Om makt og maktmisbruk

”Makt har tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt. Store menn er nesten alltid dårlige mennesker, selv når de påvirker og ikke har autoritet, og enda mer når du legger til tendensen, eller vissheten om, korrupsjon ved full autoritet. Det finnes ingen verre vranglære enn det faktum at embetet helliggjør den som innehar det.”

Disse kjekke ordene skrev Lord Acton til en kollega da Det første Vatikankonsil promulgerte dogmet om pavelig ufeilbarlighet i 1870.

Det er også et gammelt aksiom at du skal hate synden og elske synderen. I vår medieorienterte verden er utsagnet snudd rundt: du skal elske synden og hate synderen. Det gir store muligheter til å kunne forfølge både synden og synderen på bred front i dager og uker. Akkurat nå er det Den katolske kirke i Norge og presters overgrep mot barn og unge det dreier seg om.

Det er ikke lett å finne overbevisende psykologiske forklaringer på hvorfor misbruket er så utbredt. Sølibatet? Tilfellet ”Lommemannen”, en liknende, eller ”større” synder, har kone og barn hjemme, og de fleste tilfeller av vold og seksuelle overgrep mot barn – og kvinner – finner sted i hjemmet.

Skrekken ved overgrepene er at det ligger et forferdelig tillitsbrudd til grunn. Dessverre ser det ut til at skrekken, fra den offisielle Kirkens side, tvert imot er at noen skal rokke ved dens etter hvert skrumpende maktposisjon ved at overgrepene blir avslørt. Det gjelder for øvrig ikke bare overgrep mot barn utført av Kirkens menn, men også dens overgrep mot kvinner, for eksempel i Afrika, hvor noviser i kvinneklostre blir voldtatt av prester og biskoper under lydighetsløfte om taushet, i et håp fra overgriperens side om at han ved å forgripe seg på en jomfru unngår å bli HIV-smittet. Dette er også overgrep som gjentatte ganger er rapportert til Vatikanet, men som til nå er blitt feid så langt under teppet at det kommer til å ta år før de dukker opp igjen.

Likevel er det et slags håp om noe bedre, midt i elendigheten – ikke for mediene, som lever høyt både på avsløringer og antatte fremtidige avsløringer, men for Kirken selv. Dens fysiske posisjon ble drastisk redusert da dens territorium ble skåret ned til nesten ingenting ved Italias samling i 1861. Vi kan håpe at alle avsløringene av overgrep, som handler om enkelte presters og hierarkiers maktmisbruk i land etter land, føre til en ytterlige renselse og krymping av Kirkens makt, og i det lange løp føre oss mot en mer lavmælt og ydmyk Kirke, en Kirke som vandrer lavere i terrenget, men i Mesterens fotspor, lik den vi blir minnet om i Apostlenes Gjerninger, nå i påsketiden: ”Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen kalte det han eide for sitt eget; de hadde alt felles.”