Maria: Ung pike eller Jomfruen?

Pasternak gir i sin roman, Doktor Zjivago, en tolkning av Jesu fødsel hvor Maria fremstilles som “en ung pike—en alminnelighet antikken ikke fant det umaken verdt å beskjeftige seg med—som i hemmelighet setter til verden et guttebarn, setter livet til verden, livsunderet, alles liv, som det siden ble kalt.” Og, fortsetter Pasternak: ”Piken fødte ikke i kraft av nødvendighetens lov, men ved et under, ved inspirasjon” (Bok II, del 13, kap. 8).

Mange kristne vil identifisere sine egne forestillinger om Jesu fødsel med denne romanversjonen. De vil som Pasternak foretrekke å omtale Maria som ”en ung pike” i stedet for å minnes henne som Jomfruen. Det må være slike forestillinger som også har gjort det til et populært ønske at ”jomfruen” nå skal erstattes med ”en ung pike” i norske bibeloversettelser.

Problemet er at en slik ”oppdatering” vil kamuflere Jomfrufødselens betydning som gjennomgangstema i både den hebraiske og den kristne bibel, en sammenheng som fremgår helt tydelig i Josefs drøm (Matt 1.22–23): ”Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.

Matteus fremstiller her Marias mystiske unnfangelse som en oppfyllelse av profeten Jesaias’ profeti: ”Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel” (Jes 7.14). Det hebraiske ordet er ‘almah, som betyr en ung pike i gifteferdig alder, det vil si en ung pike som underforstått er jomfru. Da diasporajødene i Aleksandria fikk den hebraiske bibelen oversatt til gresk en gang i løpet av de to siste hundreårene før vår tidsregning, valgte oversetterne å gjengi ‘almah med parthenos, som betyr jomfru. De må ha gjort et lykkelig valg, siden Filon, Aleksandrias mest fremstående jødiske teolog, en samtidig av både Jesus og Paulus, hevdet at den greske oversettelsen, Septuaginta, så nøye fulgte forelegget at den ble kalt den hebraiske originalens ”søster.”

Det er for øvrig en interessant forskjell mellom norsken i Matteus’s sitat—”jomfruen”—og Jesaias-versets ”en jomfru.” (Men kf. prøveteksten til nyovers. av GT: ”Se, den unge kvinnen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.”) Den første versjonen, oversatt fra gresk, refererer til en bestemt Jomfru, den andre ikke. Nyoversettelsen, derimot, beskriver en bestemt skikelse, men har endret Jomfruen til den unge kvinnen.

Hva er på gang her? Margaret Barker hevder i sin kontekstualisering av Jesaias’ Jomfru at det verken dreier seg om en bestemt ”ung kvinne” eller om en hvilken jomfru som helst. Det er i følge Barker tale om den guddommelige Jomfruen Jesaias beskriver i sitt orakel til kong Hiskia under assyrernes beleiring av Jerusalem i 701. Jomfruen, Jerusalems datter, forsvarer her sin by mot assyrerne:

Jomfruen håner deg,

Sions datter spotter deg;

hun rister på hodet av deg,

Jerusalems datter.

Denne kvinnen, også kjent som Sofia eller Visdommen, ble bannlyst fra sin by. I Ordspråkene kaller hun sitt folk til bot og lover hun vil la sin Ånd strømme ut over dem og gi dem kjennskap til sine ord (Ordsp 1.22–23).

Diasporajødene i Egypt identifiserte Visdommen som Den hellige ånd. Filon kjente til en rekke forestillinger om henne. Blant annet at ”den guddommelige ypperstepresten er ikke et menneske, men en guddommelig Logos … hans far er Gud, som også er alle tings far, og hans mor Visdommen, ved hvem [fem.] universet ble til” (Barker 2007:93, 2008:149).  I det tapte Hebreernes evangelium, som både Origenes og Hieronymus fremdeles hadde tilgang til, het det at Jesus kalte Den hellige ånd sin mor, og at det var Den hellige ånd som talte til Jesus under dåpen i Jordan og erklærte at han var hennes sønn (Barker 2008:40–41). I Johannes’ Åpenbaring har vi spor etter dette i sammenstilling av Ånden og Bruden: ”Ånden og bruden sier: ‘Kom!’ Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann uten betaling” (Åpenb 1.17, 05 overs.) Jomfruen er her Guds Sønns mor og brud (Barker 2008:103).

I de første kristne århundrene ble denne Visdoms-metaforikken projisert over på Maria. Den er helt tydelig i Jakobs protoevangelium – grunnlaget for Maria-syklene i det ortodokse kirkemaleri – i lesningene på Maria-høytidene, og i Maria-hymnene; først og fremst i Akathistos-hymnen, men også i en rekke andre liturgiske tekster (Barker 2003:259). Protoevangeliet legger særlig vekt på at Maria er av Davids ætt, fordi Jesus var lovet sin fars, kong Davids trone. I de kanoniske evangeliene er Jomfru Maria mor til kongen Kristus. I Matt 11.19, hvor Jesus taler om jødenes dårlige behandling av Johannes Døperen og han selv, omtaler han i følge både gresk-ortodoks og katolsk tradisjon seg selv og Johannes som Visdommens barn: ”Men Visdommen er rettferdiggjort ved sine barn” (edikaiôthi hê sophia apo tôn teknôn autês, justificata est sapientia a filiis suis).

Er det ikke et paradoks at Jomfrugudinnen nettopp i vår tid igjen skal drives ut i eksil? Ville det ikke i stedet være en oppgave å finne en plass til henne innenfor moderne kristen teologi? Hun har jo nesten en slik plass allerede: I Østkirkene er Maria Gudefødersken, Theotokos, og Evig Jomfru, Aeiparthenos. Guds Moder, Mater Dei, og Evig Jomfru, Semper Vergine, er hun også i Romerkirken. Men offisielt er hun aldri blitt integrert i guddommen. For vanlige katoliker—i Øst som i Vest—er hun likevel en guddommelig skikkelse. Var det ikke en oppgave for moderne katolske teologer å gi Jomfruen tilbake den guddommelige status hun en gang hadde? Skulle ikke tiden og teologien være modne for en slik forståelse?

Referanser

Barker, Margaret

2004. The Great High Priest: The Temple Roots of Christian Liturgy. London: T & T Clark.

2007. Temple Themes in Christian Worship. London: T & T Clark.

2008. Christmas: The Original Story. London: SPCK.