Demokrati som fellesskap - Demokratiets deltagere

Hvem er utenfor ”folket”? I sitt forrige innlegg understreket Skirbekk at ordet demokrati betyr ”folk + styre”. Han mener at for lite oppmerksomhet har blitt viet til den første delen av begrepet: ”demokrati forutsetter at vi står overfor et folk”.

Når fokuset dreies mot spørsmålet om hvilke(t) folk som skal styre, blir det å ekskludere, å gjøre forskjell, å plassere noen i rollen som ”de andre”, et sentralt punkt i argumentasjonen. Spørsmålet kan snus på hodet: hvem er det som da ikke skal delta i styret?

Det å begrense hvem som har rett til demokratisk deltagelse er en kjent øvelse, med lange – om enn ikke stolte – tradisjoner tilbake til de frie menn i demokratiets vugge Hellas. En måte å gjøre det på er å simpelthen stenge et samfunns porter, slik Grunnloven av 1814 forbød jøders og jesuitters adgang til Norge. Et annet alternativ er å begrense demokratiske rettigheter innenfor landets grenser; opp gjennom tidene har stemmerett vært knyttet for eksempel til det å besitte eiendom, til kjønn, og til rase og religion.

Snipp, snapp, snute – hvem er ute?

I Skirbekks tekster er markører som ætt og religion sentrale for å trekke grensen mellom ”oss” og ”dem”. Han fremhever den norske nasjonalhistorien, og peker på bibelvers som rettferdiggjør det å behandle kristne og ikke-kristne ulikt på grunnlag av deres tro alene.

Når han skriver om ”det moralske fellesskapet som gjennom generasjoner er vokst frem på lokalt nivå, på nasjonalt nivå, og på et religiøst-sivilisatorisk nivå”, er det lokale og tilbakeskuende fokuset med på å styrke det inntrykk at dette til dels er en debatt om innvandring. I særdeleshet er det ikke-kristne innvandrere som havner i rollen som ”de” –presumptivt utenfor det ”folket” som er egnede deltagere i Skirbekks demokrati.

Religion og etnisitet kan utvilsomt brukes til å trekke grenser mellom grupper av mennesker. Men den grensen man da etablerer vil være lite hensiktsmessig for å fjerne de egenskapene Skirbekk frykter at forpester demokratiet. Han poengterer at dersom man ønsker å bygge samfunnsstrukturen på at folket deltar i beslutningsprosessene, trengs en viss grad av solidaritet, av omtanke og hensyn for hverandre. Hvert individ må vise det beste i seg – ikke det kortsiktige, det selvsentrerte og egoistiske.

Men verken egoisme, kortsynthet, eller manglende solidaritet er vel forbeholdt mennesker av en folkegruppe eller religion? Det er vel heller ikke egenskaper som uselviskhet og omsorg? Skillelinjer i verdivurderinger, politisk syn og prioriteringer kan følge religion, men kan også gå på tvers av slike faktorer. Muslimske medlemmer i Kristelig Folkeparti illustrerer tydelig at manglende bakgrunn i den norske nasjonalstatens religion ikke nødvendigvis betyr uenighet. Når submiljøer i Oslo tenner bål i gatene, er det oftere snakk om etnisk norske husokkupanters protester mot det etablerte, enn om utenlandske eller religiøse grupper.

Skirbekks fokus på ”folket” som en gitt størrelse snevrer inn debatten om demokratiets forutsetninger til å fokusere på hvem som tilhører ”oss” og ”dem.” Imidlertid er han selv inne på at utstøting til ”de-et” oppleves som en straff, mens tilhørighet til ”vi-et” oppleves som en belønning. Samtidig betyr hans fokus på etnisitet og religion at enkeltpersoner gjøres til ”de” på bakgrunn av egenskaper som de i liten grad føler at de står fritt til å velge eller velge bort. Slik systematisk eksklusjon virker lite fruktbart – snarere undergravende – dersom målet er å skape et samfunn der mennesker føler fellesskap og moralske forpliktelser for hverandre. Dersom det ikke er et alternativ å ekskludere grupper fra demokratisk deltagelse i Norge, å kaste dem ut og bolte portene, kan ikke Skirbekks fokus på ”folket” levere anvendelige råd for å styrke demokratiets forutsetninger.

Menneskerettigheter som grunnlag for demokratisk fellesskap

I følge Skirbekk fokuserer jurister ikke på ”forutsetningen for at mennesker vil føle omfattende moralsk forpliktelse for hverandre, som et folk”. Menneskerettighetene er imidlertid et sentralt element nettopp i bestrebelser på å sikre at de formelle rammene for styring også lar mennesker oppleve at de blir sett og respektert som samfunnsmedlemmer med egenverdi, integritet og verdighet. Uten dette er det vanskelig å se for seg følelser av moralsk forpliktelse – til staten og til hverandre.

