Skriftemål og hemmelighold

Veggene rundt skriftemålets rom skal være ugjennomtrengelige. Det som der sies, skal ikke røpes. De vanskelige etiske dillemaer som det kan føre inn i, blir demonstret i dag. Seksuelle overgrep får så skjebnesvangre virkninger for offeret at det med nødvendighet settes spørsmålstegn ved det absolutte hemmelighold. Har en overgriper noen som helst rett til slik beskyttelse.

Utenfra ser dette ut som beskyttelse. Men et slikt perspektiv er likevel for smalt. I skriftemålet er den skriftende og Gud stilt direkte over for hverandre gjennom den lyttende presten som har fullmakt til å løse og binde på Guds vegne gjennom sakramentet. Det gir en frigjørende og forsonende mulighet til nytt liv. Men dette møtet med Gud er samtidig risikofylt for den som unndrar seg Guds krav til bekjennelse, oppgjør og vilje til et ærlig forsøk på å vende om. I det vertikale perspektiv er her ingen ”beskyttelse”. Men hva med det horisontale?  Vi lever i medmenneskelige forhold og forholder oss til samfunnet. Overgrepet er et fundamentalt svik mot medmennesket og fellesskapet, og nettopp derfor en alvorlig synd mot Gud. 

Selv om det kan argumenteres for at skriftemålet holdes hemmelig, fjerner det likevel ikke dillemaet. Prester i Den norske kirke skal bryte skriftemålets hemmelighet om en uskyldig vil bli straffet for en forbrytelse vedkommende ikke har begått eller om det åpenbares en truende fare for at en forbrytelse vil bli utført.  Vatikanet bør se nærmere på skriftemålets hemmelighold.

Men dette spørsmål kan betraktes også fra en annen vinkel. Under den norske kirkekamp under okkupasjonen forlangte den nazistiske statsledelsen at skriftmålshemmeligheter skulle innberettes til politiet om presten fikk kunnskap om ”statsfiendtlige holdninger og handlinger”.  Også på grunn av slikt press brøt Den norske kirke med statsmakten. Totalitære regimer søker makt også over menneskenes sinn og tanker. Skriftemålets hemmelighold blokkerer for den totalitære makt.

I Sovjetunionen infiltrerte det kommunistiske regimet  kirken på alle nivåer. Selv den lokale presten kunne være en agent og rapportør for KGB. Derfor søkte man prester som var ukjente for den troende og den troende for dem, gjerne ved store kirkelige samlinger, når man ville skrifte. Vi lever ikke under slike regimer, men i en rettsstat tuftet på liberale og humanistiske verdier. Men det hindrer ikke at man også må ha disse historiske erfaringer med når skriftemålets hemmelighold drøftes. Her dreier det seg også om Kirkens integritet og selvstendighet. Kirken skal kunne fungere i vårt demokratiske samfunn. Tross alvorlig konfliktstoff i forholdet mellom Kirken og vårt statsamfunn, så foreligger det likevel et felles verdigrunnlag mellom dem som skulle kunne gjøre en dialog og en avklaring mulig om skriftemålets vilkår.