Kirke, kultur og kålrabi

Livet er en underlig ting og en forunderlig reise gjennom tid og rom. Vi stiller oss vel alle spørsmålet; Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra og hvor går jeg – Quo Vadis?

Her er det kulturen kommer inn i bildet, og med den kålrabien – og kirken, som tema, hører vel inn i mellom. Som nordmann, stadig i eksil, funderer jeg ikke så rent lite på dette: Hvordan blir vi det vi er – er vi, eller blir vi det? Hva ligger nedlagt i oss, så å si, og hva former oss?

Vitenskapen har til alle tiden stilt seg dette spørsmålet, og det foresvever meg at den ikke er helt enig med seg selv når det gjelder dette store spørsmålet om arv og miljø. For egen del gjør jeg med mine tanker, tanker fullstendig uten vitenskapelig belegg.

Her i vårt lille lokalmiljø like utenfor Paris mottar vi hver måned et lite hefte ”Chatillon Info”, et informasjonshefte om lokalmiljøet; kulturelle begivenheter, informasjon om den lokale handelsstand og alt mulig som angår et lokalsamfunn, og så, det som for en innflyttet nordmann er selve rosinen i pølsa; Informasjon om menyene på våre lokale skoler: ”Côtes de Porc avec ses petites legumes”, ”Filet de Merlan avec sa petite sauce”... og så videre.

Ja, så viktig er maten i det franske samfunn at skolemenyen er både offentlig og publisert og dermed tydeligvis interessant for andre en de små franskmennene som skal spise den. Og ikke nok med det; det er den reneste restaurantmeny, med Entré, Plat og Dessert. Om den kulinariske kvalitet står i forhold det skrevne ord, kan jeg ikke vurdere ettersom jeg jo ikke er skoleelev. Men, i denne sammenheng er det heller ikke poenget. Poenget er den plass det gis. Slik former man en ekte franskmann, tenker jeg, slik lager man rom for den kulinariske kulturen allerede fra barnsben av, slik former man rett og slett en del av en kultur. Rører man ved den franske matkultur, rører man ved selve nasjonalkulturen.

Og hva så med kålrabien? Som inngrodd vestlending, født i Stavanger, er det å ikke få komler/raspeballer med rimelig jevne mellomrom et aldri så lite savn. Sant og si må jeg også innrømme at dette savnet er like reelt i Oslo som i Paris. Altså, komler; denne kulinariske merkverdigheten serveres med kålrabi, en grønnsak som vel og merke ikke kan erstattes med annet. Jeg rusler målbevisst av gårde til det lokale marked med det for øyet å finne nettopp kålrabi, som på fransk bærer det festlige navnet Routabaga. ”Quoi, routabaga! – Hva, kålrabi? Spør grønnsakhandleren meg forundret, hva i alle dager skal De med det, Madame? Spise, sier jeg forsiktig…”Quoi, vous?” Skulle jeg spise dette, det er jo dyrefôr, ikke menneskemat. Jeg gikk forundret hjem igjen med uforrettet sak. Kålrabi, vår aller vanligste og kanskje ”norskeste” grønnsak, skulle den være dyrefôr? Er den uspiselig for mennesker, som grønnsakhandleren gav uttrykk for?

Dette er altså Kultur-Kålrabi- delen; Noe som er selvsagt i et samfunn, er fullstendig fremmed, kanskje til og med litt mistenkelig i et annet. Siddisen (den som er født i Stavanger) og Bergenseren må finne seg i at man synes han spiser dyremat. Vi tiltrekkes – eller frastøtes, alt etter som, av alt som er nytt og fremmed. Pizzaen kom til Norge for omkring 30 år siden, jeg er mer enn gammel nok til å huske dette. Nå er Pizza Grandiosa sett på som helt norsk.

Og hva så med kirken, eller Kirken? Hva er kultur – og hva er kålrabi? Kirke og Kultur, hva er kirke og hva er kultur i vårt lokale kirkeliv?

Da jeg var liten pike hjemme i Stavanger, gikk jeg og mine to søstre til Søndagsskolen, som vanlig var på den tiden. Vi tegnet, sang, hørte Bibelhistorier og hadde det ganske kjekt; og ikke minst; Vi ble formet. Bevisstheten om at vi formes som små kulturelle individer helt fra vi mottar de første inntrykk, er noe vi absolutt aldri må glemme. Det som danner de første inntrykk for en liten menneskesjel, vil prege ham for hele livet.

Min lillesøster skulle tegne Jesus på korset, hun var meget opptatt av denne dramatiske hendelsen og insisterte på at det var akkurat det hun skulle tegne. Tegningen ble både bemerkelsesverdig og minnerik; Jesus hang på Korset, iført nikkers og lusekofte! Et fantastisk eksempel på inkulturasjon; selvsagt måtte Jesus ha nikkers og kofte, som en god nordmann på påskefjellet.
Vi kan le av dette, men vi ler ikke av en vakker Jesus med blå øyne og vestlige trekk på våre mange fromme bilder, det svelger vi uten engang å reflektere, men vi stusser kanskje litt når vi ser en fremstilling av Jomfru Maria med asiatiske trekk?

Hva gjør vi egentlig med kirken vår når vi gjør den kulturellt vestlig, når setter den inn i vår vestlige ramme? Vatikankonsilets aggiornamento, var et forsøk på å ”rense” kirken og liturgien, man skulle finne tilbake til de opprinnelige røtter – bort med alt som ”pakket inn” det opprinnelige, bort med utvendig staffasje som kunne stenge for selve kjernen.

Hvor er vi i dag? Tør vi åpne opp for og slippe inn andre kulturer i vår vestlige kirke – vel og merke uten å miste vår egen særkultur – kålrabien, om dere vil?
Blir Kirken mer universell om vi alle tar i bruk et asiatisk eller afrikansk kroppsspråk, eller er denne universaliteten heller å vise en tydelig kulturell profil?