for kameraderi, hemmeligholdelse og ført til et mye sunnere syn på seksualitet.

Det er på tide at legfolket snakker ut om sine ønsker for kirken og krever endring. Mange av kirkens ledere har ikke utvist et åndelig lederskap det er verdt å lytte til. Derimot har vi sett tendenser til maktutøvelse og fortielser. Legfolket har nå en gylden mulighet til å lede seg selv, og til å fremme sine ønsker, ja ikke bare ønske, men kreve og forvente og jobbe for endring i retning av det bedre.

Den store samtalen

Den katolske kirke har alt å tjene på å gå i dialog med en moderne verden. På enkelte områder gjør vi allerede det, og kirken dreier seg naturligvis ikke bare om seksualitet. Men kirken må fremover gå inn i en reell dialog og læringsprosess med den kunnskap som ligger i psykoterapi, psykologi og sexologi. Kirken kan ikke lenger late som om seksualitet er et ikke-tema. Den bør fortest mulig få inn gode konsulenter og fagpersoner, gjerne psykoterapeuter og andre som kan hjelpe kirken til selverkjennelse og samtale videre. Som del av DEN STORE SAMTALEN vil vi nødvendigvis snakke om hva slags kirke vi ønsker oss. Ønsker vi oss en seksuelt nevrotisk, kvinnediskriminerende og homofob kirke? Hvis ikke, må legfolket nå ta skjeen i sine egne hender og kreve endring. Vi finner oss ikke lenger i å bli behandlet som små barn som skal oppdras av menn som ikke selv holder orden i eget hus. Legfolket ønsker dialog. Men ønsker geistligheten dialog? Biskop Bernt Eidsvig har vist vilje til endring. Spørsmålet er om han evner å skape klima for den store samtalen. Å legge lokk er det motsatte. Jeg vil utfordre biskop Bernt til å ta den store samtalen om hva slags kirke vi ønsker oss.

Whisky-prester

Det er noe folkelig og romantisk over Graham Greene´s og George Bernanos´s skildringer av whisky-prestene, disse enkle sjelene som tildeles avsidesliggende sogn med altfor mye å gjøre og uten fokus på egne behov. Fordi de ikke klarer arbeidspresset i menigheten og egne behov, begynner de å drikke. Landsbyen og menigheten hegner likevel om dem og elsker dem, selv om de vet at de drikker. Men er det verdt det? Skal kirken ofre sine prester på tilgjengelighetens alter?

Min erfaring fra åtte år som sølibatær fransiskanermunk tilsier at mange sølibatære menn bruker alt for mye tid på å tenke, føle og forholde seg til sin ubrukte og uforløste seksualitet, energi som de med fordel kunne forvaltet annerledes. Sølibatskravet for sekulærprester må oppheves og legfolket må ta tilbake makten i den sunne fornuft og lede seg selv. Hvorfor er det så viktig at katolske prester skal tjene kirken 100%. Kvantitet gir ikke nødvendigvis kvalitet. Kanskje kirken er tjent med 37,5 timers prester?

___________

Av Ole Martin Holte

Gestaltterapeut og katolikk

www.samtale-terapi.no