2. søndag i fastetiden 2010

Abraham som vi møter i dagens første lesning er en sentral skikkelse i frelseshistorien. Han omtales stadig som vår ”far i troen”.

[Besøk gjerne H2Onews audiovisuelle sider for 2. søndag år C: Lukas 9:28-36]

Abraham er et forbilde for alle troende fordi han våget å tro, han våget å stole på Guds løfter også når det virket håpløst. I dagens tekst møter vi en barnløs Abraham, gift med en kvinne som ikke kan få barn, og til ham gir Gud et løste om at hans slekt skal bli like tallrik som himmelens stjerner. Og hva har skjedd? Hans ætt, vi, er en ætt mer tallrik enn himmelens stjerner. Gud holdt sitt løfte. Med denne vissheten kan vi også tørre å stole på de løftene som Gud har gitt til oss.

Guds løfte til oss er ikke mindre. Vi skal arve det landet som Israel var det første bildet på og pekte mot, det virkelige lovede land, som Paulus nevner i dagens andre lesning: ”vi har vårt fedreland i himlene, og derfra venter vi vår Frelser, Herren Jesus Kristus”. Løftet om landet med andre ord også innfridd. Himmelens rike er det lovede land, og vi er allerede borgere i dette evige riket gjennom vår dåp.

Men allikevel venter vi på innfrielsen av løftet, eller rettere sagt – vi venter på at det fullt ut skal åpenbares og bli synlig. Enn så lenge må vi, som Abraham, leve våre vår liv basert på troen og håpet. Gud vil ikke skuffe, slik han heller ikke skuffet Abraham.

Vi kan av og til bli fristet til å stille spørsmålet: hvordan kan vi vite det? Guds svar er alltid: fordi jeg har lovet det.

I den første lesningen så vi hvordan Gud inngikk en pakt med Abraham. Abraham får beskjed om å slakte dyr og dele dem i to og legge dem ut. Så får han i et syn se Gud selv, i form av en flammende lue, gå midt i mellom de parterte dyrene. Dette er et gammelt ritual. Når man inngikk avtaler gikk begge parter i en slags prosesjon gjennom de ofrede dyrene. Tanken var at den som brøt pakten ville ende opp som de parterte dyrene. I Abrahams syn er det Gud alene som går blant offerdyrene. Han vil med andre ord opphøre å være Gud om han brøt sin pakt. Gud underkaster seg altså her pakten mellom seg og menneskene som beviser at han ikke vil bryte den. Han vil oppfylle sin del av avtalen og gi oss det himmelske fedreland i gave.

Fordi menneskene brøt pakten griper Gud inn på ny – han blir menneske. På ny viser han sin trofasthet til pakten, men på en ny og forsterket måte. I Jesus Kristus blir han selv offerlammet som blir slaktet på korset. Fra nå av står korset som det evige segl på Guds løfte til menneskeheten. Det er derfor Paulus blir ”bedrøvet til tårer” fordi han opplever at mange i menigheten lever som fiender av korset.

Korset blir veien til oppfyllelsen av løftet. Våre legemer, vår kropp, skal forvandles og bli som den oppstandne Jesu kropp. Det var denne realiteten Peter, Jakob og Johannes fikk en åpenbaring av på fjellet i dagens evangelietekst. Den samme virkeligheten er det Paulus snakker om i dag når han sier: ”Han skal forvandle vårt arme jordiske legeme så det blir likt hans eget herlighetsfylte.”

Fastetiden er en tid hvor vi på ny inviteres til å rense og levendegjøre vår tro og vårt håp på den fremtiden som venter oss. Troen gir oss trygghet for hvor veien gjennom livet ender, men hvert øyeblikk må vi allikevel aktivt velge korset for å kunne motstå en rent materialistisk holdning til livet. Kun når vi har korset for øyet kan vi lære oss å bli borgere av himmelen, og bak korset ser vi den herligheten som venter oss.