Kirken og kulturradikalismen

Hva er det grunnleggende innhold i arven fra den store franske revolusjon? Liberté, egalilté, fraternité sa de revolusjonære selv, og med dette slagord spredte dens ideer seg ut over verden. Frihet - fra tvang og undertrykkelse. Likhet - i behandlingen av enkeltmennesker like fullt som i resultat av behandlingen.

(Artikkelen fortsetter artikkelforfatterens tanker i en artikkel fra 13.10.09)

Broderskap - ”ekte” relasjoner mellom mennesker til forskjell fra underkastelse, tradisjon og hierarki. Så enkelt ble det sagt, og der kan også vi ta vårt utgangspunkt når vi spør hva kulturradikalismen betyr, og hva den har for betydning for en katolikk i dag. 

I en viss forstand er revolusjonens verdier blitt alle menneskers eie, i og med at de lever og gjennomstrømmer skolen, mediene, regjeringsinformasjonen og det offentlige liv i Vestens samfunn. De har selvfølgelig også preget den Katolske kirke. Reformene her har kommet gradvis, men av og til i rene sprang.
Vatikankonsilet 1870 sementerte kirken, gjorde paven ”ufeilbarlig” og styrket kuriens makt – før konsilet ble avbrutt og mulige reformer ble skjøvet ut i framtiden. Det nye Vatikankonsilet 1962-65 reformerte Kirken og gjorde trosfriheten til en menneskerett. Dermed ble revolusjonens krav om ”frihet” i religiøs forstand knesatt. Også menneskerettighetene som sådan, og en lang rekke sivile rettigheter, ble ved samme anledning gjort til Kirkens saker.

Det het seg at dette konsilet tilstrebet et ”aggiornamento”, en à-jourføring eller aktualisering, av Kirkens syn. Det var nok et understatement, bevisst valgt av pave Johannes XXIII. For på mange områder ble konsilet mye mer. Ja, vi fikk en en foss av reformer som mange både i datid og ettertid mente gikk for langt.


CARITAS IN VERITATE

Førti år etter Annet Vatikankonsil, har vi så fått ”Caritas in veritate”. Denne pavelige encyklika på 150 sider legger grunnen for Kirkens støtte til et solidarisk brorskapssamfunn i globaliseringens tidsalder. ”Caritas in Veritate” går langt i retning av å føre Kirken inn i en radikal, ja en kulturradikal tradisjon med hensyn til økonomiske og sosiale forhold. Den forutsetter for eksempel finansflyten temmet og moderne, multinasjonal kapitalisme lagt i lenker. Tidsskriftet The Economist omtaler den som overraskende kapitalisme-kritisk til et pavelig dokument å være: den anerkjenner markedet og profitten som legitime institusjoner, men forutsetter at de fyller en overordnet hensikt forenlig med Guds vilje.

Encyklikaen åpner kort sagt for fordelingsmekanismer som vil gjøre den franske revolusjons prinsipp om ”broderskap” til noe mer enn velmenende nestekjærlighet. Globaliseringen gjør oss til naboer, men ikke til brødre. Rettferdig fordeling blir et krav som borgerne bør og skal stille til sitt samfunn. Både Guds velsignelse og Bibelens rettferdsideal blir brukt for å understreker det.

