Misbrukssaken – noen refleksjoner

Misbrukssaken var opprinnelig ikke planlagt som tema for dette innlegget – og mange synes kanskje at nok er nok? Samtidig er det vel denne saken som – vil jeg tro – opptar de fleste kirkegjengere mer enn noe annet for tiden. Jeg benytter derfor anledningen til å komme med noen refleksjoner.

Misbrukssaken illustrerer vår tids kompliserte og motsetningsfylte forhold til seksualitet. Kirkens offisielle og - i manges øyne - problematiske syn på sølibat, homofili osv. er grundig påpekt av et samlet pressekorps, og skal ikke utdypes nærmere her. I stedet kan det være grunn til å rette søkelyset mot pressens (og samfunnets) eget fokus på kropp og kjønn: Utfordrende tenåringsmoter, en vrimmel av samlivsspalter, seksualtekniske råd i hylle på hylle hos Narvesen, ubegrenset nettpornografi et tastetrykk unna og kondomutdeling på ungdomsskolen. Det underliggende budskapet i denne elv av frilynthet synes å være at seksualdriften er det viktigste hos mennesket; dersom den ikke kan leves ut etter eget forgodtbefinnende, risikerer man å ende opp med frustrasjoner og nevroser. Samtidig formidler den samme presse og det samme samfunnet en betydelig moralsk indignasjon over visse former for seksuell atferd, som pedofili. Jeg deler selvsagt denne moralske indignasjonen. Poenget her er imidlertid et annet: at samfunnets holdninger fortoner seg støyende inkonsekvente: Man oppfordrer til seksuell frigjøring i sin alminnnelighet, men det blir lynsjestemning dersom frigjøringen tar bestemte retninger. 13-åringer pådyttes moteklær som ikke overlater mye til fantasien, men man tillater seg å bli overrasket når enkelte voksne lar denne fantasien få spillerom.

I dette klima har kirken – som en av få aktører – forsøkt å hevde at seksualiteten ikke skal få en plass overordnet alt annet, at man kan leve et fullverdig liv i avholdenhet og at mennesket er mer enn sine kjønnsorganer. Alle som nærer en virkelig bekymring for pedofile overgrep burde etter mitt skjønn omfavne et slikt budskap, uavhengig av om de deler kirkens øvrige lære. Men å forestille seg en mulig årsakssammenheng mellom seksuell frigjøringsideologi og seksuelle overgrep synes utenkelig for den liberale offentlighet, til tross for empiriske data som tilsier at det finnes færre overgripere blant den katolske kirkes prester enn blant andre sammenliknbare yrkesgrupper. Derfor formuleres en stikk motsatt hypotese: at misbruksakene skyldes sølibatet og den derigjennom ”undertrykte” seksualdrift. Følgelig roper man på en ”modernisering ” av kirken – bare den blir mer liberal, blir det nok færre overgrep...

Ikke overraskende er det et motsatt perspektiv som formidles i pavens hyrdebrev til irske katolikker. Benedikt XVI antyder at overgrepssakene, og den mangelfulle håndteringen av dem, henger sammen med en misforstått ”snillisme” i etterkant av Det Andre Vatikankonsil. Med dette utgangspunktet vil den logiske responsen på overgrepene være å ”bli mer kirke, ikke mindre”, slik Aftenpostens Jan E. Hansen – et hederlig unnak blant innsiktsløse pressekommentarorer – formulerer seg. Med andre ord: kirken kommer til å styrke sin motkulturelle posisjon snarere enn å tilpasse seg samfunnet omkring.

Denne motkulturelle posisjonen synliggjøres også i kirkens forhold til massemediene. Siden overgrepssakene ble kjent har det vært nærmest et samstemt journalistisk krav om at paven skulle be offentlig om unnskyldning og aller helst ”legge seg flat”, som det heter på moderne mediespråk. Selv fremstående medlemmer av kirken, som Janne H. Matlary, beklaget at paven ikke benyttet anledningen i sin tradisjonelle påskedagstale – han må åpenbart ha dårlige medierådgivere. Det siste er selvsagt en mulighet, men kan det ikke også tenkes at Benedikt XVI bevisst unnlater å danse etter løssalgspressens pipe? At han ikke lar seg styre av medienes forventninger til hva som ”bør” sies, og at han ikke aksepterer den dagsorden som settes av den sekulære offentligheten? Og sist, men ikke minst: at han har den overbevisning at tillit til kirken ikke handler om å ”bygge et image” i offentligheten, men om hva kirken faktisk konkret gjør i hver enkelt overgrepssak?

I motsetning til mange andre er jeg altså ikke av den oppfatning at kurien trenger medieråd. Derimot kunne slike råd med stort hell vært fulgt av visse norske brusehoder. I Voith-Pollestad-saken drives det nå en offentlig skittentøyvask som ikke tjener noen til ære. Det synes opportunt å minne om at overbærenhet og forsoningsvilje er sentrale kristne dyder.