En tung tid for Den katolske kirke

De siste månedenes avsløringer om uakseptable overgrep mot mindreårige begått av katolske prester i ulike land ryster som kjent verden. Folk er sjokkerte, og avsløringene blir forståelig nok slått stort og brutalt opp i media.

Det er altså sørgelige dager for Den katolske kirke, men i likhet med hva flere representanter for Kirken har gitt uttrykk for, kan åpenheten forhåpentligvis bidra til en sunn og nødvendig utvikling innad i Kirken, i hvert fall på sikt. Åpenhet kan virke forebyggende for lignende tragiske forbrytelser. I mellomtiden er det skuffende, deprimerende og pinlig for alle, prester og lekfolk, å ta inn over seg kjensgjerningene. Mange har også uttrykt frustrasjon over det som oppleves som ignoranse fra Vatikanets side i konfrontasjonen med de mange sakene. Paven har riktignok bedt overgrepsofrene om unnskyldning på vegne av Kirken, men unnskyldningen hans alene tilfredsstiller neppe ofrene, og i hvert fall ikke medier, om de enten er saklige eller skadefro.

Forleden rapporterte både Aftenposten og VG at en av Vatikanets egne predikanter hadde gjort en sammenligning av den kollektive mistenkeliggjøringen som rammer alle prester i kjølvannet av disse sakene, med det grusomme Holocaust under andre verdenskrig. Nærlesning av artiklene viste at sammenligningen egentlig gjaldt den urettferdige og karikerende stereotypifiseringen av henholdsvis geistelighet og jøder, og at den attpåtil var sitat fra en jødisk venn av presten. Men avisenes overskrifter ga inntrykk av at prestens mening var å holde de skammelige overgrepssakene frem som et fenomen på linje med det ondsinnede og uforlignelige folkemordet på jødene.

Dermed illustrerer disse avisreportasjene i seg selv et poeng som vi tror er talende for Kirken og den krise som den nå gjennomlever: Vatikanet og pave Benedikt XVI fremstår dårlig rustet til å takle de utfordringer et mediesamfunn innebærer for enhver institusjon, og ikke minst Den katolske kirken. Når Kirken tilsynelatende ikke fremstår offensiv, fremstår den automatisk defensiv og unnvikende. Slik fungerer medienes egen logikk, som med letthet transformerer eventuell ydmykhet eller avventen til ignoranse. Når det er sagt, synes vi en tydeligere medieoffensiv fra Vatikanets side burde være på sin plass. For midt oppi Kirkens tragedie i disse dager hjelper det jo slett ikke at medienes springende logikk ofte har krisemaksimering og skadefryd som mål.