Trygghet og tro kan ikke arves

Trygghet og tro kan ikke arves, de må skapes i hver ny generasjon. Derfor må vi snakke sammen om hva som gjør oss trygge og utrygge, og om hva tro er og hvorfor troen har en plass i oss og mellom oss.

[Besøk gjerne H2Onews audiovisuelle sider for 5. søndag i alm. kirkeår, år C - Luk 5:1-11]

Kirken forvalter en arv – en fortelling om Gud – et vitnesbyrd det er viktig at formidles videre, fra generasjon til generasjon – fra person til person. Hva det har vært viktig å legge vekt på har forandret seg i sammenheng med menneskenes trygghet og situasjon i livet, i verden.

Noen perioder har det vært viktig å overbevise. Viktig å bevise at den forunderlige, utrolige fortellingen om Kristi oppstandelse er reel, er sann. For å få det til er viktig å henvise til hvem som var der, hvem som var nærmest og å sikre at deres troverdighet aldri blir trukket i tvil. ”jeg kjenner en som var der… det var mange som så det altså…”

Andre ganger blir Kristusfortellingen formidlet ut fra sin frigjørende kraft, sitt vitnesbyrd om Guds frelsesverk. Fortellingen om Gud som ikke heller i døden svikter menneskene, som lar livet vinne over døden. Generasjoner har funnet sitt livsmot, sin trygghet og sin verdighet der. De som har fortalt har gjort det fra sin egen erfaring, fordi de vet at livsmot, trygghet og tro ikke er en selvfølge.

Guds fortelling om seg selv er fortellingen om Jesus Kristus, så nær og så uendelig mye større enn alt. Ordene har forsøkt å fange den, men de blir alltid for små. De vil aldri kunne fylle fortellingen om Gud, fange den. Den vil alltid overgå oss. Selv evangelietekstene og Paulus’ dogmatiske klokskap, selv ikke hans referanser til urkirkens formuleringer kan fange det som skal og må formidles. Ikke helt. Kristusfortellingen får sin storhet i møte med hver og en av oss og selv da blir ordene som skal formidle dèt som kanskje er livets utgangspunkt og trygghet for meg, for lite og irrelevant for deg.

Det skal ikke være noe ideal å fortelle om dette uten selv å ta plass i fortellingen. Men det er en like gammel utfordring som bibeltekstene selv å fortelle med redelighet. For eksempel i møte med denne urkirkebekjennelsen Paulus gir oss i sitt første brev til Korinterne. Det er den eldste bekjennelsen vi kjenner. Allikevel har evangelistene som skrev noen år etterpå, fortalt en annen historie ved siden av kjernefortellingen. Nemlig andre fortellinger om hvem som så, hvem som var der, hvem som møtte den oppstandne. Johannes forteller om kappløp og forunderlig tidlige trosbekjennelser, og at det var Maria som var apostlenes apostel.

En forteller må alltid velge, og valgene presenterer fortelleren. Men hvor er Maria fra Magdala som oppstandelsesvitne når Paulus forteller? Hvorfor dukker hun opp hos alle de andre fortellerne? Eller den kvinnen Markus forteller at Jesus ba oss huske overalt i verden hvor evangeliet ble forkynt? Hun som forarget selskapet i Simons hus med å salve Jesu hode, hvilken plass fikk hun i vår hukommelse?

Den som forteller har makt. Noe og noen blir hold fast og bekreftet når jeg gjenforteller det jeg hører, det jeg vet, noe annet blir lagt til taushet. Paulus ville holde Kefas, Peter - klippen fram for menigheten i Korint, og han ville fortelle dem at han, Paulus sto i den tradisjonen.

De har gitt oss evangeliet, alle disse som fortalte, som skrev og som tok vare på. Det utfordrer fortsatt at de var flere, at de hadde forskjellig fokus ved siden av kjernefortellingen;
at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt,
at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt.

Når vi formidler evangeliet videre skal vi vite at vi alltid selv tar plass i fortellingen. Den som vet det kan med rette kjenne på egen makt og avmakt, som forteller og formidler.

Så hva er en trosbekjennelse da? Det er ord kirken bygger sitt fellesskap på. Ord vi har satt sammen for å stoppe noen diskusjoner, bekrefte noen autoriteter, skille innenfor fra utenfor og for å holde sammen. Og det funker. Det har gjennom årene og generasjonene skapt trygghet. Også trygghet til å utfordre, spørre, tenke en gang til og kanskje også trygghet til å velge viktig fra uviktig. Kjenne at overgivelse ikke er det samme som lydighet – eller enighet. Kanskje stole på at dette underlige, kjempende Kristusfellesskapet nok en gang kan bære et liv? Kanskje få øye på at det utfordrende troens mangfold også gir trygghet?