Religiøst klimaengasjement

Et av de mer spektakulære innslagene i mediene i desember 2009 var de norske biskopenes opptreden i Operaen sammen med Hans-Erik Dyvik Husby, hovedrolleinnehaver i Jesus Christ Superstar og tidligere Turboneger-vokalist. Bakgrunnen var biskopenes felles ”klimareise” til København i forbindelse med klimatoppmøtet.

Dette er bare ett av mange eksempler på at miljøspørsmål for alvor har kommet på kirkens dagsorden, ikke bare i Norge, men i mange land. Og det er ikke bare kristne kirkesamfunn som er opptatt av naturvern og klimakamp. Det kom til uttrykk da FNs utviklingsprogram (UNDP) og organisasjonen Alliance of Religions and Conservation (ARC) i begynnelsen av november 2009 arrangerte et møte på Windsor med deltakelse fra mange ulike religioner. Hensikten med konferansen ”Many Heavens, one Earth” var å mobilisere verdensreligionene før København-møtet. Både verten, prins Philip, og FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, berømmet religionenes innsats i klimakampen og understreket at bidragene fra religiøse samfunn og grupper er av stor betydning for å få i gang den snuoperasjonen som må til for å hindre den truende klimakatastrofen.

Men det har også kommet krass kritikk av kirker og religiøse samfunn engasjerer seg i miljø- og klimaspørsmål. I USA har den konservative evangelikale lederen Chuck Colson vakt oppsikt med sin påstand om at klimaet er i ferd med å bli en ny religion, og at jorda kan komme til å ta den plassen som tradisjonelt tilhører Bibelens Gud.

En av grunnene til at nettopp miljøspørsmålene har stått sentralt i dialogen mellom religionene de siste tiårene, er bevisstheten om at den økologiske krisen er global, og derfor krever felles innsats på tvers av nasjonale, kulturelle og religiøse skillelinjer. Det store flertall av mennesker på jorda tilhører en religiøs tradisjon, og flertallet av dem befinner seg i den tredje verden, som vil bli hardest rammet av klimakrisen. Religiøse mennesker kan naturligvis engasjere seg i ulike fora, men det er utvilsomt viktig at budskapet om å ta vare på naturen også formuleres i et religiøst språk og støttes av religiøse autoriteter. Muligheten for bevisstgjøring og holdningsendring er større når ansvaret for miljøet formuleres i lys av religionenes virkelighetsoppfatning, verdier og normer. I etterkant av København-møtet, som mange stemplet som mislykket, er det ikke mindre behov for et engasjement for miljøet som er båret av håp og som kan motvirke de tendenser til resignasjon og likegyldighet vi registrerer i dag.

Ansvaret for natur og miljø kan begrunnes på mange måter ut fra de religiøse tradisjoner. En sentral tanke er menneskets ansvarlighet og fornuftens rolle i etiske valg. Men også forståelsen av menneskets synd og ufullkommenhet kan motivere for endring. Andre dimensjoner er knyttet til forståelsen av bønnens og offerets rolle, dessuten til den sakramentale dimensjon ved det religiøse liv og betoningen av rettferdighet og profetisk kritikk av samtiden. Dette er inspirasjonskilder som forhåpentligvis vil styrke det religiøse engasjementet for miljøet og bidra positivt i klimakampen.