Påskedag 2010

Kjære venner i Kristus! ”Hittil hadde de nemlig ikke forstått dette som Skriften sa, at han skulle oppstå fra de døde”, slik avsluttes dagens evangelielesning fra evangelisten Johannes.

Han var selv den apostel som ”Jesus holdt så meget av”, som han selv omtaler seg som. Evangelisten Johannes hadde selv fulgt Herren på kloss hold i nærmere tre år. Alltid og overalt hadde han vært med Herren. På alle reiser, han hadde vært tilstede under alle de ganger Jesus forkynte, enten det var i synagogene, templet, på fjellet eller ved strandkanten. Han hadde vært sammen med Jesus på nært hold, spist og drukket og pratet. Han må da ha visst hva Jesus snakket om da han opptil flere ganger hadde fortalt sine disipler at Menneskesønnen skulle oppstå fra de døde. At døden ikke skulle være endelig. 

Etter å ha vært tilstede under så mange forkynnelser og helbredelser, undres jeg over at både Johannes og de andre disiplene likevel tvilte så sterkt på dette med oppstandelsen. I normale tilfeller vil nok de aller fleste ha sine tvil hvorvidt det er noe liv etter døden. Uansett hvor sterk vår tro måtte være, opplever de fleste en tvil – kanskje særlig når det virkelig røyner på, når døden virker å komme nærmere, enten ved alvorlig sykdom eller alderdom.

Jeg forstår at vi som morderne mennesker kan ha slik tvil, men jeg kan ikke forstå at disiplene opplevde den samme tvil. For meg selv og for alle troende, er det likevel godt å tenke på og vite at disiplene hadde sin tvil. De var tross alt mennesker, slik vi er det. Og det er mange av oss som kan kjenne oss igjen i disiplenes reaksjoner underveis i våre egne liv.

Det handler nemlig ikke bare om å lytte til Herrens ord og se hans undergjerninger. Det handler vel så mye å leve sammen med ham. Vi er ikke på samme måte disipler slik Peter og Johannes og de andre 10 var det. Vi har aldri hatt anledning til å sitte sammen med Jesus til bords, overhøre en eller flere av hans prekener, eller blitt helbredet ved at han har berørt oss. Men vi er like fullt ekte disipler. Det ble vi gjennom vår dåp og det er dette vi lever ut i vår tro, gjennom vårt levesett.

I dåpen døde vi med Kristus – for ved dåpens nåde å oppstå med Kristus gjennom vann og ånd. På den måten har vi allerede en gang vært oppstandne vi også. Vi har gjennom dåpen gjenoppstått til et evig liv med Kristus. Det er dette Paulus hadde i tankene da han skrev sitt brev til Kolloserne; ”Er dere oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre! Stem tanke og sinn etter dem, og ikke etter de jordiske ting”.

Og det er her vi nærmer oss nøkkelen til vår tvil og vår tro. Lever vi virkelig slik som apostlene og de første kristne levde. Lever vi slik Kristus ville at vi skulle leve? Et liv der Kristus var i sentrum for all vår aktivitet? Et liv der vi alltid handlet etter det dobbelte kjærlighetsbud? Nei, vi gjør nok dessverre ikke det. Vi mennesker har ofte altfor lett for å glemme Gud i vår hverdag, og Gud vet det. Men like fullt. Midt i vår hverdag, midt i vårt liv er Kristus.

I dåpen ble vi merket med troens segl, vi ble salvet med Den hellige ånd gjennom Krismasalven og vi ble et lem på Jesu mystiske legeme. På denne måten vil vi alltid tilhøre Ham, og Han vil alltid tilhøre oss, selv om vi skulle glemme Ham – glemmer Han oss aldri. Når vi så oppsøker sakramentene, ber eller handler mot vår neste som vi ønsker andre skal være mot oss, kommer Kristus til oss gjennom vår tro og handlinger. 

Gjennom påskens mysterier – og særlig gjennom feiringen av nattverden – eukaristien, får vi anledning til å være tilstede med Kristus slik disiplene fikk det den gang for nesten 2000 år siden. Men vi har ingen tom grav å gå til for se, vi har ingen Jesus foran oss med sårmerker vi kan føle. Vi kan ikke selv høre Jesu egen stemme og vite. Vi har kanskje av og til en grunn for å tvile, men som Jesus sa til Thomas tvileren, "Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror." (Joh 20,29) 

Påskedag feirer vi vår tros største mysterium – og gjennom dette mysterium er det vi bekjenner at vi er kristne. ”For vi lever i tro, uten å se.” (2KO 5,7) Måtte vår tro alltid leve i oss.

Amen.