Men hva med likhetsidealet ? Hvordan stiller Kirken seg til kulturradikalismens kamp for denne verdi? For likebehandling av borgerne uansett kjønn, etnisitet eller seksuell legning? Ofte er dette bare en annen side av frihetsprinsippet. Religionsfriheten, for eksempel, sikrer alle individer frihet til å formulere og dyrke sin egen religion; enhver form for kjetterforfølgelse er altså bannlyst av Kirken i dag. Som likhetsprinsipp vil denne rett derimot dreie seg om offentlig politikk vis-a-vis religiøse sammenslutninger: alle skal behandles likt, med lik adgang for alle trossamfunn til å praktisere, derunder oppnå statlig beskyttelse, motta statsstøtte osv. Tilsvarende med abortsaken. Adgangen til selvbestemt abortus provocatus ble gjennomført i de fleste land som en frihetssak som ga kvinnen selvrett til å bestemme; i praktiseringen gjennomføres den ved en likebehandling som sier at enhver uansett motiv, har rett til å få foretatt et slikt inngrep innen det offentlige helsetilbudet.
Prinsippet om likebehandling er ukontroversielt, praktiseringen derimot omstridt. Og de områdene som har utfordret den franske revolusjons égalité, har i sær dreid seg om tillemping til det faktum at nye aktører er definert inn i samfunnet som berettiget til lik behandling med eksisterende grupper. I moderne tid gjelder det nye, etniske deltakere i fellesskapet gjennom innvandring, og at et nytt kjønn har dukket opp til supplering av den gamle deling mellom kvinne og mann- de homofile. Begge deler har utfordret både Kirken og samfunnet. Men på ulikt vis!


RASEDISKRIMINERING

Likebehandling av ulike etniske grupper er i utgangspunktet en kristen spesialitet. Mens gamle religioner var etnisk avgrenset, kom de nye Kristus-tilhengerne og krevde likhet mellom jøde og greker, kvinne og mann, herre og slave. I sannhet et revolusjonært budskap – og ett som brakte oldtidens gamle samfunn med alle dets vekt på forskjeller, i graven. Nye forskjeller har oppstått gjennom tidende, bevares. Ingen vil kunne kalle det kristelig dominerte samfunn i Vesten for ”egalitært” hverken før eller etter Den franske revolusjon. Men akkurat rasenes likebehandling ble ut fra misjonsbudskapets forpliktelser mer ivaretatt av Kirken enn av andre institusjoner. Asiater, indianere, afrikanere – folk av alle ”raser” ble etter hvert prester, så smått også biskoper, og med tiden endog kardinaler i den romerske kirken, som ytre tegn på lik verdighet for alle etniske grupper av troende.

Men så er det jødene. Jøder er blitt diskriminert av spesielle grunner; hundset og forfulgt ikke bare av etniske, men også teologiske årsaker. Fordømmelsen av jødene som Kristi mordere ble imidlertid etter hvert oppgitt. Skikken at enhver nyvalgt pave paraderte gjennom Titus-buen i Roma som for å feire Jerusalems fall år 70, ble avviklet i ... Det 2.Vatikankonsil vedtok i Deklarasjonen om Kirkens forhold til ikke-kristne religioner av 1965 en uttalelse om jødene, som skulle avvikle den religiøst begrunnede antisemittisme for godt. I de senere år har ikke minst pave Benedikt XVI virket for en økt forståelse, hva hans bok ”Jesus fra Nasaret” (2007) viser. Spenningen, den teologisk avgrunn mellom den jødiske og den kristne forståelse av Kristus-skikkelsen, er der fortsatt, men animositeten har blitt atskillig dempet i de senere år. Man kan vanskelig si et Kirken med sin universalitet bygger opp under noen form for rasediskriminering i våre dager – og det er ikke mange institusjoner man kan si det om.
Men hva med det nye kjønn, de homofile?


HOMOFILES RETTIGHETER

Det er her slaget står i vår tid, mellom kulturradikalisme og tradisjonalisme. Man kan synes spørsmålet er unødig, perifert eller uvesentlig, men det er her det står i praksis. I land etter land, og ikke minst i delstatene i USA, går diskusjonen mellom de som er for og de som er imot homofiles rett til å gifte seg, til å adoptere, eller til selv å få egne barn ved assistert befruktning (AB) – samt om tilhørende lover og regler. Ingen spørsmål i vår tid er så betent, i betydningen omstridt og tilsynelatende uløselig, som dette.