Menneskerettighetene er, som Skirbekk påpeker, ikke logisk uangripelige. De er heller ikke etablert uten tilknytning til en politisk, historisk og kulturell kontekst. De er politiske ønskemål, og de er til dels diskutable – og blir diskutert. Men disse innvendingene er ikke avgjørende: legitimiteten finnes på annet grunnlag.

Verden over har det funnet sted en stadig økende utbredelse og aksept av menneskerettigheter som et felles språk for frigjøring, for utopier og visjoner om bedre samfunn, for å formulere verdier og bidra til enighet om disse. De anvendes som argumenter på lokalplanet, i nasjonal politikk, for domstoler, og på internasjonalt nivå. De støttes og brukes som retningslinjer av lokale grasrotorganisasjoner, av internasjonale ikke-statlige organisasjoner, av stater, og av FN selv. Menneskerettighetenes legitimitet i dag bygger dermed på et langt mer solid grunnlag enn da FNs erklæring ble vedtatt av verdens stater i 1948 (noe som for øvrig skjedde enstemmig, ikke med flertallsvedtak).

Denne bredden har også betydning for innholdet i menneskerettighetene. Mens de tidligste dokumentene ble definert i forhandlinger der det hovedsakelig var stater som deltok, har det etter hvert blitt etablert mekanismer som sikrer at et langt bredere register av stemmer blir hørt. Sivilt samfunn, fagkomiteer, spesialister og grasrothøringer har bidratt til mer nyanserte forståelser av problemstillingene som ble tatt opp i 1948. Særlig har det vært en rivende utvikling i arbeidet med å konkretisere sosiale og økonomiske rettigheter – som retten til mat og bolig. Samtidig har man inkludert temaer som ikke sto i fokus like etter andre verdenskrig, som vold mot kvinner, urfolks levekår, og miljø og bærekraftig utvikling.

Menneskerettighetene er dermed et pågående prosjekt – et moralsk fellesskap som vokser frem på tvers av gamle nasjonalstatsgrenser. Dette skaper ikke bare legitimitet, men gir dem også særlig betydning i sammensatte samfunn, der ensidig vektlegging av lokalhistorie, etnisitet eller religion som grunnlag for tilhørighet kan skape barrierer snarere enn fellesskap.

Samtidig betyr menneskerettighetenes individorienterte startsted at forbudet mot diskriminering på grunn av religion ikke handler om å sidestille religioner – slik Skirbekk virker å tro. Det avgjørende er å gi enkeltpersoner lik adgang til å utøve sin religion. Menneskerettighetene respekterer den verdien religion og livssyn har for enkeltpersoner – og at disse kan danne grunnlag for enkeltpersoners deltagelse i samfunnet, for samhold og dialog, for verdier som peker ut over en selv og lenger enn til ens samtid.

Religion og religionsfrihet har dermed en fundamental rolle både for enkeltpersoner og samfunn. Derfor skurrer det i mine ører når Skirbekk sammenligner begrensninger på bygging av moskeer med spørsmålet om å regulere veibredden i Christiania: det er da ikke byplanlegging som er det springende punktet her! Og enda mer absurd er sammenligningen mellom bønnetårn og monumenter over nazismen: Det avgjørende er ikke selve det fysiske byggverket – men hva de er reist til ære for. Et tårn til ære for nazismen er en hån mot de demokratiske idealer, mens minaretene er knyttet til utøvelse av religionsfriheten: en sentral del av de verdier menneskerettighetene står for.

Veien videre

”Demokrati” bør ikke bety uregulert og uhemmet flertallsstyre. Men Skirbekks fokus på deltagernes egnethet og på det ene ”folket” gir ingen god veiledning for veien fremover.

Menneskerettighetene utgjør et sterkere grunnlag for å sikre demokratiet, og for å respektere enkeltmennesker i sammensatte samfunn.

Menneskerettighetene er dog også et pågående prosjekt: dette felles normative grunnlaget er under stadig utvikling. Som en del av forberedelsene til Grunnlovens 200-årsjubileum i 1814 har Stortinget nedsatt et utvalg for å utrede hvordan menneskerettighetens plass i Grunnloven kan styrkes. Utvalgets rapport skal leveres 1. januar 2012. Dette er en god anledning til å diskutere verdiene dagens og morgendagens demokrati skal bygge på, i en globalisert verden og et sammensatt Norge. Jeg håper det blir en bred og heftig debatt.