3. søndag i påsketiden

I en tid hvor Kirken går bøyet under byrdene av skandalene som er kommet fram i lyset om seksuelt misbruk, må den erkjenne skyld, bøte på skadene og gjenvinne sin verdighet. Alt som gjør oss skyldbevisste, må vi legge bak oss. En slik ny begynnelse kaller vi Påske.

[se gjerne H2Onews audiovisuelle sider, for 3. søndag i påsketiden Joh 21,1-19]

"Comment ça va?" - er det vanlige spørsmål man får her i Frankrike når man møter en kjent : "Hvordan står det til?" Jeg antar at mange katolikker nå for tiden vil svare litt usikkert: "Comme-ci, comme ça" eller på godt norsk "Tja". Eller allerhelst som Simon Peter i evangeliet: "Jeg går for å fiske" (Jo 21,4).

Uten Dagsnytt, aviser, telefon, bort fra alle skandaler og problemer, omtrent som  pave Johannes XXIII skal ha sagt da han var dødstrett av alle problemene  han ble konfrontert med i Kirken: "Jeg går og legger meg, Herre, det er til syvende og sist Din Kirke". 

"Jeg går for å fiske", Simon Peter synes å gi uttrykk både for sin egen og de andre seks disiplers sinnstilstand: fortvilelse og motløshet, frustrasjon og resignasjon. Alle syv er vendt tilbake dit de opprinnelig kom fra: landområdet ved Tiberiasjøen; de har tatt fatt på sitt gamle yrke; på det de gjorde før de lærte Jesus å kjenne.  

Gjennom tre år har de vært hans disipler og fulgt ham overalt; de har opplevd hans undergjerninger, hans kjærlighet til menneskene, særlig de minste. Han har vist dem en verden hvor kjærlighet og ikke hat, rettferdighet og ikke maktsvellyst har det siste ordet. Ham hadde de trodd på, Ham hadde de elsket. Men det hadde ikke gått som forventet. Han var dømt og død; de sto igjen alene uten leder, tilbake ved utgangspunktet: fiskebåtene… alt syntes å ha vært forgjeves, håpet var gått tapt. Nå forsøker de bare å glemme det hele og ta opp tråden fra sitt opprinnelige liv… Men deres første fisketur blir en fullstendig fiasko: ikke en eneste fisk.

"Legg ut på dypet" (Lk 5,4), sier Jesus til de skuffede disiplene... Pave Johannes XXIII sa det samme til biskopene som var samlet til det 2. Vatikankonsil for snart 50 år siden, og pave Johannes Paul II brukte det gjentatte ganger i sine prekener til ungdommen: "Duc in altum"! Så sant de følger Jesus og fisker sammen med Ham, får de napp.

På veien tilbake til land med båtene fulle med fisk, venter Jesus på dem, men de kjenner Ham ikke igjen eller vil ikke kjenne Ham igjen, de fryktet muligens at historien begynner forfra igjen: Håp og begeistring som ender med en skandaløs død.

Men Johannes - disippelen som Jesus holdt så meget av – holder ikke ut, og han roper til Peter: ”Det er Herren”! Og den alltid impulsive Peter hopper i vannet for å møte sin Herre. Akkurat som Påskemorgen hvor de begge kommer til graven. Peter først, og han konstaterer det kvinnene hadde fortalt ham: at graven er tom mens Johannes "så og trodde" (Jo 20,8). Den oppstandne Kristus kan man ikke "se" med sine øyne, kun med et troende hjerte kan en oppdage Hans tilstedeværelse.

Da alle er kommet i land med båtene, er Herren deres vert. Jesus ber om en fisk - IXTUS på gresk: det eldste symbol på Kristus. Den oppstandne Kristus gir seg selv - denne gang under fiskens skikkelse, slik han ga og gir seg i det eukaristiske måltid under brødets skikkelse.

Dette Påske-evangeliet er samtidig et misjons-evangelium... Jesus spør Peter – ikke om han tror på dette eller hint - "Holder du av meg?", spør Han tre ganger gir før Han gir ham oppdraget: Vokt mine får! Peter blir sendt ut i verden for å gå i Jesu fotspor, tilgi og forsone mennesker med hverandre og med Gud. Og med denne kjærligheten til sin Herre som grunnholdning vil han klare oppgaven, om den så skal koste ham livet.

Interessant er at denne fortellingen hos Johannes står helt på slutten av evangeliet etter at Jesus er oppstanden, mens Lukas forteller samme historie helt ved begynnelsen av Jesu offentlige liv.

Lukas forteller historien i sammenheng med at Jesus velger ut og kaller apostlene sine, mens Johannes forteller den i en epilog for å oppmuntre alle de mennesker som gjennom tidene vil forkynne den oppstandne Herre. Disse mennesker vil oppleve mørke dager, hvor de ikke oppnår noe som helst, hvor de ikke får noen resultater. Men så blir det morgen igjen, lyset vil fordrive mørket, og da oppdager man på nytt at Herren er nær.

Hos Lukas holder noten på å ryke, mens Johannes nevner spesielt at noten ikke var revnet. Johannes vil dermed fortelle oss at kirken må være én og at det ikke bør forekomme splittelser, heller ikke kjortelen til Jesus ble revet i stykker ved korsfestelsen men ble fordelt blant soldatene. Hos Johannes er det bare tale om én båt: den til Peter, også dét tegn på én kirke, mens Lukas skriver om to båter som begge ble fylt med fisk.

Den første lesning fra Apostlenes gjerninger bringer oss disiplenes vitnesbyrd om hvordan de hadde opplevd Jesus Kristus. Jesus er den som kan gi det gamle Israel nytt liv. Han kan føre det til omvendelse og skjenke det syndsforlatelse (cf Apgj 5,31).

Disiplene hadde vært vitne til hvordan Jesus hjalp folk å reise seg opp, å begynne på nytt. Han førte dem til livet, satt dem på det riktige spor.... Og han innbyr oss å følge ham.

I en tid hvor Kirken går bøyet under byrdene av skandalene som er kommet fram i lyset om seksuelt misbruk, må den erkjenne skyld, bøte på skadene og gjenvinne sin verdighet. Alt som gjør oss skyldbevisste, må vi legge bak oss. En slik ny begynnelse kaller vi Påske. Begrepet betyr jo ’gjennomgang’ til et nytt og bedre liv. Og dét ønsker jeg deg av hele mitt hjerte : God Påske!