Det hjelper kanskje om man ser saken slik at det her er en ny gruppe som melder seg med krav om likhet, en ny kjønnskategori - eller helt enkelt et nytt kjønn. Dette kjønn har sitt navn språklig ikke fra ”homo”=mann, men fra gresk ”homos”=samme, altså en som elsker samme kjønn som en selv, kvinne eller mann, og utgjør i denne forstand en tredje kategori. Med ”elske” siktes her til en kjærlighet som ikke bare er erotisk i sin natur, men som kan legge grunnen for et varig menneskeligforhold gjennom et familieliv.

De homofile vil kanskje ikke godta at de utgjør en ny gruppe. Tvert imot vil de si at de alltid har funnes fantes. Men anerkjennelsen har kommet først i vår tid, som følge av at seksuell utfoldelse eller selvrealisering i praksis er blitt en menneskerettighet som gir enhver rett til å praktisere eget seksual- og samliv, forutsatt at det ikke skader den annen part. Hvor skadegrensen går, er selvsagt omstridt. Men at en slik grense finnes, må anses universelt anerkjent.
Skriften og tradisjonen i Kirken taler imot å anerkjenne dette tredje kjønn. Spørsmålet blir da om tradisjonen er kulturelt betinget og derfor foranderlig, eller skriftbasert og derfor teologisk mer absolutt. Her kan vi sammenlikne med Kirkens forhold til jødene. Vatikankonsilet slo uttykkeligfast at de hellige skrifter selv ikke gir grunnlang for å mene at jødene er forfulgt eller straffet av Gud. Når menneskene historisk sett har opptrådt antisemittisk og forfølgende, har de altså ikke handlet slik Gud eller Skriften sa – tvert i mot. Forfølgelsen må ses som kulturelt betinget, vi vil i dag si; begrunnet av uforstand, i misforståelser eller sosialt betinget hat – kanskje forståelig ut fra sin tid, men uakseptabelt i dag.

Kan vi si det tilsvarende om forfølgelsen eller ikke-anerkjennelsen av homofile?
Dette spørsmålet må løses ut fra nøye studier av de hellige tekster, der man for eksempel for Paulus’ vedkommende skiller mellom hans mandat fra Gud, og de kulturelt betingede fordommer som nødvendigvis preger ham, og der Skriftens ord og Kirkens tradisjon veies fordomsfritt mot det faktum at situasjonen i dag er en annen. En lekmann vil kunne ha sin mening om hvor dette studium vil eller bør føre hen. Personlig tror jeg at mye taler for at de homofiles kjønn bør anerkjennes og derfor også sidestilles med andre, ut fra en likhetsbetraktning. Andre hensyn må selvsagt vurderes opp mot dette, hensynet til barna ikke minst. Men i det lange løp tror jeg likebehandlingen vil være riktig – inntil jeg blir overbevist om noe annet.

For Kirken kommer det til at dens egne tillitsmenn forutsettes leve i sølibat, som Paulus gjorde. ”Jeg skulle ønske at alle var om jeg”(1.Kor.7). Historisk sett hadde sølibatet da det ble innført en nokså praktisk begrunnelse. Hvorvidt dette i dag står trygt på egne forutsetninger, uten å ”spille over” på andre troende, som et ideal man i dag legger på alle mennesker av homofil legning, er også et spørsmål som fordomsfritt må behandles av Kirken selv. Det står i vår katekisme (§ 2357-59) at homofile må leve i kyskhet, fordi deres erotiske utfoldelse ikke gir liv, og derfor ikke under noen omstendighet kan godkjennes. Er dette fortsatt en gyldig analyse?

Det kulturradikale krav om likhet stiller kort sagt Kirken overfor interessante og etter mitt syn vesentlige oppgaver. Det gjelder å få etablert en prosedyre i behandlingen av disse spørsmål som er slik at den kan være og virke gyldig for flest mulig, både av kristne og ikke-kristne. Mens frihets- og brorskapsidealet lagt på vei har slått igjennom også i Kirken, er likhetsidealet forsatt slik at det stiller store oppgaver. De må løses, om Kirken skal kunne hevde seg i dagens og framtidens samfunn.